Helly R. sitter i noe som minner om en tannlegestol. «Jeg har hørt at det ikke gjør vondt,» sier hun. Hodebunnen hennes fyller billedflaten idet et lite snitt blir gjort med en skalpell og huden trukket til side for å avdekke kraniet. Et hull bores kontant og nøyaktig for hånd mens pulverisert bein samler seg som sagmugg rundt det roterende boret. Bortsett fra et undrende smil, utløser ikke prosedyren noen synlig reaksjon hos pasienten. Kirurgen fester en sylindrisk mikroprosessor til enden av en tynn stav, og på en røntgenskjerm ser vi staven føres inn i hjernen hennes med mekanisk målrettethet. Lyden er forsterket for å fremheve operasjonens gufne stofflighet: en langsom slurpelyd, som tykk milkshake gjennom et sugerør. Halvveis inne stanser staven et sekund før den trekker seg tilbake, og implantatet signaliserer aktivering ved at to blader folder seg ut fra tuppen. Helly R.s øyelokk synker søvnig, ansiktet blir slapt. Nå er det gjort, hun er «severed» (avskåret).
Scenen er fra Apple TVs serie Severance (2022–), en science-fiction-allegori om hvordan de store teknologiselskapene bokstavelig talt trenger inn i hodene våre og manipulerer dem. Serien er satt i en verden der teknologigigantene har blitt enda mer totalitære enn de allerede er, og i Severance underkaster de ansatte seg frivillig en kirurgisk prosedyre – der en mikrochip blir implantert i hjernen deres – som avskjærer forbindelsen mellom kontorlivet og privatlivet, for å gjøre dem til optimaliserte arbeidere i en lukket verden av monotont kognitivt arbeid. De flate arbeidspersonlighetene deres, som til å begynne med virker like tomme som de hvite minimalistiske kontorseksjonene de jobber i, er dermed ikke bare slaver av firmaet, men også sine egne personligheter utenfor arbeidstiden. Slik tar Severance ideen om selvutbytting til dens ytterste konsekvens, idet den skildrer en fremmedgjøring som er enda mer urovekkende fordi den radikalt griper inn i hukommelsen, selve grunnlaget for identiteten vår. Ikke overraskende viser det seg at mikroprosessoren også fungerer som en mer utvidet grensesnitt for kommunikasjon mellom hjerne og datamaskin, slik at selskapet, Lumon, kan spionere på de ansattes indre liv.
Den kroppslig frastøtende avbildningen av severance-prosedyren antyder at det vi ser er ment å være avskrekkende, i tråd med den mørke satiren i TV-serien Black Mirror (2011-2019). Vi er blitt så vant til sjangeren at det ikke engang virker paradoksalt at en strømmetjeneste som Apple TV – som er eid av et selskap kjent for sin utopiske presentasjon av teknologiske framskritt – produserer en dystopisk serie om hjerneimplantater. Vi kunne tolke det som et symptom på at teknologigigantene har gått tom for troverdige visjoner for en verden som virkelig er bedre, og i stedet har begynt å fore oss med mareritt, som vi sluker med en urovekkende appetitt. På den andre siden er denne snedige serien subversiv nok til at den kan sees som en betimelig kritikk, hvor tvetydig den enn måtte være: teknologiindustrien er kjent for å flørte med den mørke siden av makten de oppnår gjennom drastiske innovasjoner, som gir dem et forsprang på alle oss andre. Omtrent samtidig med lanseringen av Severance, begynte Apple, som var relativt sent ute i kappløpet om å gjøre nevrovitenskap til lønnsom teknologi, å annonsere etter forskere med nevrovitenskapelig bakgrunn.
Våre fysiske hjerner har blitt «et åsted for finanseventyr og spekulasjon», skriver kunstneren og teoretikeren Warren Neidich, som har redigert en ny antologi med tittelen An Activist Neuroaesthetics Reader (2022). Gjennom det brede samarbeidsprosjektet The Psychopathologies of Cognitive Capitalism 1-3 har han bidratt til å samle et voksende teorifelt omkring hjernen og nevrovitenskapelig teori. «Hjernen og nye teknologier har virkelig blitt en slagmark», skriver økonomen Yann Moulier Boutang – en av de mange veteranene fra Neidichs krets – i sitt bidrag til den nye antologien. Han beklager seg over at han på 90-tallet var så opptatt av å advare vantro lesere og lyttere om forstyrrelsene som internettbaserte teknologier ville føre med seg, at han forsømte å utvikle strategier for å imøtegå dem. For å ikke gjøre den samme feilen igjen, insisterer han på at vi må ta de nye nevrovitenskapelige teknologiene like alvorlig som teknologigantene og militærindustrien gjør. På samme måte som psykoanalysens innsikter snart ble gjort til et instrument for markedsføring, selv før dens terapeutiske og frigjørende potensiale fikk utfolde seg, blir nevrovitenskapen nå utnyttet kommersielt. I det store og hele skjer dette gjennom teknologiselskapenes forskning på kunstig intelligens basert på hjernene våre og dyplæring, som i sin tur blir plukket opp av militær forskning, statssystemer og kommersielle plattformer av ulike slag.
Hvor langt unna er vi en verden full av hjerneimplantater og grensesnitt som forbinder datamaskiner og hjerner? Skal vi bedømme ut fra selvpresentasjonen deres, virker Neuralink, bioteknologiselskapet til Teslas administrerende direktør, Elon Musk, som den virkelige verdens tilsvar til Lumon i Severance. Blandingen av virkelighet og fiksjon er en integrert del av selskapets markedsføring. Forestillingen deres om å skape en direkte forbindelse mellom hjernen og hverdagsteknologi er imidlertid spekulativ: et tilfelle av science-fiction-vitenskap. Mens Neuralink foregir å fokusere på medisinsk bruk, er det ingen hemmelighet av at det å forbigå behovet for tastaturer og berøringsskjermer for å kommunisere med maskinene våre, har et kommersielt potensiale som går langt utover medisinen. Underseksjonen på Neuralinks nettside med tittelen «Hvorfor må elektroder kobles direkte til hjernen» gir selvsagt ikke noen moralsk begrunnelse, men forklarer tørt at det er nødvendig å komme nært kilden for å få til en presis lesning av hjernen og hva som enn foregår i den. Neuralink må bokstavelig komme seg inn i hodet, og når de er kommet så langt, åpner det seg uunngåelig et nytt og eventyrlig felt for kommersiell ekspansjon. Slike fremtidsscenarier er relevante nok til at Chiles senat – som den første nasjonen i verden – nylig vedtok et forslag om å utvide grunnloven for å beskytte hjernerettigheter – eller «nevrorettigheter».
I samtidskunsten har kommersiell utbytting av hjernen blitt elegant utforsket av Melanie Gilligan i hennes miniserie The Common Sense (2015), som bruker fiksjon og glatte reklamefilmer fra forestilte teknologiselskaper for å skildre et framtidig internett basert på hjerne-datamaskin-koblinger, såkalte «patches», der hjerner blir koblet sammen og samtidig brukt som ressurser. I Gilligans verden gir arbeider-brukere arbeidsgivere tillatelse til å bruke deres indre mentale liv kommersielt: det som ble presentert som et spennende eksperiment og en ny arene for sosial utveksling skle raskt ut og ble et felt for utbytting gjennom det en entrepenør i filmen kaller «patch-atferd som maksimererer nevroplastisk endring». Gilligans patch presser det frigjørende potensialet i nevroplastisiteten – den åpenheten hjernen har til å endre seg og hele tiden utvikle seg videre – i retning av maksimal lønnsomhet.
Med sin bruk av fiksjon for å skape debatt tar The Common Sense sjangeren hinsides underholdning for å i stedet ta opp det spørsmålet Anuradha Vikram legger fram i avslutningen av Neidichs antologi: «Hvem vil få tilgang til den nevroplastisiteten som de nye formene for nevrale grensesnitt vil skape hos menneskene? Hvordan vill disse utviklingene bli regulert for å unngå katastrofal ødeleggelse, og hvordan vil de bli fordelt for å sikre en likestilt tilgang?» Vikram har liten tro på den privilegerte antagelsen om at menneskelig solidaritet vil løse disse etiske problemstillingene. «Det ser heller ut til at algoritmen vil fortsette å intensivere og forsterke tilkortkommenheten i vår egen gjennomtenkning av oss selv som art,» skriver hun.
På Neuralinks nettside, under overskriften «Tilnærming», ser vi et bilde av et sort mannekenghode sammen med nærbilder av det faktiske implantatet: en glinsende mikrochip med fibertråder som skal plasseres i folks hjerner og, hvis alt går etter planen, vil koble dem til datamaskinene og telefonen deres – og dermed til hele internettet og tingenes internett. Det som er urovekkende med dette objektet er at det virker så velkjent, i det minste for de som har sett science-fiction-serier på de store plattformene i senere tid. Hvor kritiske dystopiske serier som Severance måtte være overfor utviklingen de skildrer, venner de oss like fullt til disse framtidene, og får dem til å framstå som de er nødt til å bli virkelighet.
På noen viktige måter er internettet allerede en utvidelse av hjernene våre, som det blir stadig vanskeligere å klare seg uten. Verdenshjernen som den utopiske sosialisten og grunnleggeren av moderne science fiction H.G. Wells forestilte seg som et fredelig og rikholdig lager for delt kunnskap har blitt en arena for ressursutvinnning, manipulasjon, nådeløs konkurranse og utbytting. Denne prosessen, muliggjort av nettet, er det Neidich i forordet til antologien sin kaller den kognitive kapitalismens første fase, som intensifierer kognitivt arbeid og dets utbytting. Dette innebærer en kapring av oppmerksomheten vår og evnen til å overveie og treffe valg, så vel som en sanking av data og en profitering på våre sosiale liv.
Tenkerne i den italienske arbeiderismebevegelsen var blant de første til å se dette. Ta for eksempel Franco Bifo Berardi (en annen bidragsyter til antologien), som er berømt for sine analyser av kognitariatet, et begrep som betegner klassen av arbeidere som utfører kognitivt arbeid for lave lønninger, og som observerte hvordan bevisstheten erstatter fabrikken som arena for utbytting i det 21. århundret. For den som måtte kjenne til denne typen kritikk, vil kanskje den første reaksjonen på Severance være at manusforfatterne har misforstått alt: selv-utbytting foregår nettopp ikke gjennom et klart skille mellom arbeidstid og fritid, tvert imot: kategoriene arbeid og lek, arbeids- og fritid, blander seg og blir umulige å skille fra hverandre. Ironisk nok er også dette forholdet regnet inn i Severance, siden de mentalt amputerte kontorarbeiderne deltar i spill-lignende operasjoner som de ikke riktig forstår formålet med. Arbeid gjort til et spill, der deltakerne også er forskningsobjekter, gir et gjenkjennelig bilde av virkeligheten vi lever med på sosiale mediaplattformer, som utnytter den estetiske sensibiliteten vår: hva vi legger merke til, hva vi dveler ved og vender tilbake til, hva vi liker og misliker – hva som tiltrekker og frastøter oss.
I Neidichs antologi står begrepet «nevroestetikk» sentralt. I sin klarsynte innledning spør han hva dette begrepet egentlig betyr. Hvis du slår opp nevroestetikk på internettet, vil du antagelig bare finne det Neidich kaller «positivistitsk nevroestetikk», et forskningsfelt som tar i bruk skanninger av hjernen, kognitiv psykologi og persepsjonsmodeller for å kartlegge estetikk slik den er forstått i evolusjonære termer, knyttet til den klassiske forståelsen av kunst som skjønnhet. Det avgjørende poenget er at hjernens nevralnettverk aldri er gitt. Hjernens plastisitet gjør at den blir formet av erfaringen, slik den i sin tur også former erfaringene våre. Oppmerksomheten vår er et klart eksempel, og hvordan den fungerer har blitt et stadig viktigere spørsmål i det den oppmerksomhetssultne markedsføringsindustrien har utvidet seg til en full oppmerksomhetsøkonomi, der oppmerksomheten selv har blitt en dyrebar ressurs som kan generere inntekter og utnyttes.
Det avgjørende, påpeker Neidich, er at den positivistiske tilnærmingen er uskikket til å kaste lys over vår senkapitalistiske livserfaring og samtidskunstens verden, siden den overser den estetiske erfaringens evne til å skape negative affekter. Den klarer heller ikke å gi en plass for kunsten som opprør – noe som i seg selv er politisk, som her betyr å forandre hjernene våre slik at vi kan forandre verden. Aktivistisk nevroestetikk tar sansning og tenkning mye lenger, hinsides kunstverdenen, og er opptatt av å bruke kunstneriske midler til å forvandle, kritiserer og endre måten hjernen blir påvirket på av den siste tidens sosioteknologiske utvikling. Den aktivistiske nevroestetikken i boken sikter ikke mot å hindre at bevisstheten og hjernen blir endret av teknologien, men å forandre dem på andre måter og av andre grunner enn det dominerende teknologiske regimet.
De kunstneriske studiene i An Activist Neuroaesthetics Reader gir oss noen redskaper til å forstå hvordan kunsten kan gå hinsides de begrensningene som hefter ved underholdningen, som samme hvor intelligent den er, fortsetter med å videreføre transhumanistiske visjoner og holder scenarier som det dramatisert i Severance truende på horisonten, der de størkner og blir del av en uunngåelig framtid. Istedenfor å fiksjonalisere vitenskapen, kan kunsten kritisk undersøke de uforutsigbare vendingene i forholdet mellom mennesker og roboter og det virkelige samspillet mellom kunstig og naturlig intelligens. For eksempel diskuterer Anuradha Vikram Stephanie Dinkins’ prosjekt Conversations with Bina48 (2014-) Dinkins har tatt opp en serie samtaler mellom henne selv og Bina48, en berømt androide med kunstig intelligens, skapt av Sirius XM-grunnleggeren Martine Rothblatts Terasem Movement Foundation, og laget slik at den ligner Rothblatts kone Bina. Ved å ta kontroll over en samtalerobot med kunstig intelligens, gir Dinkins oss et innblikk i hvordan en slik dialog kan vri og snu om på en konvensjonell forståelse av maskinintelligensen og avdekke usagte antagelser om rase og kjønn i den presumptivt universelle menneskelige oppførselen som er grunnlaget for programmeringen av kunstig intelligens.
Slike studier prøver å utforske hvordan framtiden kan holdes åpen og hvordan det å bearbeide nevrale mønstre, og oppmerksomhetsmønstre, kan gjøres til et eventyr og en form for spekulasjon som tar forestillingsevnen vår i andre retninger enn dit profittorienterte teknologiutviklere leder oss. Økologi, her forstått som virkelige sansemessige og kognitive forbindelser med ikke-menneskelige entiteter og systemer, er én slik alternativ retning. Andre er ikke-kommersielle og kritiske utvekslinger med kunstige intelligenser og å protestere og kritisere maktstrukturer i de narrativene som understøtter kommersiell teknovitenskapelig spekulasjon. En kritikk av bedriftsnarrativer, science-fiction-vitenskap og infotainment burde inngå i dette.
Inntrykket vi blir gitt av lederne av store teknologibedrifter er ofte det samme. De er bekymret over hva framtiden vil bringe, samtidig som de begeistres over de samme farene. Musk har for eksempel gjentatte ganger advart mot trusselen fra og etiske problemer forbundet med autonome våpensystemer og drapsroboter. At Musk tar opp denne stadig større internasjonale bekymringen – som er foregrepet i science fiction – er et sjeldent tilfelle, siden han som teknologileder eksplisitt ba om regulering og begrensninger på et moralsk grunnlag. Denne bekymringen for risiko og grenseoppgang virker fullstendig forlatt eller fordreid med Musks grunnleggelse av Neuralink, som går inn for en teknologi som ikke bare invaderer, men som også er dypt disruptiv, uten å by på noe overbevisende løfte om en bedre verden. Snarere enn å innrømme konkurransen mellom teknologiselskaper som en motivasjon, har Musk som kjent rettferdiggjort Neuralink som et nødvendig skritt for å «holde tritt med maskinene», og ga dermed fart til den paranoide fantasien om et våpenkappløp mellom maskiner og mennesker, som vi tilsynelatende bare kan vinne ved å smelte sammen med dem. Når det gjelder drapsroboter, et akutt behov for regulering. Når det gjelder hjerneimplantater som forvandler mennesker til cyborger, en laissez-faire holdning basert på en deterministisk teknologiutvikling.
I Neidichs antologi påpeker Yves Citton, kjent for boken The Ecology of Attention (2014), at plattformkapitalisme – der grunnlaget for økonomien raskt blir fordelt mellom et lite antall monopolittiske, plattformbaserte selskaper – skaper et spekulativt «smittsomt miljø», optimalisert for det den vidgjetne høyre-akselerasjonistiske filosofen Nick Land har kalt «hyperstisjoner»: ideer som forårsaker sin egen virkeliggjøring gjennom virale spredningseffekter, slik at de blir selvoppfyllende profetier. «Det hyperstisjonelle objektet er ikke bare en forestilling frembragt av ‘sosial konstruksjon’, men blir på en svært virkelig måte ‘manet fram’ og virkeliggjort gjennom måten man nærmer seg det på», sier Land i et intervju fra 2009. Teknologiske muligheter skaper ideer som får et eget momentum og blir historiske bulldosere som overkjører og pløyer til siden politiske og etiske innvendinger. I den kosmiske realismens navn omfavner Land en teleologisk forståelse av den teknologiske utviklingen som ikke har tid til menneskelige hensyn.
Som representant for venstre-akselerasjonismen, hevder Citton at nevroestetisk aktivisme må skape sine egne hyperstisjoner som går hinsides den vanlige kritikken, som bare baserer seg på å avdekke undertrykkelsesmekanismene og fremmedgjøringens struktur. Siden hyperstisjoner er virale og henter kraft fra karismatiske nye mytologier, kan de ikke kontrolleres helt og fullt. Men Citton framhever hvordan det å frigjøre oppmerksomhet og nevrale forbindelser fra mønstrene som blir pådyttet oss av sosiale medier kan åpne et rom for subversjon og for midlene til – sagt med et sitat fra et essay av kritiker og medgrunnlegger av mediaplattformen New Models, Caroline Busta – «å forråde plattformen, som kan skje i form av å forråde eller å slutte å investere i ditt offentlige jeg på nettet».
I den verdenen vi blir kjent med i Severance innebærer det å koble seg fra å ty til et piratkirurgisk inngrep for å fjerne mikroprosessorimplantatet. Gitt hvor vanskelig det allerede oppleves å skulle trekke seg tilbake fra nettverkets verden, til og med fra sosiale medier, virker det sannsynlig at prisen for å koble seg fra vil kunne bli enda drøyere – både psykologisk og fysiologisk – i en framtid formet av et «internet of brains». Total tilkobling peker mot total kontroll, særlig hvis forbrukerne bare kan velge mellom å enten være tilkoblet eller ikke være det. Som vi nå vet tar sosiale medier over våre sosiale verdener, slik at det å koble seg fra ofte føles som å forvise seg selv til total glemsel. Selv om et fullstendig tap av frihet fortsatt for det meste er et dystopisk mareritt, ser vi en udiskutabel tendens i retning av tapt autonomi som følge av vår økte avhengighet av internett-teknologier. Vi betaler for teknologiske mulighetsutvidelser med en atrofiering av andre egenskaper. Aktivistisk nevroestetikk må forstå den raskt muterende trusselen fra kognitive forstyrrelser og navigere i et landskap i rask forandring. Vi burde ikke være altfor overrasket over at det ikke finnes noen politisk visjon utover nytelsen i Metaverse, Google eller Neuralinks nettverker av hjerner og datamaskiner. Men det betyr ikke at det ikke finnes en politikk. En politikk uten visjoner om et bedre samfunn er selve kjennetegnet på et teknokratisk byråkrati.
At tittelen «visjonær» dukker opp på visittkortene i Silicon Valley kan ikke skjule det faktum at i en verden der maksimeringen av aksjonærenes profitt er et lovfestet imperativ, er det lite rom for andre mål eller målestokker. Selv autentiske utopiske impulser kan ikke annet enn å spore av og bli vridd om av tilretteleggingen for profitt og behovet for å vokse større raskere i et spill der dominans er en betingelse for å overleve. Statens manglende evne til å begrense platformkapitalismens gigantisme overlater motstanden til de ukoordinerte framstøtene til aktivister, dissidenter, demonstranter og hackere.
En verden uten subjekter eller individualitet, der enhver handling blir styrt og administrert, vil neppe bli virkelighet. Vi har det med å fnyse av de utdaterte dystopiene med en totalitær verdenshjerne, som har vært en gjenganger i science-fiction fra E.M. Forsters’ The Machine Stops (1909) hele veien til den svært lite overbevisende siste sesongen av TV-serien Westworld (2016–), der en superdatamaskin despotisk kontrollerer verdens befolkning idet den forutsier og dikterer alle handlinger. Men kan det ikke tenkes at det er selve det urealistiske i slike dystopier, presentert som underholdning, som er kjernen i deres ideologiske funksjon? TV-serier som Westworld får oss til å akseptere vår relative undertrykkelse ved å la oss avvise et bevisst overdrevet bilde av total undertrykkelse. Når karikaturene av framtiden vår blir gjort tilstrekkelig forferdelige, virker vår egen nåtidsvirkelighet ikke så ille til sammenligning. De parodiske dystopiene distraherer oss fra fraværet av en positiv politisk visjon i teknologiindustriene som former framtiden vår.
En utopisk visjon er en forestilt tingenes tilstand, eller snarere, en forestilt menneskelig tilstand. Siden den fremstiller noe ønskverdig som også er tenkelig, virker det mulig og derfor oppnåelig. En dystopi er selvsagt en verden der alt har gått så galt som det kan gå, et dystert scenario som vi risikerer å hjelpeløst bli trukket inn imot vår vilje. Det er også tenkelig og oppnåelig, og det kan godt være tilfellet at noen andres utopi er din egen dystopi. Som Gilles Deleuze sa i en forelesning i 1987: «Hvis du blir fanget i en annens drøm, er du kjørt». Dette er situasjonen i de avskårne arbeiderne i Severance¸ som forteller en historie der kommersielle teknologier fanger oss i et mareritt solgt som en drøm. Resultatet er et havlhjertet og lite overbevisende løfte om lykke som folk matt overgir seg til, all skepsis til tross.
Ironisk nok er Severance en mørk komedie, skrevet av genuint kritiske forfattere og framført av noen av de beste TV-skuespillerne i vår tid, samtidig som den finansieres av et selskap som – i likhet med deres konkurrenter – bedriver hemmelighetsfullt arbeid med anvendt nevroteknologisk forskning for å forsikre seg om at de beholder forspranget. Serien lykkes med sin kombinasjon av fremmedgjort angst og leken parodi, som allegorisk hinter i retning av dagens mediahabitat, dominert som det er av utilnærmelige plattformer. Samtidig er den del av en ny form for science fiction som visker ut grensen mellom teknologisk fantasi og virkelighet, mens kritikken blir solgt som underholdning.
Fremmedgjøring og manipulering er bygget inn i vår tids underholdning, slik at den risikerer å bli det den franske filosofen Cécile Malespina i An Activist Neuroaesthetics Reader kaller «en subversjonen av subversjon […] den vellykkede omgjøringen av en kritisk ånd til en kollektiv paranoid tilstand». Fremmedgjøringen som estetisk strategi (Ostraneniye), som den litterære teoretikeren Viktor Shklovsky mente skulle frigjøre publikum fra vanesynet, har blitt en politisk strategi som erstatter den opprinnelige frigjørende virkningen med en følelse av at alt er fremmed og underlig og at vanlige mennesker ikke har noen sjanse til å forstå «hva som egentlig skjer». En alminneliggjort forvirring omkring virkeligheten og utsiktene for den nære framtiden på teknologiens utviklingsfront blir en tåkelegging som effektivt skjuler virkelig korrupsjon, industrielle og politiske konspirasjoner. Fiksjonaliserte versjoner av virkelige teknologier blir implantert i hodene våre, mens problemene våre blir flyttet over til uvirkelige verdener.
På den andre siden prøver de avskårne fiktive personene i Severance å nå verden utenfor kontorbygget de er fanget i for å fortelle alle sannheten om sin egen situasjon, akkurat som serien strever etter å fortelle oss noe viktig. Den uhyggelige egenarten til Severance ligger i følelsen av at den på en måte er noe mer enn en fiksjon. På sitt beste skaper seriens allegoriske gåter en produktiv fremmedgjøring, slik Brecht ville ha den: Idet rollefigurene prøver å forstå sin innfløkte situasjon, ser vi oss selv mens vi betrakter dramaet – og begynner virkelig å tenke på etiske og politiske paradokser i vår egen tid som krever kritisk handling.
I «science-fiction-vitenskapens» tid må en virkelig kritikk først og fremst minne oss om at kampen om hjernen er virkelig, og at vi må være strategiske og gå vår nære teknologiske framtid i møte som mer enn en fascinerende fiksjon. De nesten mytiske forestillingene om motstand og infiltrasjon må bli til et virkelig program for handling, hvis vi skal påvirke menneskesinnets framtid.
