Er velbehag og tilfredshet gangbare mål på verdien av en kunstopplevelse? Det er iallfall dette som er de dominerende følelsene der jeg rusler gjennom utstillingssalene på Henie Onstad Kunstsenter i badekåpe etter å ha tilbrakt ti minutter flytende omkring naken i et kroppstemperert mineralbad. Det nesten gjennomskinnelige badehuset, som er plassert midt en av salene, er en del Carsten Höllers utstilling på kunstsenteret, som for tiden er omdøpt til Henie Onstad Sanatorium. For dem som ønsker å bli enda mer husvarme, kan man bestille overnatting på to selvdrevne senger (Two Roaming Beds) som beveger seg langsomt rundt i et av rommene.
Selv om sanatorium-tittelen gir assosiasjoner til behandling og rekonvalesens, er det like mye fornøyelsesparken som er modell for Höllers utstilling. Henie Onstad Sanatorium samler 16 arbeider fra de siste 20 årene av den biologiutdannede tyskerens drøyt 30-årige karriere. Ofte har Höllers utstillinger noe av den kombinasjonen av vitenskapelige eksperimenter og spektakulær underholdning som man kunne finne i 1800-tallets fornøyelsesparker. På Höllers tivoli pirres publikums sanseapparat gjennom sklier, flyvemaskiner og optiske illusjoner, med henblikk på å lokke fram den frigjørende barnlige og impulsive lekenheten i den ellers så traurige tilværelsen til det tvangsmessig fortolkende og rasjonaliserende, moderne mennesket.
Samtidig har Höllers installasjoner gjerne transformert kunstrommet til en scene for sosiale eksperimenter, slik som når han legger til rette for å overnatte i mobile «hotellværelser» på Guggenheim eller Henie Onstad. Denne tendensen i Höllers oeuvre gjorde ham til en selvskreven kunstner i Nicolas Bourriauds epokedefinerende Relasjonell estetikk fra 1998. Som Höller ofte påpeker handler utstillingene like mye om å observere andre besøkendes opplevelser som dine egne. Jeg synes Höller er mest interessant når disse to linjene i kunstnerskapet – la oss kalle dem den sanselige og den sosiale – konvergerer. Situasjonene der besøkeren forsøker å gi seg hen til umiddelbare og ureflekterte sanseopplevelser samtidig som hun vet at hun blir observert, tvinger frem en høynet sensitivitet. For å ta mineralbadet som eksempel, bidrar vektløsheten, temperaturen og den undervannsaktige duringen i kammeret til at man befinner seg i en innkapslet fostertilstand, samtidig som man i aller høyeste grad er bevisst overskridelsen i å ligge naken midt i salen, som en statist i utstillingen.
Hvilke andre sanselige reaksjoner utsettes man så for på Henie Onstad Sanatorium? Som i fornøyelsesparker flest starter man besøket med å stå i kø, før man med prøvende skritt og fremstrakte armer stavrer seg igjennom den helt mørklagte No Decision Corridor, som ender opp på taket. Her venter Two Flying Machines, et roterende apparat som gir en mulighet til å sveve i luften over kunstsenteret som i en hangglider. Hengende i en sele, omgitt av tre sikkerhetsvakter som passer på at alt går etter prosedyrene, føler jeg meg egentlig mer tåpelig, infantilisert og utsatt enn fylt av berusende, barnlig fryd.
Etter flyturen blir man plassert i en pose av en ny sikkerhetsvakt, før man sendes avgårde ned Healing Slide. Skliene er blitt Höllers signaturverk, som han har installert i en rekke museer, blant annet over tre etasjer i Tate Moderns Turbinhall i 2006. Henie Onstad har fått en mer beskjeden versjon, som går fra taket og inn igjennom veggen. Det er over før man klarer å orientere seg, og brått er man inne i en av utstillingssalene, som er et dunkelt eventyrland med blinkende lys og enorme fluesopper. En regelmessig dryppende lyd viser seg å være små piller som slippes fra en dispenser i taket og lander i en haug på gulvet. Innholdet i pillene er ukjent, men man oppfordres til å svelge en, riktignok på egen risiko. Et svakt hallusinogen er det sannsynligvis ikke, selv om fluesopp-skulpturene synes å peke i den retning. Jeg tipper det er en potent vitaminblanding, men det kan selvsagt også være placebo.
Igjen har man motsetningene i Höllers kunstnerskap på kloss hold. Først overrumples den fortolkende og reflekterende kunstbetrakteren i sklien. Turen var over før jeg rakk å registrere om reaksjonene på å kastes gjennom tunnelen i høy fart var frykt, fryd eller forvirring. Når man svelger pillene, derimot, tvinges man inn i en selvrefleksiv modus der man holder sitt eget sensorium under konstant oppsyn og forsøker å kjenne etter om pillene har hatt noen effekt. For en kritiker, som vel er kroneksempelet på det analyserende og rasjonelle subjektet som Höller ønsker å spenne beina under, er dette et vanskelig dilemma: dersom man skal erfare Pill Clock (blue and white pills) til fulle, setter man potensielt sin egen dømmekraft ut av spill ved å se resten av utstillingen i påvirket tilstand.
Fullstendig henfalt til ukritisk beruselse kan jeg imidlertid ikke ha vært. Store deler av utstillingen fremstår som fyllmasse. Veggen med diagonale såkalte zöllner-striper, der parallelle linjer ser ut til å dreie i forskjellige retninger (Zöllner Stripes), eller de blinkende neonrørene i Double Neon Elevator, som gir en fornemmelsen av å bevege seg i en heis, er forholdsvis enkle optiske illusjoner som er kraftig oppskalert for å passe arkitekturen i den typen blockbuster-utstillinger som Höller har produsert de siste årene på museer som New Yorks New Museum og Londons Hayward Gallery.
Å påkalle det lekende mennesket er knapt noen radikal handling lenger – i den kognitive kapitalismen er homo ludens bare er en mer smidig og dynamisk versjon av homo economicus. I enkelte intervjuer med Höller avløses da også utopisten av kynikeren: «Vel, denne utstillingen er en slags fornøyelsespark, men det er det utstillinger er nå for tiden (…) i en æra der kunst har blitt et massefenomen går [folk] på kunstmuseer i stedet for fornøyelsesparker», sa han om Decision på Hayward Gallery i 2015, en utstilling med mange av de samme verkene som på Høvikodden. Höllers utstilling er betimelig, men det skyldes ikke minst at den kommer i en tid der norske kunstmuseer har begynt å hente direktører og styreledere fra nettopp fornøyelsesparker. Når virkningen av pillen og kurbadet avtar kommer derfor skepsisen til selve ideen om sanatoriet smygende: dersom Henie Onstad Sanatorium tilbyr en kur, hva er sykdommen?
