I det siste har vi sett mange argumentere for at kunstverk er særlig egnet til å vise hvor porøse skillelinjene mellom natur og kultur er. Sigurd Tenningen la for eksempel frem hypotesen om at «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur» i sin essaysamling fra i fjor, Vegetasjonens triumf er total. Lignende tankegods ligger bak utstillingen natureculture på Oslo-galleriet OSL Contemporary. Her presenterer kurator Maaretta Jaukkuri – professor ved Kunstakademiet i Trondheim og tidligere kunstnerisk leder ved Kunstnernes Hus og finske Kiasma – verk av åtte kunstnere som ifølge henne viser hvordan «vi er omsluttet av naturen og i sameksistens med ikke-menneskelige vesener». Utstillingen er med andre godt plantet i det for tiden svært fruktbare ny-materialistiske jordsmonnet.
Hreinn Fridfinnsons triangulære bladgulldekkede glasshyller To Light, Shadow and Dust (2014) ser ikke ut til å være annet enn mildt opulente støv- og lysfangere. Med sin passive mottakelighet er dette verket et unntak i en utstilling som ellers beveger seg i et nokså patosstemt register. Med sine fotografier av fraflyttede og forfalne bygninger overgrodd av busker og plantevekster, søker Simryn Gill kanskje å illustrere et stoffskifte mellom vegetasjon og sivilisasjon, der bygningenes materialer langsomt brytes ned. Men serien drar også veksler på den romantiske landskapskunstens ruinmotiv, med denne tradisjonens sentimentale påminnelser om kulturens forgjengelighet.
Sjangermessig sogner Thorbjørn Sørensens fem små akvareller Fra naturen (2016) til et sted mellom botanikkens isolerte planteillustrasjoner og kunsthistoriens naturstudier. De viser små jordklumper som ser ut til å ha blitt røsket opp av bakken, samt en død fugl. Hver minste fjær og hver halvvisne gresstust som stikker mistrøstig opp fra jordstykkene er uhyre nitid og presist beskrevet. Man kan kanskje medgi at denne typen omsorgsfull gjengivelse også innebærer en form for innlevelse, slik Jaukkuri synes å argumentere, men naturen presenteres like fullt i form av avbildninger av ekstrakter. Også i Esko Männikkös hesteportretter er det som om nærheten til det fotograferte dyret skal fremkalle en empatisk respons, men resultatet er heller at man står øye til øye med en bunnløs, animalsk annethet.
Da tilbyr Tuuli Saarekas Idle plants (2013-16) et mer ansporende bidrag til utstillingstemaet. Hennes tyvetalls plantelignende figurer er tvinnet sammen av tekstilremser og papirbiter, smeltede plastklumper og annet avfall som Saareka har funnet på bakken; en ledningsstump eller en floke med bomullstråd fungerer som rotsystem, avkuttede kobberpinner som fnokker, plastsugerør som stengler. De oppfinnsomme planteetterligningene til Saarekas leder tankene til en botanisk science fiction, og utgjør et slags imaginært, monstrøst herbarium – som om de var resultatene av krysspollineringer mellom søppel og planter. Her får kultur-natur-kontinuumet et mindre harmonisk preg enn ellers i utstillingen. Noen flere slike vanskapninger ville ha gagnet natureculture.
Tittelen natureculture har Jaukkuri lånt fra teoretikeren Donna Haraways A Companion Species Manifesto, der Haraway skriver om den gjensidige evolusjonen mellom hunder og mennesker. Eija-Liisa Ahtilas lydverk beskriver en erfaring av det Haraway kaller «significant otherness», gjennom en kvinnes såre fortelling om savnet etter sin avdøde firbente livsledsager. Det er også nærliggende å tro at det kommanderende utropet «Kom!», som ljomer i A K Dolvens lydverk Please return er rettet til en hund. Men for hver gjentatte befaling brister stemmen og modulerer fra autoritativt til desperat, og antyder dermed også en omvending av maktforholdet mellom dyr og menneske. Det foregår altså noen interessante betydningsglidninger her. Imidlertid er det påfallende at «naturen» først og fremst kommer i form av lengselsfulle påkallelser og beskrivelser i disse verkene; etterklangen har dermed en eksistensiell timbre som ikke helt finner resonans i utstillingens ambisjoner.
For til å være en utstilling som påberoper seg å frynse opp dualismer som natur og kultur, er det påtakelig at så mange av verkene i natureculture befinner seg trygt innenfor en humanistisk aksjonsradius. Naturen er og blir noe som betraktes fra avstand – om det er aldri så higende. Det er egentlig først i Brasilianske Cildo Meireles «lydskulptur» RIO OIR (1976-2011) at vi får forløsningen – bokstavelig talt. Verket er en vinylplate der den ene siden består av feltopptak tatt ved forskjellige brasilianske elver og den andre av en kakofonisk montasje av latterbrøl. Selv om man kun får høre lattersporet på OSL Contemporary, kan man forestille seg relasjonen mellom de to komposisjonene: de spredte fnisene starter som en liten bekks klukkende skvulp før de glir over i et voldsomt kor av latterkaskader. Meireles sammenstilling av latter og vannstrømmer er for så vidt bare en analogi, men i kontekst av denne utstillingen er den eggende fordi latteren nettopp er et fenomen som overskrider natur/kultur-skrankene. Latteren utgjør et slags kulturelt basalnivå, den er «smittende», og er det første tegnet på gryende sosialitet hos spedbarn. Men det er også, slik man opplever det med brølene og hikstene i Meireles lydverk tett mot ørene, en ukontrollert kroppslig erfaring, en immersjon i en ustyrlig flod. Det er i latteren mennesket blir natur.
