Guttorm Guttormsgaard
Arkiv, 701 sider, diverse materialer
PAX Forlag, 2009
Det finnes selvfølgelig mange måter å skrive kritikk på (jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, jeg har tross alt gjort det før), på samme måte som det eksisterer mange forskjellige løsninger for hvordan man dokumenterer kunstnerisk virksomhet, eller – for all del – hvordan man i det hele tatt bedriver en kunstnerisk virksomhet. Etc, etc. Man kan også håndtere slike ting som parallelle forløp, eller – som noen gjør – en konsekvent, men småkaotisk linje. Man kan også, som Guttorm Guttormsgaard, forfine flere metoder ut fra den samme grunntanken og så la dem løpe over et stykke tid – f.eks. tre år – for så å la dokumentasjonen stå igjen som et estetisk objekt i seg selv.
Arkiv er en forundringspakke av en trykksak som uunngåelig får disse refleksjonene til å melde seg. Det er ikke så mye en bok som en mappe, når man åpner den ser man fortvilet etter noe å styre etter mens man graver seg nedover. Flere frittstående deler altså, ting som kan brettes ut, hefter, kort – et visuelt frontalangrep man vanskelig kan orientere seg i uten å kjenne konteksten. Den er imidlertid forsøkt gjort rede for i et frittstående hefte signert filosofen Espen Søbye. For øvrig den eneste teksten jeg kunne lokalisere i det som ellers utelukkende er en flom av ren, visuell informasjon. Mye visuell informasjon. Tittelen er ikke tilfeldig. Dette er faen ta meg et arkiv – selv om det kanskje ikke er helt ryddig. Bakgrunnen er en serie utstillinger – i alt 53 stykker (!) – vist i perioden 2006–2009 på tidligere A/S Blaker Meieri, der Guttormsgaard har sitt atelier. Det må nødvendigvis være slik at dersom man ikke fikk med seg disse utstillingene – noe jeg neppe er alene om – mangler det en brikke når man, slik jeg gjør nå, forholder seg til et stykke massiv dokumentasjon. Selv om denne tingesten er nydelig i sin grafiske dyptrykkfetisjisme tar jeg meg i å savne denne førstehåndserfaringen fra meieriet. Det finnes nemlig ingen informasjon om hva disse nok så fragmentariske trykksakene egentlig representerer, bortsett fra hva man kan se. Jeg tar denne mangelen på informasjon som et poeng i seg selv, siden det ligger en uttalt ambisjon her i forhold til folkekunst og pyntegjenstander, som i Søbyes lesning av prosjektet noe uventet høres ut som et ekko fra Jeff Koons og dennes påståtte demokratisering av samtidskunsten, der en slags nulling av skillet mellom høyt og lavt står både som en forutsetning og en konsekvens. Det kan se ut som en liknende tankegang motiverer dette arbeidet, men det er selvfølgelig snakk om et helt annet univers; Guttormsgaard ser ikke ut til å operere med et begrep som kitsch i det hele tatt, og den folkekunsten han presenterer ligger mye lengre bak oss i tid enn hva dette begrepet rommer. De dominerende fargene er grått og brunt, noe det aldri – aldri – er hos Koons.
Noen av de objektene Guttormsgaard presenterer ser ikke bare ut til å ha sitt opphav i en annen tid, de kan se ut til å komme fra en helt annen klode. Verktøy du ikke aner hva man bruker til, skulpturliknende ståltråder, underlige skåler. Denne gåtefulle anonymiteten som hefter ved dette prosjektet kryper etterhvert inn over deg som noe uhåndterlig; hvem er disse menneskene på de gamle fotografiene? Og hva brukes disse gjenstandene til? Like mystisk som det kulturhistoriske rammeverket blir betrakterens respons, i det man stille formulerer uutholdelige eksistensielle spørsmål for seg selv, nærmest som en refleks. Men er ikke alt dette egentlig bare et argument for hvordan man skal se? At det vi har for vane å kalle samtidskunst i grunn og bunn bare handler om et spesifikt perspektiv? Eller en holdning? Og det merkelige med Arkiv er jo også at dette er så forpult perifert – nesten demonstrativt lite aktuelt vil jeg si – samtidig som det reiser fundamentale spørsmål.
Det er liten tvil om at en førstehåndserfaring fra utstillingene vil spille en avgjørende rolle for hvordan man forholder seg til alle disse tingene som nå utgjør bokverket Arkiv. Men det forutsetter jo at man har vært på dette meieriet på Blaker. Det har ikke jeg, og jeg merker at det faktisk utgjør et handikap i forhold til hvordan jeg skal katalogisere alt dette for meg selv. Ikke fordi det er veldig kaotisk – det er egentlig ganske håndterlig, når det første sjokket vel har lagt seg – men bare fordi det er så fortvilet mye. Sånn som et arkiv skal være. Jeg mener, man har jo et arkiv nettopp fordi det er snakk om en stor mengde. Men hva dette i sin helhet utgjør, fritatt fra utstillingenes kontekstualiserende ramme, er et stort paradoks. Det er ekstremt meningsmettet og samtidig helt åpent. Vi har bare har Søbyes essay å navigere etter, og hver gang jeg plukker opp og ser på dette materialet får jeg fornemmelsen av at det ligger en historie her som ennå ikke er blitt fortalt, og som jeg muligens til syvende og sist i en stille pakt med meg selv må love å aldri fortelle videre.
Og der ender jeg opp. Dette er muligens et litterært arbeid helt uten ord. Eller like mye et antropologisk prosjekt som et kunstnerisk. Eller en kunsthistorie som ikke er skrevet. Helt klart er det et arkiv, og det at det ikke er katalogisert med fullstendig informasjon og årstall for hver trykket side plasserer det hele i en sfære av uendelige fortolkningsmuligheter. Utenfor den linjære tiden, der disse fragmentene lukker seg rundt sin egen integritet og forsterker den. Det jeg prøver å si er at du må konsentrere deg litt når du åpner denne pakken. Du trenger ikke ta inn alt med en gang, ikke engang noensinne, men det krever noe fra deg hvis du skal få noe ut av det.
Ingressbildet og øvrige illustrasjoner viser oppslag fra Guttormsgaards bok.
