My bad guys

New jerks in New York.

«It probably really is good for the soul to be a tourist. Even if it’s only once in a while. Not good for the soul in a refreshing or an enlivening way though but rather in a grim, steely-eyed let’s look honestly at the facts and find some way to deal with them way.»

David Foster Wallace

¤

«I don’t wanna talk to you.» Lars Brekke (Oslos Vincent Gallo) har nettopp solgt sitt samarbeidsprosjekt med Faldbakken, videoverket Untitled (pedal pumping) fra Reena Spaulings lokaler, et kunstnerdrevet galleri, i Norge kjent for å vise blant annet Bjarne Melgaard. Når de nå også satser på Matias Faldbakken skulle man tro at de likte både vold og sleeveless hoodies, som jeg og Lars har anskaffet oss på H&M, som first thing etter en burger på McDonalds etter ankomst. Men nei, vold er gøy i kunsten, ikke i virkeligheten. Og den unge kunstnerens presise knyttneve i ansiktet mitt der jeg står solariumsbrun og glisende etter dagens tur på Hollywood tan, den stopper dialogen mellom galleristen og kunstneren i denne omgang. Til Lars sitt forsvar skal det sies at jeg ga han en jab først, og han har aldri slått noen før, noe som gjorde det vanskelig å kontrollere styrken på slaget, men tonen er liksom lagt. Bøkene til Matias ligger strødd på resepsjonsbordet, og alle leser i dem på tross av at de ikke skjønner en dritt, men alle vet jo hva slags effekt Æ,Ø og Å har på estetiske dilletanter over Atlantern. Man kan si at vi utstråler en form for vulgaritet i sammenhengen, normalitet er jo jævlig vulgært i noen miljøer, og hvis det er noe high class gallerister er skeptiske til er det vel normale undercover. Jeg ser bort på Matias, på den nyvaskede grafittiveggen, stacken med hengslengte videokassetter, og tenker… mos def undercover. Matias smiler tilbake. Han har klart det. Good boy.

Matias Faldbakken på Reena Spaulings Fine Art, 2009

¤

En glimrende måte å bo billig og bra i New York, hvis man er fire menn/gutter i midten av tyveåra, er å leie seg inn på et digg og dyrt hotell, dra av overmadrassene og spre dem utover gulvet. Slik får man plass til flere. Men lufta du møter om morgenen etter en natt på bohemfylla er mildt sagt… ubeskrivelig. Dagen etter drar vi oss over til Long Island for å se Vanessa Beecroft. Jeg kommer ikke over at mitt første møte med Bjarne Melgaard var at han prompa oss i ansiktet på vei opp trappa til Reena Spaulings, og jeg lurer på om det var med vilje eller om jeg bare var heldig. Når man skal se Beecrofts performancer så har man gjerne interesse for mer enn kunst, men jeg må være ærlig, ja jeg dro dit for å få autografen til Kanye West, som visstnok skulle dukke opp. Hva Kanye West gjorde der er et annet spørsmål. Et spørsmål jeg tror han stilte seg selv også. Han så ikke akkurat komfortabel ut, men var den eneste gjesten med en klar farge på klærne. Rødt. Installasjonen til Beecroft er en haug med kvinner som ligger i diverse positurer på gulvet i det største rommet i galleriet. De er unntaksvis byttet ut med skulpturer, noe som gir det hele en følelse av å være i et gravkammer. De unge kvinnene er dekket med et kaldt, hvitt pulver, de ser nesten mumifiserte ut, man kan gå ganske tett innpå, men ingen går i mellom, og ingen tar på det. Det burde vært lov å ta på kvinnene. Da hadde det vært interessant. Utover det synes jeg at det er helt one trick pony, samle sammen en haug med ultravakre damer fra alle raser, sleng dem utover gulvet, pudre dem, eller gi alle afro… Gang på gang. Slik at de ser ut som Bushbitch fra Eddie Murphys RAW … Who cares? Nå har Vanessa Beecroft dratt det lenger tidligere, men nakendamesamlingen hennes begynner å bli kjedelig. Og når en fyr som Kanye klarer å trekke vekk ALL oppmerksomhet fra scenarioet ser jeg at som mye annet i denne byen er også dette en jippo. Hipster’s heaven. Kanye gir villig vekk autografer, han er kjekk og grei, som undercovers ofte er. Ved hans side står hans nye kjæreste Rose, og ser sikker ut bak Dior-solbrillene, som Erlend Hammer sikkert har helt makne til. Men jeg får kommet meg nærme nok til å se at bak solbrillene vibrerer øyevippene hennes som vingene til en kolibri, og alle vet at når kolibrier slutter å flakse med vingene, da dør de. Hun er en del av installasjonen hun og. Jeg synes synd på henne.

¤

Foto: Eirik Sæther

Eirik viser meg utenfor hvilken bygning som er størst i New York, ved å holde en tent sigarett på siden av alle bygningene som beskriver horisontlinjen vår. Jeg står utenfor, ser inn igjennom vinduet på de grønne skjerfene og de nakne damene og tenker… er dette bra? Hva representerer dette? Jeg ser mot Manhattan skyline og tenker det samme. Jeg ser fram og tilbake og blir svimmel og vil videre. Vi ender opp på et skittent sted som heter Lit der Eirik går bananas, og får stygge blikk fra unge jøder. Han stikker av med oppmerksomheten, politiet dukker opp, i det jeg våkner opp bak solbrillene mine er det patruljebiler der. Crewet løper rundt og brenner røkelse og samler sigarettsneiper rundt oss, og i det jeg våkner lurer jeg faktisk på om jeg er på Spasibar eller Galuzin Gallery, eller begge deler samtidig.

¤

Vanessa Beecroft: VB 64, Deitch Gallery, Long Island City, New York, 2009

Tidligere på kvelden står jeg og Hans og Lars og snakker om et eller annet, og en fyr går forbi oss. «My bad guys» utbryter han, og jeg skulle ønske at jeg fremdeles hadde hoodien på meg. I’m a bad guy. Yeah. Men nei, det var bare en cool måte å si pardon, excuse me eller sorry. Han skulle bare forbi, og ga strengt tatt faen i oss, men hadde bevart et snev av anglosaksisk kutyme. Vi hooker opp med en svær neger med et skilt der det står «Need money for protology school. The more I learn about assholes the more I learn about people.» Denne byen definerer definitivt hvem som er tapere og vinnere. Før blackouten senere på kvelden rekker vi å bli fotografert med plakater som sier: «Need money to get drunk so that 2 women can take me home and molest me!» og «Niggers killed my family need money to recruit klansmen to get revenge.» Når jeg tenker over det har denne fyren mye mer til felles med Faldbakken enn det Faldbakken har med Beecroft. Jeg er stolt over å være norsk. Kunst virker litt poengløst når 50 nakne damer, sminkede og komponerte blir slått i bakken av denne svære, svarte duden med sprittusj og plakater. Jeg skjønner hva Baudrillard mente da han sa at kun kunst som ikke prøver å være kunst er kunst. Han var jo undercover her en stund og. Vi gir postermannen 15 dollar. Lurer på hvor mye Vanessa selger damene sine for. Hun støper dem sikkert i glassfiber, slik at de kan brukes som tv-bord eller skobenk et eller annet sted i Chelsea.

¤

Hans Skovholt og Lars Brekke Foto: Kristian Skylstad

Dagen etter er vi på Armory Show. Det skal liksom være grunnen til å dra til New York på denne tiden av året, og selv om sommeren har truffet byen føler jeg meg helt forferdelig. I kroppen. Jeg vil bli kvitt den. Kroppen. Men på veien stikker vi innom utstillingen til Thomas Hirschhorn. Galleriet er så galleri at det ikke kan bli mer galleriaktig, men kunsten, installasjonen Hirschhorn har prestert å lage, det er et høydepunkt i kunsthistorien og verdt alle utgiftene som en New York-tur nødvendigvis innebærer. Jeg blir så satt ut av estetikken og den grenseløse metodikken til mannen, at jeg må si at jeg rent fysisk aldri har blitt truffet så hardt av noen installasjon sånn umiddelbart. Noensinne. Men mer om det senere. Utrolig nok klarer jeg å oppleve den beste og den verste utstillingen jeg har vært vitne til på samme dag. Universal Gym og Armory Show. Jeg mener det. Vi gikk igjennom hele Armory Show og så ett verk (ett verk!) som vi likte. Spesielt etter å ha vært vitne til Universal Gym på Gladstone blir hele opplegget på Armory svett, patetisk og unødvendig. Det stinker inflasjon. En tidligere kommunistisk grafikktegner som gjerne drapstruer folk hvis de ikke oppfører seg slik han vil – har tatt råtta på hele ansamlingen av do the right thing at the right time and smile the right way and be OK with everything møkka jeg har betalt 10 dollar for å komme inn på. Armory Show suger. Den bekrefter kun den grenseløse desperasjonen som preger denne byen. «Etter å ha brukt en halv dag på å tråle meg gjennom Chelsea og dets myriader av gallerier var jeg ganske lei. Med enkelte unntak går det i mye av det samme; ting-du-har-sett-liknende-av-før i snappy, tidsriktige teknikker. Det er tydelig at dette først og fremst er et område med luksusobjekter myntet på salg, blandet med en brøkdel interessant kunst; noe som i og for seg ikke er noen stor overraskelse.» Utbryter Hans og vegrer seg for å gå inn på Gladstone.

¤

Thomas Hirschhorn: Universal Gym, Gladstone Gallery, 2009

Universal Gym derimot… Ok. Det å gjøre NOE interessant i et gallerirom er strengt tatt umulig, og litt unødvendig, derfor sliter alle kunstnere med antiklimaks. De har skuffa seg sjæl, publikum, morra si, fordi du har bare samla litt stæsj i et rom, strengt tatt, men det er ikke det som skjer her. Mos def not. Det som skjer her er en metamorfose der Hirschhorn har gjort om gallerirommet til en informasjonskritisk ansamling av elementer som danner et bilde av tomhet og tyngde så tilpasset den tiden jeg lever i at jeg lurer på om det er mulig å treffe så bra. Informasjonssamfunnet blir kaldkvelt og menneskets forhold til informasjonen blir kroppsliggjort. Kroppen i kamp med systematiseringen av kroppen, som et objekt som trenger å gjøre noe. Readymades av nedteipete treningsapparater, vekter og utstillingsdukker, i montere og med hull i hjertet. Hvis en utstilling skal tvinge oss til å slette mellomrommet mellom kompleksitet og banalitet må det være denne. Det stinker kollektiv lengsel, desperasjon. Hirschhorn kritiserer rommet utenfor gallerirommet, folketeateret der ute. Han gir oss rom der man får mulighet til å stå oppreist i en verden som går i oppløsning foran ansiktet vårt. Han står veldig alene her inne, og han trenger ikke andre, og jeg lurer på om jeg trenger andre lenger, eller om jeg har funnet akkurat det jeg leter etter. Hjertet er forresten på venstre side. Ikke høyre. Hirschhorn har fått med seg det og, selv om jeg heller skulle sett han stille ut i Brooklyn framfor Chelsea er jeg overlykkelig over å være her… Vi står og klør oss i huet. Etter en stund spør jeg Hans Christian Skovholt hva han tenker om scenarioet som utfolder seg foran øynene våre. Han sukker, biter seg i leppa, legger hånden mot haka og utbryter med rusten whiskeystemme. «Mot bunnen av Chelsea i 21th Street begynte vi å trøtne, men heldigvis dukket Gladstone Gallery opp. De viser det mest forfriskende innslaget i hele Chelsea. Jeg er i utgangspunktet ikke Hirschhorns største fan, men etter denne utstillingen er jeg meget overbevist. Modellene er rett og slett blasta, hjertet er fjernet, revet ut. Det hele fremstår for meg som en sylskarp fremtidsvisjon. Er man mest opptatt av å ha en gym å gå til etter apokalypsen da ser fremtiden tvilsom ut.» Vi er skremt.

¤

Thomas Hirschhorn: Universal Gym, Gladstone Gallery, 2009

Når jeg snakker om byens desperasjon snakker jeg ikke om finansmenneskene på Wall Street. Desperasjonen ligger like mye i de halvsløve øya til syltynne hipstere med burgunderrøde ulluer og hettejakker, samt renskårede skjegg, bustet til og gjort uflidde til anledningen. Jeg snakker om konstruert bohemlivsstil, herming av en genuinitet, konstruering av persona all over the place. Hvert individ jeg møter lever sin egen legende og er sitt image, sin stil, sitt liv, sin historie. Narrasjonene er i mimikken deres og nakken ruller når de nikker, hvis du skjønner hva jeg mener. En hel by som later som om de ikke er utilpassede. Nå er dette veldig attraktivt, men samtidig så over om fire år, så mye mer over enn den livsstilen jeg ble kjent med da jeg var i midten av Bushland i 2005 og fulgte republikanernes hovmod etter at Bush vant valget. Optimismen er til å ta og føle på. Noe som er veldig merkelig midt i en depresjon. Jeg har drømt om å dra til denne byen siden jeg så Amerika for mine føtter med Eddie Murphy og Et amerikansk eventyr med Fivel som barn. Og når det er sagt. Det finnes ikke katter i Amerika, i hvert fall ikke i New York, selv om alle hipsterne i Brooklyn beveger seg som katter. Myke, vare, følsomme og harde. Utilgjengelige. De smiler og ler, har planer og åpner seg og snakker gjerne om ting du ikke snakker om med dine aller nærmeste her hjemme. Jeg lokker den ene taxisjåføren etter den andre ut i lange beretninger om hvor de kommer fra, hvorfor de dro akkurat hit, hva de tror om framtiden, hvilket forhold de har til kona og det kommer fram en del ting. Og det er spennende å få bekreftet at livet til en taxisjåfør nesten alltid er rikere enn livet til et ferdigutdannet livsstilsoffer (les gjerne kunstner, musiker, illustratør, designer osv.) Alle jeg møter lager en dokumentar, jobber med et prosjekt, skal stille ut et sted. Utenom Zachary, også kalt «Crazy Bastard» blant venner, og i møte med Eirik som har bestemt seg for å dekke HELE dansegulvet (begge dansegulvene samtidig – det kan nevnes at de er i hver sin kant av en rimelig svær klubb…) blir Zachary raskt en veldig god venn av firerbanden av bønder i byen. Eirik klarer å danse med alle uten å danse med noen, plutselig er skjorta av og like raskt på. Han svinger seg rundt pålene mer sikkert enn Demi Moore i Striptease.

¤

Thomas Hirschhorn: Universal Gym, Gladstone Gallery, 2009

På Lit er klientellet sjenert og skuldrene våre er i gjennomsnitt ti cm. mer hevet enn gjennomsnitts New Yorker i lokalet, og promillen vår er på det dobbelte. Zachary finner et hjem i oss, en havn, og vi spør hva han driver med til daglig. Han går på Lit og drikker, tar bilder på fylla og legger det ut på Facebook. That’s it. Like godt som noe tenker jeg. Men i samtalene jeg har med disse unge lovende loserne tenker jeg kun en ting. Er ikke dette bedre på TV? Og egentlig mye mer presist og virkelig? Lars von Trier har et poeng. Google Earth er billigere og man slipper jetlag. Er ikke disse kun case studies for TV-serier om tidsfordriv? Tiden går fort i NY. Samtidig virker det som om vi oppholder oss i et vakuum. Der alle har definert hvem de er og hvor de skal men sjelden hvorfor de skal dit. Sånn sett er Williamsburg og Armory Show nesten identiske, og Standards boot, som faktisk er den eneste gjennomførte installasjonen på messen, er like fremmedgjort fra opplegget som oss, selv om Furnesvik denne gangen kun har valgt internasjonale kunstnere. Standards stand er delt med Galerie Isabella Bortolozzi fra Berlin, med to kunstnere fra hvert av de to galleriene. Standards bidrag er maleriet og videoverket av Alex Hubbard, samt skulpturen av Oscar Tuazon i form av et dobbelt kuppeltelt. Fotografiene i bakgrunnen er gjort av den baskiske kunstneren Ibon Aranberri og viser de franske Pyreeneene. En annen versjon av verket ble vist under forrige Documenta. Til høyre for dette er skulpturen av Nora Schultz, som også nylig hadde en soloutstilling hos Reena Spaulings Fine Art. På ID-kortet til Eivind skammer han seg ikke over sin arv. Han ser ut som en staut polfarer, og teltet som er plassert opp i midten av standen og fotografiene av de snødekte fjellene bygger opp rundt mytologien. Valget av kunstnere er godt og prosjektene er deilig gjennomførte. Furnesvik tar sjanser. Igjen blir jeg stolt av å være norsk.

¤

Den siste kvelden på T-banen mot Brooklyn møter vi jakkesamleren på Lit, som er totalt obsessed av norsk black metal. Lars og Eirik deler sine referanser med han og han virker helt satt ut av å møte den depraverte gjengen fra Norge. Vi slenger oss inn i en bil etter en lang tur på T-banen, et T-banenettverk som minner mer om ledningsansamlingen i en støykonsert, enn et transportsystem. Og han skrur opp volumet og vi får høre Norges sjel. Med ett forstår jeg Rødlands suksess på kontinentet. Jeg forstår også at jeg er en kuriositet i byen, samtidig som jeg vet at jeg har mer til felles med hipsterne fra Williamsburg enn fyren som sitter i bilen sammen med oss. Akkurat som taxisjåføren blir han en del av underholdningen for reisefølget. Og det er noe søkt med det. Jeg har aldri reist med den hensikt å bli underholdt før.

¤

Thomas Hirschhorn: Universal Gym, Gladstone Gallery, 2009

Matthew, en amerikaner jeg møtte i Fredrikstad i sommer og som desperat prøver å finne et sted til oss der vi kan kræsje etter at vi ble kastet ut av Gerschwin Hotel, forteller meg at de viktigste bevegelsene innenfor kunst skjer i Baltimore akkurat nå, ikke NY. Han mener undergrunnsbevegelsen. Jeg tenker på Trip-Hop-bevegelsen i Bristol, rett utenfor London på 90-tallet, og tenker… seff… det er aldri der det skjer det har skjedd. Men et helt annet sted. Thomas Hirschhorn er utdannet i Bern, Sveits’ hovedstad, som er mindre enn Oslo. Hvordan kan det være mulig å lage noe som setter deg utenfor mainstream, når mainstream er så fragmentert som det man opplever her i New York? Jeg tror vi må lete i Øst-Europa, Afrika eller en rød stat i U.S.A., etter nye historier. For i denne byen blir de fragmenterte hangout-historiene fortalt om og om igjen. Og da jeg skannet igjennom Flickr-kontoen til André Gali etter at jeg kom hjem så jeg at vi hermer. Er Oslo det samme i forhold til New York som Reykjavik var for London? Det ser sannelig slik ut på overflaten. I Aftenposten 11.03.09, Øystein Stray Spetalen kommer med følgende uttalelse: «Oljefondet dro til Wall Street og sløste bort sparepengene våre.» Jeg sjekker mastercard-kontoen og oppdager at jeg sannelig har gjort det samme. Det eneste interessante enkeltarbeidet på Armory var en smeltet plastdings formet som en seddelbunke. Et deformert monster av dollar. Jeg tror den beskriver situasjonen ganske godt. For Oslo, New York, meg selv og kunstverdenen.
Det siste jeg opplever av kunst før vi kaster inn håndkleet på alle måter og synker inn i sofaen på hotellet og ser på Eiriks nyinnkjøpte Artaud-film og tatoveringsdokumentar, er en tur på Monkeytown der jeg danset naken, grein som en baby og skrek ”what’s in the box” mens jeg bet meg i armen for nærmere ett år sia. Thora Dolven Balke har en installasjon på badet i lokalet i forbindelse med The Darkness Descends-utstillingen som foregår i byen, der fire tidligere TAFKAG-kunstnere stiller ut akkurat nå. Jeg er stolt av dem alle sammen. Lars, Matt og jeg låser oss inn på et toalettet og hører undertegnede synge i dusjen fram til jeg blir druknet av en Tsunami. Det er falskt, anstrengt og ekte. Eirik Sæther har sovet på T-banen fordi det ikke var flere plasser å kræsje i byen etter hotellutkastelsen. Han har virkelig brukt byen slik den burde brukes, rike barn leker best, og dette er definitivt en lekeplass for viderekomne. Glemte jeg å nevne at Sæther er morgendagen? Nei? Vel, det kommer dere til å merke. Før eller siden. Mos def. I’m tellin ya. Morgendagen kommer alltid.

¤

Thomas Hirschhorn: Universal Gym, Gladstone Gallery, 2009

På veien til flyplassen spør taxisjåføren hvorfor jeg virker så nervøs. Jeg forteller han at det er byen han bor i som er grunnen. «Life is too short to be anxious», forteller han meg. Vi blir sittende og småprate litt, jeg deler mine erfaringer og inntrykk, mens han snakker om overgangen fra Den dominikanske republikk til livet i U.S.A. Broren hans hadde blitt arrestert i Norge for å stjele en potetgullpose, og ikke bare det, han hadde blitt dømt også. Etterhvert skjønner vi at det er Georgia han snakker om. Han lurer på hvorfor vi skal til London. Vi forteller han at vi skal på en announcement. «What announcement?» Vi forteller han at Michael Jackson har en viktig announcement i London. Han rister på hodet. «We in America don’t like that MJ. What’s that with Michael Jackson and em kids? Why don’t he just get a midget and put on him some dypers or something?»

¤

Jeg har en drøm om en alternativ virkelighet. Tenk deg om Bob Dylan var billedkunstner og lagde «The Factory». Tenk deg vibben, ekteheten, miljøet som hadde oppstått. Tenk deg varmen, visjonene, engasjementet, dybden.. Tenk deg en Nico, en Jean Michel og en Edie som fremdeles lever og puster og definerer rommet. For der jeg stod på Ground Zero med en flaske rødvin i en papirbag begynte jeg å lure på hvor vi er på vei, i en kunstverden der man må ha foreldre som er mangemillionærer for å kunne ta en kunstutdannelse, og personlighet som en teflonpanne for å kunne skaffe seg de riktige kontaktene og følge tempoet… Allikevel må jeg si at hvis jeg hater denne byen så er det kun fordi jeg hater meg selv. Den er slitsom, blinkende, anstrengende å forholde seg til. Jeg har aldri møtt meg selv i døren i like stor grad som da jeg tok trikken fra Jernbanetorget opp til Kjelsås, for å føle på noe nært og ekte etter en uke i stridssonen, for ganske raskt oppdager jeg i det jeg stirrer inn i de sorgtunge blikkene til Osloboerne at angsten ikke er inni meg, men heller rundt meg. I New York var den inni meg og ikke der ute.

Ingressbilde: Thomas Hirschhorn: Universal Gym, Gladstone Gallery, 2009.