Museene får hard medfart i kunsthistoriker Jorunn Veitebergs rapport Å samla kunst – Samlingsutvikling ved norske kunstmuseum på 2000-talet. Hun hevder små budsjetter har skapt en innkjøpskrise i de offentlig støttede museene. Rapporten ble presentert på Bærum Kulturhus torsdag 14. februar, under seminaret Visuell kunst i Norge: Hva sier forskningen i regi av Norsk kulturråd og kulturdepartement.
I følge stortingsmeldingen Visuell kunst fra 2011 har forskningen på det visuelle kunstfeltet vært mangelfull. På seminaret denne dagen ble det presentert fire rapporter Kulturrådet har bestilt for å bøte på problemet. To av rapportene, Kunst som deling, delingens kunst, et kunsthistorisk sveip over det norske feltet siden 2010, og Statistikk om visuell kunst i Norge, gir grunnlag for videre forskning.
Rapportene til Veiteberg og forskerne Arne Holm og Lars Christian Monkerud ved OsloMet (Visuell kunst i norsk forvaltning) har tydeligere politiske implikasjoner. De viser at kunstnerne taper maktposisjoner, mens stadig mer av den offentlige finansieringen går til institusjoner. Samtidig benyttes de offentlige museene i økende grad til visning av private kunstsamlinger.
Monkerud og Holm ser på samspillet mellom statlige, regionale og kommunale støtteordninger. Bevilgningene til visuell kunst har økt siden 2011, og med ordningene for visningshonorar og kunstnerassistenter har finansiering av produksjon også økt, men den største andelen går likevel til formidling.
«Visuell kunst som politikkfelt er sterkt underfinansiert», slår rapporten fast. Fri meningsutveksling er ett av parametrene kulturpolitikken måles mot, og Holm og Monkerud anser den dårlige kunstnerøkonomien som den «største trusselen mot visuell kunst som en demokratisk og fri ytringsarena».
Byggingen av det nye Nasjonalmuseet har vært den største enkeltstående satsningen i den norske kulturpolitikken siden 2011. Med et innkjøpsbudsjettet på 10 millioner kroner, har museet allikevel ikke råd til å kjøpe mye kunst, i følge Jorunn Veitebergs rapport. KODE-museene i Bergen har landets neste største innkjøpsbudsjett med én million kroner, og de mindre museene har enda mindre. Flere av museene mangler dessuten lagringsplass og kompetanse til å bevare den kunstsamlingen de allerede har.
I tillegg viser Veiteberg at midler til innkjøp ofte ender med å finansiere drift. Hun stiller seg derfor tvilende til de offentlige museenes evne til å gjøre innkjøp som ivaretar mangfoldet i samtidskunsten. Når museene først kjøper kunst går de oftere på atelierbesøk enn utstillinger, dermed holdes også galleriene utenfor næringskjeden.
– At museene bidrar til kunstnerøkonomien er en illusjon, uttalte Svein Bjørkås, direktør for KORO, i sin kommentar til Veitebergs presentasjon, til det er mengden kunst og antallet kunstnere museene kjøper altfor små og ubetydelige.
På en annen side nyter de offentlige museene godt av private lån og donasjoner. Samtidig krever disse gavene store motytelser i form av vedlikehold, transport og formidling. Når valgene om hva som skal kjøpes inn settes bort til private aktører, sier museene fra seg makten til å definere kunstnerisk kvalitet, ifølge Veiteberg. De offentlige museene tenderer mot å bli en infrastruktur for styrtrike enkeltpersoner, deres samlinger og kvalitetsbegrep.
Som en løsning på problemet tar Veiteberg til orde for etableringen av et offentlig innkjøpsfond der museene deler på kostnader og kunstverk. I rapporten trekker hun frem Norske kunsthåndverkeres fond for innkjøp av norsk kunsthåndverk fra samtiden, som et eksempel til etterfølgelse. Fondet består av fire kunstnere og tre museumsansatte som gjør innkjøp på vegne av Nasjonalmuseet, KODE og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum. Medlemmene ser opptil 130 utstillinger i året og det er her de gjør innkjøp. Dessuten kjøper fondet enkeltverk istedenfor å vente på utviklingen av et kunstnerskap, noe som er vanlig praksis blant museene. Dermed blir flere kunstnere innkjøpt, og bidraget til økonomien større.
Flott at Kunstkritikk gir plass til omtale av rapporten min, Å samla kunst, som tar for seg samlingsutviklinga ved 14 norske kunstmuseum på 2000-talet. Men eg synest ikkje det er dekkning i rapporten for å seia at musea får hard medfart. Tvert imot slår eg fast at musea i stigande grad profilerer seg ut frå samlingane sine, og dei har klare strategiar for kva dei ønskjer å samla på. Det inneber at tilbod om gåver og lån også blir vurdert, og musea seier også nei takk! Så kvalitetskriterium ligg i høgste grad til grunn i forhold til å ta imot donasjonar og depositum. Problemet er at det hjelper ikkje med gode planar viss det berre er midlar til kjøp av eit eller to verk i året. Eller viss museet ikkje får tilført midlar til nye/større magasin eller ein teknisk konservator. Så underfinansieringa er reell. Ein annan tendens verd å drøfta er kva det inneber at det i dag er blitt vanlegare for privatsamlarar å låna kunst til musea heller enn å gi den bort. Dette skapar ein ubalanse mellom kva musea sjølve kan sikra som offentleg eigd kunst for framtida, og kva dei forvaltar for andre på lånebasis. Mange av privatsamlingane er bygd opp med stor ekspertise og er ypparlege tilskot til museumssamlingane, men det eg viser i rapporten er at unge kunstnarar blir i liten grad innkjøpt, samtidskunsten kjem i skvis, risikotaking er det lite av. Det låg utanfor mandet for min rapport å koma med anbefalingar, men eg nemner forslaget om Innkjøpsfond fordi fleire museumsdirektørar tok det opp under intervjua eg hadde med dei. Det eg håpar er at rapporten kan føra til styrking av musea si rolle som aktive medspelarar i samtidskunsten. Det er i stor grad gjennom det som hamnar i samlingane at kunsthistoria blir skriven.