Når jeg endelig kommer meg til Trondheim og kunsthallen der for å se den Berlinbaserte Jenna Sutelas første større soloutstilling No no nse nse, har alt en del av verket I magma (2019) vært med meg i over en måned; daglig har appen det er snakk om, skubbet ut små tekststykker til mobilens hvileskjerm: «My mouthed creatures», «I was changed over thy delight», «You will drink equal to the sea» osv. Kilden til disse kryptiske setningene er nettbaserte arkiver av hellige tekster, og visstnok spiller også skyggene fra noen lavalampeaktige voksklatter i stadig endring en rolle, men uvisst hvilken. Klattene er kapslet inn av glasshoder modellert etter Sutelas eget, men strukket vertikalt. Hodene står på hvite, smale sokler i skulderhøyde i kunsthallen, hvor de fungerer som lyskilder i det dunkelt opplyste utstillingsrommet.
I magma er utviklet sammen med teknolog og kunstner Memo Akten, og poet og programmerer Allison Parish. Sutelas samarbeidende produksjonsform favner også ikke-menneskelige kollaboratører. I lydverket niimia cétiï (2018) blir bevegelsene til den ekstremofile bakterien Bacilli subtilis et eget språk fremført av en maskinstemme trent på Sutelas egen.
I magma ble opprinnelig produsert til gruppeutstillingen Mud muses – a rant about art and technology på Moderna museet i Stockholm i fjor. Her presenterte kuratoren Lars Bang Larsen Sutelas verk i sammenheng med historien om samrøret mellom kunst og maskiner. Forløpere som Cybernetic Serendipity (ICA London 1968/2014, kuratert av Jasia Reichardt) utgjorde veritable tumlerom for samproduksjon mellom mennesker og automatiserte prosesser. Utover bilder og skulpturer, inkluderte den verk fra den konkrete poesien. For en kunstner som Sutela, som arbeider med ord og fortolkningsprosesser i relasjon til artsoverskridende samarbeid, er den konkrete poesiens materialistiske syn på språket en åpenbare kilde.
Formspråket til Sutela minner dessuten om den historiske avantgardens forsøk på å bryte ut av fortidens former; påfallende i No no nse nse er hvordan Sutela unngår å henfalle til research-tung vitenskapsestetikk eller det klissete esoteriske, som preger mye kunst som «arbeider med andre arter». Istedet mimer objektene hennes produkter fra den kommersielle forbrukssfæren. I tillegg til glasshode-lampene og appen i I magma, kommer nimiia tritiviviba bikini (2020), en bikini i elastisk tekstil utviklet sammen med moteskaperen Nhu Dong, dekorert med er motiv generert av en algoritme trent til å forutse de fremtidige bevegelsene til tarmbakterien Bacillus subtilis nattō. Mens lydsporene fra videoene – som en kan innta sittende i sakkosekker bak glansfulle, tunge gardiner – er godt kalibrert og glir sammen til en slags messende lounge-musikk. En serie med fotogrammer av glasshodene med utflytende farget lys henger skjermaktige på veggene. Jeg får følelsen av å ha sneket meg inn på avdelingen for produktutvikling i en bedrift for avansert telekommunikasjon etter stengetid.
Samme hvor nonsensiske de fremstår, fanger de orakulære ytringene oppmerksomheten min når de popper opp på mobilskjermen. De henvender seg til meg på en plattform hvor jeg er vant til å motta beskjeder som foregir å inneholde umiddelbart viktig informasjon og bærer dessuten med seg en residuell meningsfylde i form av en klang assosiert med det det religiøse opphavet; man fornemmer et meningsinnhold som ikke umiddelbart kan løses ut semantisk. Noe tilsvarende finner sted i niimia cétiï; selv om bakterielydene ikke betyr noe, gir de likevel inntrykk av å gjøre nettopp det. Begge verkene genererer denne anelsen av mening ved å benytte former, sjangere eller signaler som får oss til å innstille oss på å motta en beskjed: setningen, pushvarselet og prekenen i det ene tilfellet, en intonasjon som aper menneskestemmens rytmer og tonefall i det andre. Alt som synes å mangle er kunnskapen om nøyaktig hvilken mening og hvordan.
Tilliten til at det finnes noe meningsfullt «der ute» er ofte formalisert i nettopp tekster og ritualer som påkaller det hellige. Når jeg står fremfor glasshodene i gallerirommet uten appen som de taler gjennom, blir jeg en tilskuer til klattenes endringsprosess, forgjeves ventende på at de skal danne en form jeg kan dra kjensel på. Automatisme, det vil si å koble handlingen fra bevisstheten, har siden surrealistene vært en metode for å frigjøre menneskelig skaperaktivitet. Sutelas miks av bevisstløs produksjon og algoritmeteknologi tar denne frigjøringen ett skritt videre og forespeiler oss en produksjon dominert av systemer som ikke lenger deler menneskets forutsetninger og målsettinger. Sutela virker ikke å ha illusjoner om at teknovitenskapen kan befri livet fra økonomiens grep. Tvert imot, jevnfør verkenes desperate varekarakter. Men automatiseringen tilbyr i det minste en anledning for mennesket til å oppgi sin suverenitet.
