Få visningsrom for kunst har mer schizofren arkitektur enn 1857. Det innerste rommet er som en katedral i forskalet betong. Rett fra gaten trår man imidlertid inn i et lite lavloftet rom med vindskeivt planketak fra 1840-tall, nyoppsatte white-cube vegger og oransje, storblomstret vinylgulv fra 70-tallet. Det er et gallerirom så stilhistorisk kakafonisk at man trenger litt tilvenningstid før man klarer å konsentrere seg om kunsten.
Når blikket har roet seg faller det for eksempel på det som ved første øyekast kan se ut som en gjenglemt barnebok, men som viser seg å være et nøkkelverk i utstillingen. Philippe Fix’ Serafins makeløse mesterverk er en fortelling om vennene Séraphin og Plume som arver en ruin i utkanten av Paris. Ved hjelp av fantastiske oppfinnelser klarer de å forvandle det til en makeløs bolig. Men idyllen varer ikke evig, området er regulert til industrielt satsningsområde, og huset skal rives. Fix’ fortelling kan leses som en metafor for Stian Eide Kluge og Steffen Håndlykkens eget galleriprosjekt. Lokalet, som de to egenhendig har pusset opp, befinner seg i en av Olav Thons rivingsgårder, og eksisterer dermed på lånt tid. Men her, i et galleri på Grønland, blir Fix’ fortelling aktuell i en videre forstand. For der den franske barneboken var ment som en kritikk av rivingsbølgen på 60-tallet, så befinner vi oss i en del av byen der grådige eiendomsutviklere, håndtlanger-arkitekter og historieløse politikere forsatt herjer fritt. Boken blir dermed en påminnelse om at 60- og 70-tallets brutale modernisering ikke er historie, men høyst aktuell virkelighet.
Bruken av Fix’ barnebok er imidlertid bare ett av de grepene som gjør Architectooralooral til et lekent utstillingsprosjekt. Fra monitorer, plassert oppå eller under kuber av bjerkefinér, siver klaprende lyder fra treklosser og spede synthesizer-triller ut i rommet. Her vises Zin Taylors videoverk The Bakery of Block; en tv-serie bestående av treogtyve korte episoder der handlingen er lagt til et bakeri. Åtte karakterer, spilt av treblokker, oppdager en dag en brødoppskrift i form av et ideogram. Ved hjelp av misunnelseverdig stå-på-vilje klarer treblokkene til slutt å lage opptil flere brød. Sujettet låner livlig tv-serienes verden, her skapes drama gjennom hektisk kryssklipping og et kamera som zoomer inn på trebitenes «ansikter», i et forsøk på å øke den emosjonelle spenningen. Med enkle virkemidler klare Taylor å mane frem et hysterisk morsomt univers med distinkt Pompel og Pilt-preg. Men treklossenes iver etter å forstå, produsere og samhandle synliggjør samtidig noe av det komiske ved den menneskelige trangen til å skape og organisere.
Kontrasten mellom det meningsfylte og det absurde gjennomsyrer også Marianne Vierøs fotografier og gulvskulpturer. Skulpturene bærer alle navnet Joint, og kan minne om forminskede versjoner av Anthony Caros senmodernistiske arbeider. Som tittelen indikerer dreier det seg om enkle, firkantede stokker som er montert sammen ved hjelp av gamle, japanske teknikker. Fotografiene er bilder av søyleformede skulpturer laget av leireklatter, og gir assosiasjoner til prosesskunstens anti-formale ideom. Her fremstår de senmodernistiske og prosesskunstneriske formatene imidlertid som litt tilfeldige, tomme shiftere. Det er primært plasseringen i rommet som gir disse arbeidene en distinkt mening. Skulpturene trer «støttende» opp under en vinduskarm eller et av gallerirommets hjørner. Mens leirsøyle-fotoene, som er montert i alle hjørner, fremstår som visuelle bæresøyler. Dermed gir de skinn av å støtte opp under en bygning som i praksis er en gigant på leirføtter.
Tross lumre undertoner er verkene i det lille gallerirommet preget en konstruktiv innstilling. Det bakes, bygges, modellere og skapes. I det man trer inn i den store utstillingshallen skjer det et stemningsskifte. Plutselig konfronteres man med baksiden av denne produksjonsiveren. Her er det riving, resirkulering og destruering som står i fokus.
I Fix’ barnebok flykter de to vennene fra bulldosere og gravemaskiner ved å bygge i høyden; først i form av langstrakte tårn, før de til slutt tar skrittet ut i skyene på selvbygde trappetrinn. En eksakt kopi av disse trinnene finner vi igjen i utstillingshallen, der de leder de opp til en enmanns visningsplattform. Herfra kan man se Gordon Matta-Clarks filmatiske dokumentasjon av Conical Intersect (1975) høyt oppe på en kortvegg. Filmen viser Matta-Clarks utsaging av et stort konisk hull gjennom to av 1600-tallsgårdene som skulle rives for å gi plass til Pompidousenteret, den franske kulturindustriens nye storstue. Men den store avstanden mellom betrakteren og «lerretet» gjør at konturer og detaljer forsvinner, og filmen forvandels til en blek hildring. Det er et genialt kuratorgrep, som tvinger oppmerksomheten bort fra Matta-Clarks ikoniske verk til den lappverksaktige arkitekturen i akkurat denne delen av galleriet.
Matta-Clarks film er imidlertid det siste, ikke det første jeg legger merke til i utstillingshallen. Det aller første som treffer meg er lukten av brent ved fra Petter Ballos husformede vedovn. Burning House er laget av jerndørene til trelastlageret og nærer trevirke fra eiendommen. Umiddelbart fremstår det som et ganske enkelt stedsspesifikt verk. Men i en by der en rekke gårder har brent kort tid etter fredning, og i et hus hvis skjebne fortsatt er uviss, funger Ballos Burning House som et stillferdig, men urovekkende utropstegn.
Det arbeidet som dominerer rommet er imidlertid Shane Munro og Ryan Siegan-Smiths femti tonn tunge skulptur The The Cloud. Laget av baller av returkartong, troner verket midt i rommet som et uinntagelig pappslott. Fra tid til annen brytes stillheten i den store hallen av en skrapende printerlyd, og et A-4 ark en svever fra oven og legger seg over skulpturen. Disse arkene med bilder av alt fra trilobitter og toast, greske søyler og spøkelser, krysserraketter og stjerner, fremstår som et slags sivilisasjonsarkiv i kortformat. Slik minnes vi på at billedlige og tekstlige representasjoner og ideer formildet på papir, i likhet med returpappen, både kan resirkuleres og destrueres.
Architectooralooral er full av gode, om enn ikke banebrytende verk. Når utstillingen hever seg over en rekke andre tematiske ustillinger er det først og fremst på grunn av det gjennomtenkte kuratoriske arbeidet, der stedsspesifikke og ikke-stedsspesifikke verk føyes sammen til et interessant hele. Med humor og brodd makter kuratorduoen å synliggjøre husets historie, sitt eget galleriprosjekt, byutviklingen i Oslo generelt, og det nye Grønland og Bjørvika spesielt. Her går altså selvpresentasjon og samfunnskritikk i ett. Marianne Vierø, en av kunstnerne, har i en annen sammenheng påpekt at «Mødet mellem den perfekt udtænkte plan og en utilstrækkelig virkelighed er at finde overalt». I Architectooralooral gjøres vi oppmerksomme på hvordan disse diskrepansene utfolder seg på en rekke forskjellige plan. Likevel forlater jeg utstillingen med en følelse av optimisme, fordi jeg nettopp har fått et glimt av at avstanden mellom en god kuratorisk idé og en realisert utstilling ikke trenger å være uoverstigelig.
