Drømmer androider om elektriske sauer? Hvis de har mareritt minner de kanskje om noe à la av det som spiller seg ut i Verdensteatrets nye forestilling Broen over Gjørme som hadde premiere på Henie Onstad kunstsenter sist fredag. Kanskje er allusjonene til science fiction for enkle, det er jo lett å deportere ting man ikke forstår til fremtiden. Teater er uansett ikke noen dekkende betegnelse, for det er dels skyggespill, dels kinetiske skulpturer, dels video og animasjon, dels støymusikk, dels installasjon. De skulpturelle elementene befinner seg et sted mellom Tinguely, Calder og Raymond Roussels mekaniske tvangstanker. Det er også mer enn passende at premieren på Broen over Gjørme sammenfaller med avslutningen av Henie Onstads utstilling om eksperimentell scenekunst fra Bauhausskolen.
Det starter med en videoprojeksjon i den totalt mørklagte salen. En endeløs rekke av førerløse gule taxier, som ser ut til å sveve så vidt over brosteinen, passerer bildefeltet akkompagnert av en knirkende lyd som kanskje er tenkt som et ettergivende håndbrekk, men som låter mer som noe man ville høre dersom man satte stetoskopet inntil en aldrende alkoholikers knær. Etter hvert kan man skimte at gulvet er dekket av et enormt nettverk av jernbaneskinner som står på halvmeterhøye påler av finérbrikker. Miniatyrtog med påmonterte lykter kaster ut bilder av et skyggelandskap i stadig forandring idet de passerer speil og konstruksjoner av hønsenetting. Lydbildet – tuba, et hjemmesnekret strengeinstrument, elektronikk – blir stadig intensivert til nesten uutholdelig styrke idet en sverm av digitale fragmenter beveger seg over lerretet. Tinguely-lignende metallskulpturer passerer over skinnene og kaster skygger som mangfoldiggjøres mot forskjellige projeksjonsflater. I den sanselige forvirringen tingliggjøres lydene og objektene får klang.
De mest gjennomskuelige illusjonene er ofte også de mest virkningsfulle; at innbilningskraften sparrer med forstanden vet både Immanuel Kant og en seksåring på marionetteteater. Fascinasjonen som vekkes hos den som opplever Broen over Gjørme ligger i at man beundrer kompleksiteten i produksjonen, samtidig som man lokkes inn i et narrativ som ikke lar seg sammenfatte.
Verdensteatret ble startet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen i 1986. Ensemblet har hatt noen kjernemedlemmer i de siste femten årene, men er ellers en vekslende konstellasjon av kunstnere som kommer sammen for å arbeide med de enkelte forestillingene. Denne produksjonen taler tolv involverte. De har en flat produksjonsstruktur som innebærer at ingen av elementene – lyden, de elektromekaniske maskinmarionettene, bildene – er underlagt de andre.
Bauhaus-utstillingen viste hvordan skolens utforskning av datidens teknologiske muligheter, kombinert med et konsekvent formspråk, selv i dag synes å peke mot fremtiden. Verdensteatrets produksjon har en lignende tidløshet, og den utfordrer publikums forventninger til sjangerkonvensjoner. Så gjenstår det å se hvor lenge denne overveldende kakofonien av gnissel, knirk og drønn vil fortsette å resonere.
Broen over Gjørme fremføres hver dag kl 14 på Henie Onstad Kunstsenter, til og med 28. september.
