Marc Spiegler om boomen på kunstmarkedet

Fem teorier om hvorfor kunstmarkedet ikke vil sprekke – (og hvorfor det vil skje likevel).

Det internasjonale samtidskunstmarkedet går bare en vei for tiden, og det er oppover. Under Frieze Art Fair i London i oktober i fjor solgte auksjonshuset Christies to bilder fra den såkalte «Leipzig-skolen» til flere ganger over estimatet. Et bilde av Tim Eitel ble solgt for 212.000 dollar, tre ganger så mye som forventet, mens et bilde av Matthias Weischer gikk for 370,000, som var over ti ganger mer enn estimatet.

De som opplevde krakket på begynnelsen av 90-tallet vet at markedet går i bølger, men i følge en artikkel av Marc Spiegler i New York Magazine for en tid tilbake er det liten bevissthet om dette blant de unge samlerne som nå er mest aktive i markedet.

Optimismen bygger i følge Spiegler på fem teorier. Den første er størrelsen på markedet. Det er i dag langt flere og et langt bredere publikum som kjøper kunst. Den andre er at kunstmarkedet er blitt globalt. Den tredje at kunsten av flere økonomer anses som det nye investeringsobjektet. Den fjerde teorien er at markedet gjennom introduksjonen av foto og video nå er langt mer sammensatt enn det var på 80- og 90-tallet. Den siste og i følge Spiegler minst sannsynlige teorien er «yellow-fever-teorien» som sier at det irrasjonelle kjøpemønsteret blant Japanske investorer som var mye av grunnen til det forrige krakket, ikke finnes lengre.

Spiegler mener at når auksjonshusene, der prisene alltid er offentlige, nå selger arbeider som bare er tre-fire år gamle har de fått en helt ny rolle i markedet. Hvis en kjent kunstner plutselig selger dårligere på auksjoner blir det kjent med en gang. Tatt i betraktning de yngre samlernes hordementalitet mener han at hvis (eller når) markedet faller, vil det skje raskt. Spiegler er ikke i tvil om at markedet vil krympe, men aldri tilbake til sin tidlige 90-talls størrelse. «Because if the art market is an expanding bubble, inside it there’s a harder-density core, also expanding, composed of lifetime collectors and institutions with impregnable funding. Until the bubble bursts, however, it’s hard to judge the core’s size.»