Siden jeg er lei av å være deppa over maleriets død vil jeg gjerne at Elgins Sinthome-serie kan være noe mer enn håndlaget dekorasjon til møblerte hjem eller flott sitering.
Dag Erik Elgins siste serie Sinthome er lerreter dekket med et malerisk virvar av strenger. Ifølge katalogteksten nøster han tråder mellom Caspar David Friedrichs sublime romantikk, via Jackson Pollock til Jacques Lacans psykoanalytiske symbolbruk. Med en slik idemessig kjerringknute i bakgrunnen leverer han store og hovedsakelig pastellfargede flater belagt med tynne og presist bølgende streker. Linjene er påført med slik tetthet at de hver for seg er umulige å følge.
I møte med disse maleriene blir blikket på samme tid trukket inn og kastet ut i hva jeg vil kalle et «sublimt nettverk»; her oppstår et kaos av uangripelige former som bare vagt henviser til Friedrich nordtyske tåkelandskap befolket med diffuse figurer. Elgin utsetter og forpurrer dette historiske referansepunktet, denne allegorien, slik at betrakteren tvinges til å forholde seg direkte til lerretets optiske kvaliteter. Spørsmålet blir om denne visuelle forvirringen kan tolkes som noe annet enn en form for malerisk stil. For bildene knytter seg så nært opp til ren design at man ikke ville bli overrasket over å finne dem igjen på «R.O.O.M» neste uke og på «Ordning och reda» uken etter.
Helt siden 80-tallet har maleriet vært preget av en leken og ironisk sitatbruk. Trusselen om maleriets død har vært møtt med vekselvis melankoli og mani. Paniske reaksjoner på tapet av et genuint malerisk uttrykk medførte et spill med simulakre og frigjorte tegn. Dette ga også en kritiker som opplevde det postmoderne som et tap, og som melankolsk forsøkte å skille kunstnerisk hensikt fra hype og butikk. Siden jeg er lei av å være deppa vil jeg gjerne at Elgins Sinthome-serie kan være noe mer enn bare håndlaget dekorasjon i møblerte hjem eller flott sitering. Og joda, kanskje han klarer å gjøre meg litt lysere til sinns.
Men da er det nødvendig å se litt bort fra både Friedrich, Pollock og Lacan, og i stedet se bildene i lys av en ny Pop og OpArt-revival. Jeg tenker for eksempel på vår egen Marius Martinussen og hans visuelle lekenhet, og den egenartede geometrien til siste årets Turnerprize-vinner Tomma Abts. Det rare er jo at disse sitatene igjen er en slags sitering av 80-tallets sitater av den samme bevegelsen i Neo-Geo eller i det Hal Foster for 10 år siden kalte «simulationism». Det vi har her er altså en annenhåndssitering av et originalt fenomen (som for den saks skyld raskt ble del av en generell 60-talls design). Elgins tidligere malerier minner tidvis sterkt om Sherrie Levine og han kan legge seg så tett opp mot New York-maleren Ross Bleckners 80-talls-produksjon at det ligner det rene plagiat. Men jeg har enda ikke sagt at den nye Sinthome-serien ikke fungerer. For når motivene kan synes så altfor opplagte bør jo tvilen komme tiltalte til gode og det er i enkleste laget å kalle det ren design.
I Mönch am Meer siterer Elgin Caspar David Friedrichs bilde med samme navn, noe som gir en form for simulert utgave av en abstraksjon av en naturalistisk scene. Tette, hvite linjer siger gradvis opp i en lysblå og grå tone og gir hint om et digitalt nettverk på vei inn i et formløst mysterium. Et annet bilde, SS10L, er stort og rosa og jeg opplever at jeg hverken klarer å fokusere meg inn – eller ut. Aller mest minner det om hjernemasse på kloss hold eller skjøre byggverk vevd av innsekter. Ja, kanskje jeg står overfor selve rhizomet?, soppens desentraliserte rotsystem som sosial modell slik vi kjenner det fra Deleuze og Guattari, eller Fredric Jamesons «capitalist sublime»? – globale, abstrakte nettverk og informasjonsstrømmer, malerisk representert.
Om dette også er forsøkt gjort før er innsigelsene de samme nå som da: Kan post-industrielle nettverk representeres i et førindustrielt medium som maleri? – og er det ikke en fare for at kompliserte prosesser bare blir estetisert eller forenklet i denne overføringen? For meg fremsto Elgins Sinthome-serie som en meditasjon over teknovitenskapelige fenomener, globale nettverk og maleriske «states of mind» for det 21århundre – kanskje alt på en gang. Disse forvirrende signalene kan vise seg å være verkenes egentlige styrke, noe som kan få meg ut av følelsen av fravær mot noe mer aktivt og nærværende. Ved å gå direkte til betrakterens kognitive sanselighet og vår lengsel etter å skape mening på lerretet, omgår Elgin på sett og vis kritikerens prefabrikerte domsavsigelse og det Deleuze ville kalt «falsk historie». I sin undersøkelse av denne umiddelbare sanseligheten er Elgin dermed på linje med det meste av det som foregår i ny kunst.
