Douglas Gordon, Between Darkness and Light – Works 1989 – 2007, kurator Holger Broeker
Kunstmuseum Wolfsburg, Tyskland, 20.04 – 12.08, 2007
Skal du til Berlin eller Documenta i Kassel i sommer, gå ikke glipp av Douglas Gordon-utstillingen i Wolfsburg. Den inneholder nesten alle arbeidene til en av samtidens fineste film- og videokunstnere, og utstillingen er usedvanlig elegant presentert i en kjempesal.
En time med tog fra Berlin ligger den lille byen Wolfsburg. Store deler av byens infrastruktur er finansiert av en av Tysklands største fabrikker, Volkswagen. Byen har flere praktbygg og ett av dem er Wolfsburg Kunstmuseeum, et av Tysklands flotteste museer. Utstillingen med Douglas Gordon inneholder kun to mindre nye arbeider, men selv om man kan ha sett de fleste før, er møtene med arbeidene ulikt fra sted til sted. Gordon (i motsetning til for eksempel Bill Viola) gir kuratorene stor frihet med valg av oppsett, rekkefølge og størrelse på filmlerreter. Utstillingen bekrefter derfor på flere måter paradokset om at en film aldri er den samme når den vises igjen.
Dette er første gang jeg besøker kunstmuseet i Wolfsburg, og skepsisen, da jeg gikk av toget sammen med masse Volkswagen-mennesker var relativt stor helt til jeg entret selve utstillingssalen i museet. Jeg befant meg plutselig, og selvfølgelig med denne ufrivillige følelsen av desorienterthet, i en komplett mørklagt gigantsal på størrelse med, tror jeg, en innendørs håndballarena. Det er kjempehøyt under taket, og rommet er fullt av transparente lerreter, projeksjoner og speil. Lysisoleringen er så vellykket at man ikke kan se verken veggene, taket eller gulvet i salen – bare filmlerretene. Det fysiske rommet blir en fiksjon, et svart intet hvor de transparente lerretene henger og svever som stasjoner i en ren natt. Midt i salen merker man etter en stund at det ligger en haug med store puter man kan ligge på. Hver pute er stor som en madrass som man så drar med seg og legger seg på foran et av lerretene. Dette skaper en intim relasjon til bildene, og det forsterker et viktig moment ved arbeidene, nemlig relasjonen mellom filmbilder og minner, gjensyn og ettersyn. Det er som å tre inn i åpningen på Marcel Prousts roman, På sporet av den tapte tid, hvor han beskriver disse merkelige, ukontrollerbare bildene som kommer til en når man befinner seg et sted mellom søvn og våkenhet.
 |
| Douglas Gordon, 24 Hour Psycho, 1993. (Stillbilde) |
Det er en stor bredde i arbeidene som vises. Utstillingen består av 11 filmarbeider (10 transparente lerreter samt en del tv-skjermer, verket B-Movie (1995) er det minste arbeidet og viser en døende bie på en skjerm som ikke er større enn en negl), flere fotoarbeider, collager, lydinstallasjon og tekstinstallasjon. Alt er presentert på en sjelden flott måte, i det katalogen kaller «Tysklands største Black Box». Den flotte katalogen fra Hatje Cantz inneholder flere meget gode essays om Gordons arbeider (dessverre bare på tysk).
De største lerretene i visningssalen er kjempestore og lydinferensproblemet som alltid oppstår på store filmutstillinger, er løst meget behagelig. Siden de fleste av Gordons filmer er i sort/hvitt og uten lyd, har man ofte blitt nødt til å se dem mens man blir forstyrret av lyden fra andre og ofte helt fremmedartede arbeider. Her har man elegant latt lyden fra ett av Gordons hovedarbeider, «lydarbeidet» Feature Film (1999), fylle hele den mørklagte salen. Feature Film består av Bernard Herrmanns berømte filmmusikalske hovedspor fra Hitchcocks klassiske thriller Vertigo. I Gordons «remake» av Vertigo er bare musikken med fra originalen. Hitchcocks bilder er byttet ut med bilder av dirigentens hender, svevende i et mørkt rom tatt opp med tre kameraer. Hendene dirigerer et orkester man ikke kan se, som spiller Herrmanns filmmusikk like lenge som filmen varer: 122 minutter og 52 sekunder. Mens 24 Hour Psycho fremviser bildets betydning, fremhever Feature Film musikkens betydning for følelsenes malstrøm i filmopplevelsen.
 |
| Douglas Gordon, 24 Hour Psycho, 1993. (Stillbilde) |
Feature Film er den første filmen Gordon regisserte selv og som ikke baserte seg på found footage. Han spurte James Conlon, som da var sjefsdirigent ved Opéra National de Paris, om han kunne fremføre Bernard Herrmanns musikk til Vertigo med det 98-mann store operaorkesteret. Lydbildet er formidabelt. I Wolfsburg er musikken og svevet over dirigentens hender fremhevet ytterligere ved at gigantiske lerreter er plassert høyt oppe på veggen, ett på hver side av salens endevegger. Dette fremhever arbeidet samtidig som det toner det ned, ved at det ligger lenger borte, lenger oppe på veggen, og dermed danner et bakteppe for alle de andre filmbildene.
I mange sammenhenger ville denne patosfylte spenningsmusikken forstyrre opplevelsen av andre filmarbeider i samme sal, men her fungerer det utmerket, blant annet fordi Gordons mest berømte found footage arbeid er en bearbeiding av en annen berømt Hitchcock-film, nemlig Psycho. Gordon laget sin versjon av Psycho, som han kaller 24 Hour Psycho (1993) ved at han kjørte ned filmhastigheten fra dens normale 24 bilder i sekundet til superlangsomme 2 bilder i sekundet. Hitchcocks 110 minutter lange spillefilm strekkes og varer i totalt 24 timer. Ingen ser Gordons versjon til endes. Dette er med på å flytte hele bearbeidelsen inn i et virtuelt rom. Gordons versjon er lydløs, men bildene begynner å stamme, som om de står på stedet hvil. Filmen nærmer seg slideshowet, men ikke det sedvanlige slideshowet hvor det som regel er stor forskjell mellom hvert enkelt bilde (som Chris Markers La Jetée for eksempel). I Gordons remake forvandles filmen til noe som kan minne om en kontinuerlig overdose av stillbilderVi ser det spillefilmen alltid har skjult, nemlig at hvert sekund i en film bygges opp av 24 bilder som farerer forbi i en fart som er så høy at vi «ikke ser det». Gordons versjon av filmen bygger opp sin emosjonelle og estetisk kraft nettopp av det elementære fenomenet som filmen ikke ville vise: stillbildenes underlige aura. Vi trer så å si inn i filmens natt, dens skyggeside, dens usynlige side. der Spenningsfilmens bilder forvandler seg til å bli indre bilder styrt av andre logikker, minnebilder, drømmebilder, samtidig som filmens skuespillere blir til maskiner og roboter som beveger seg i umenneskelige rykk. Opplevelsen blir behagelig og ubehagelig på samme tid.
 |
| Douglas Gordon, 24 Hour Psycho, 1993. (Stillbilde) |
Videre blir jeg slått av hvor fabelaktig godt valget av nettopp Hitchcocks Psycho er for denne type bearbeiding. For det første har filmens hovedperson, Janet Leigh – vi har nesten glemt at hun i filmen heter Marion Crane – ja, hun har en filmutstråling nesten uten sidestykke. Hitchcock visste dette og han forsterket fremdyrket det ikke bare gjennom bildene, men like meget gjennom måten filmens spenning ivaretas ved lange tagninger av Janet mens hun kjører (dvs. stikker av med pengene). Med en vilje og spontanitet som nærmest er umenneskelig stikker hun av fra ett liv for å starte et annet, men hennes ansikt utstråler en formidabel usikkerhet og spenning. Hitchcock dveler og dveler ved dette blikket og Gordon mangedobler denne dvelingen. Hitchcocks avbalanserte dosering er blitt pervers, og vi trer inn i et rike av en annen verden. Vi beveger oss ut av fiksjonen og inn i på den ene side en cinefil billedverden hvor enkeltscener, figurer og gester fetisjeres for sin egen skyld, som i et slags billedparadis løsrevet fra verden. På den andre side fremhever denne langsomme bearbeidelsen av bildene, og dette er altså mye langsommere og mer rykkete enn slow-motion – at Janet Leigh både er og ikke er et menneske av kjøtt og blod. Hun, gestene hennes og følelsene hennes blir her reelle i en lacaniansk forstand, dvs. de blir virkeligere enn filmens fiksjon og mer fantastiske enn virkeligheten.
I tillegg skapes det i Wolfsburg en tredje film fordi romløsningen fører til at Gordons lydløse Psycho blandes med hans billedløse Vertigo (Feature Film). Det er som om musikken fremhever og forsterker de nye og underlige nivåene i de langsomme gigantbildene fra Psycho mens man ligger på sengen på gulvet i museet og stirrer oppover og inn i lyset. Og som vi husker, Vertigo handlet blant annet om å forveksle det man ser med minnet av det man har sett. Vertigo-musikken fremhever således på treffende vis en lignende problematikk i Gordons bearbeiding av Psycho.
 |
| Douglas Gordon, 24 Hour Psycho, 1993. (Stillbilde) |
En av grunnene til at Gordon arbeider så tett på film og filmhistorie, skyldes blant annet filmens nære relasjon til menneskets egen bevissthetsstrøm, samt den paradoksale evnen film har til å fungere både som en alternativ tids- og persepsjonsmaskin, og som et supplement til sansene, ofte et forvirrende supplement, andre ganger som en kraft som ryster tanken i retning nye og underlige ideer. For Gordon er persepsjonsprosessene også alltid knyttet til kulturelle og personlige minneprosesser. Hans bearbeiding av filmmateriale foretar en personlig og en kollektiv-historisk arkeologi samtidig. Det er i forhold til spillefilmen og til Hitchcock i særdeleshet at Gordons teft her er sublim. Arbeidene som går tilbake til de riktig gamle stumfilmene og særlig de vitenskapelige filmene av syke og gale, oppleves ikke som like forløst. På dette områder er ofte filmene til Hollis Frampton og Ken Jacobs mer interessante.
Særlig tre av Gordons arbeider tar for seg tidligfilm. Også disse filmbearbeidelsene fremhever en relasjon til filmbildet som overskrider grensen for det filmene opprinnelig hadde som intensjon eller som de fungerte innenfor. To av filmene er baserte på vitenskapelige filmer og en av dem på en gammel pornofilm med ukjent opprinnelse. De vitenskapelig baserte filmene mangler flere av de lagene som de Hitchcock-relaterte arbeidene har. Filmene oppleves mer som kritikker av den primitive psykiatriens og fysiognomiens eksperimenter med film, og makter ikke på samme måte å få frem flere nivåer i materialet.
Dette gjelder også bearbeidelsen av en gammel pornofilm, Black and White (Babylon) (1996). Her vises en film av en stripper som kler av seg på et stort lerret i slow-motion. På et lerret rett ved siden av vises hun opp-ned i en forstørrelse som fragmenterer kroppsdeler til det gigantiske og til dels ugjenkjennelige. Gordons arbeider handler ofte om fascinasjon for film- og tv-bilder og er ikke nødvendigvis en kritikk eller en fremhevelse av fremmede eller uante nivåer som kan gi verkene nye og dypere meninger. Ofte er det nettopp fremvisningen av Gordons egen uutgrunnelige fascinasjon og utvalg og utsnitt i seg selv som fascinerer. Vi tvinges til å stille spørsmål som enhver cineast må spørre seg, men uten å finne svar: Hvorfor liker jeg akkurat det? Hvorfor misliker jeg akkurat det? Det er som om Gordon trer inn i disse affektive sonene og utforsker dem som for å finne et svar, en større klangbunn, og det som skjer (ofte) er at vi slynges videre, mot nye uutgrunnelige overflater og minner som i en labyrint.
 |
| Douglas Gordon, 24 Hour Psycho, 1993. (Stillbilde) |
I noen av de andre arbeidene er denne bearbeidelsen av enkeltverk blitt til en bearbeidelse av serier av bilder, ting eller navn. Billedserien 100 Blind Stars: Blind Jane (White) (2002) fyller to rom og består av 100 fotografier av filmstjerner fra 1940- og 50-tallet, fra Cary Grant og Kim Novak til Bette Davis og Elizabeth Taylor. Øynene er klipt ut av bildene og erstattet med en speilaktig overflate eller sort og hvitt papir. På underlig vis gjennkjenner vi alle bildene, men fraværet av øyne gjør bildene skumle.
I det pågående og visstnok livslange selvbiografiske prosjektet List of Names (1990- ongoing) er 3600 navn alfabetisk etter fornavn slått opp på en gigantisk black box som er hevet høyt opp under taket i utstillingshallen. Listen er et slags «minnearbeid» som inneholder navn på alle som Gordon husker han har møtt. Serien og det massive fremtrer også i et annet «pågående» verk som heter Pretty Much Every Film And Video Work From About 1992 Until Now. To Be Seen On Monitors, Some With Headphones, Others Run Silently And All Simultaneously (1992-ongoing). Her samles hans arbeider og vises i en vill kakafoni på 50 tv-skjermer. I Wolfsburg er disse arbeidene plassert inne i den store sorte kuben med List of Names på. Nok en gang en meget elegant løsning.
 |
| Douglas Gordon, 24 Hour Psycho, 1993. (Stillbilde) |
Et av de helt nye arbeidene som vises i Wolfsburg er et foto kalt Psycho Hitchhiker (Coming and Going) (2007) som viser Douglas Gordon i Wolfsburg stående langs en vei. Gordon holder en plakat hvor det står «Psycho». Også dette arbeidet avtegner det vi kan kalle en selvbiografisk trasé i hans arbeider, hvor det medieres mellom en fascinasjon for filmfetisjer og det selvbiografiske. Psycho Hitchhiker er et morsomt og ironisk arbeid, men samtidig vitner det kanskje om en kunstner som sliter med at hovedverket, ungdomsverket, 24 Hour Psycho, fremdeles er hans beste. Uansett, trass i varierende kvalitet på arbeidene, har de alle en lekenhet og en fascinasjonskraft som gjør ham unik og vel verdt et besøk.
