På No. 5 i Bergen Kunsthall vises i disse dager et fengslende skue. Eric Baudelaire, un artiste et photographe français i følge Wikipedia, har laget en helaftens dokumentarfilm som gir tilskueren innblikk i et av planeten Tellus’ mindre profilerte steder. Lilleputtlandet Abkhasia ligger på Svartehavets østkyst, med grense til Russland og Georgia, kun anerkjent som selvstendig nasjon av en håndfull stater: Russland, Venezuela, Nicaragua, Nauru og Tuvalu, samt av de kun delvis anerkjente landene Sør-Ossetia, Transnistria og Nagorno-Karabakh. Georgia definerer stadig området som sitt eget.
Lost Letters to Max (2014) er hovedverket i utstillingen The Secession Sessions, som Bergen utgjør en passende lokasjon for: Norge gikk tross alt gjennom en løsrivelse selv for knappe hundre og ni år siden, og Vestlandet herjes – eller ikke – av separatist-bevegelser som VestlandsPartiet og Facebook-gruppen Vestlandets Separatistarmé. Filmen er av typen som bør sees fra begynnelse til slutt, så Bergen Kunsthall har likegodt satt opp faste visningstider, slik at betrakteren kan sitte i ro og mak i den reneste kinosal, og kikke på den lavmælte filmen.
Det hele starter med et visjonært, utopisk utbrudd fra utbryterstatens eks-utenriksminister Maxim Gvinjias munn: «It’s actually like having something precious, something that can change, possibly, life.» Som tilskuer har man kun en tvetydig indikasjon på hva dette «it» refererer til, for kunstneren og filmskaperens aktiviteter i klipperommet fører til at betrakteren ikke ukritisk kan ta hverken kronologi eller andre av montasjens narrative tråder for god fisk. Utsagnet er svar på et brev sendt til Abkhasias hovedstad Sukhumi – en snailmail kunstneren i utgangspunktet hadde forventet å få i retur. Et slikt returnert brev, adressert til en stat som formelt sett knapt finnes, kunne nok blitt en pen readymade – et av Baudelaires tidligere arbeider, Everything is Political (I) (2010) består for eksempel av trettini bøker som alle har tittelen Unfinished Business. Brevet kom likevel fram, etter filmen å dømme via Georgia, og denne korrespondansen danner grunnlaget for filmens narrativ.
I stedet for å svare i brevs form, har Gvindjia spilt inn sine egne filosofiske betraktninger, og opptakene, i kombinasjon med det siterte av brevtekster, legger sammen med bilder filmet med håndholdt kamera til rette for et poetisk, rolig, nærmest meditativt portrett av et land og dets befolkning. Abkhasia fremstår i Lost Letters to Max som et billedskjønt land, trass krigsherjede ruiner og et merkevareetterliknende næringsliv typisk for den «andre» og «tredje» verden – Kina har restauranten «Obama Fried Chicken», Abkhasia har «IKEA»; den vesle forretningen på hjørnet. Abkhaserne man møter i løpet av filmen er hyggelige, og hovedpersonen Max’ konstant smilende, men likevel vemodige ansikt, gjør det lett å føle sympati med eks-utbryterutenriksministeren.
I mindre selvbevisste hender enn Baudelaires kunne hele gildet fort endt opp som politisk propaganda – intendert eller ei. Kunstneren framstår som en filantrop som «lider» av en stor dose Wanderlust, og selv om tematikken ofte er koblet til politikk og revolusjon, mestrer han å skape verk som omgår ensidige ideologiske perspektiver og åpner for nytenkning. Lost Letters to Max sier i grunn lite om den turbulente politiske situasjonen i Kaukasus, som er preget av langvarige og blodige etniske konflikter. Prosjektet kunne derfor godt stått i fare for å bli redusert til etnopornografisk frigjøringsromantikk, men via kloke grep ender filmen snarere opp som et meta-narrativ som tematiserer selve prosessen med å gjøre et politisk ladet portrettintervju. Alt er kanskje, som Baudelaire i Everything is Political (I) hevder, politisk, men det politisk ladde er samtidig hverdagslig, menneskelig.
James Burckhardt definerte i The State as a Work of Art et kunstverk som «the outcome of reflection and calculation». Baudelaires videoverk har snarere karakter av rendyrket serendipitet; det man snubler over på jakt etter noe annet. Baudelaire har sendt syttifire brev til Max i løpet av like mange dager. Noen av brevene, skal man tro filmens tittel, kom aldri fram, noen kom forsinket, i vilkårlig rekkefølge, og slik blir det internasjonale postvesenet delaktig i verkets kronologi. Som Baudelaire sier i et intervju om sin forrige dokumentarfilm, den intervjubaserte The Anabasis of May and Fusako Shigenobu, Masao Adachi and 27 Years Without Images (2011): «I worked with what they gave me.» Selv om resultatet kan kalles kalkulert på den måten at kunstneren har gjort en rekke bevisste valg i sammensetningen av replikker og bilder, besitter filmen en radikal åpenhet – en kvalitet både ved gode dokumentarer og andre kunstverk. «We piece together reality, each one of us, from bits and pieces of stuff. Reality isn’t handed to us whole» som Errol Morris, en av den intervjubaserte dokumentarfilmens mestere, sier.
Mot slutten av filmen våger Baudelaire seg inn i mer eksplisitt politiske spørsmål som angår den etniske konflikten mellom abkhasere og georgiere, og nok en gang manifesterer filmens styrke seg. «Maybe it’s unfair to make a film with a single voice, yours, and ask you to speak for a Georgian whose voice is absent from the film,» lyder et av brevene – et vitnesbyrd om kunstnerens bevissthet om at en konflikt gjerne har flere sider, og at hvilken side man eventuelt velger å sympatisere med avhenger av perspektiv, ideologi, egeninteresser. Som tilskuer ender man opp med å stille seg en rekke spørsmål – om objektivitet, makt og om hvem som egentlig forteller historien.
Individet Max Gvindjia kan man forøvrig møte i egen høye person på No. 5 i februar, der han etter planen skal spille rollen som diplomat ved Abkhasias an-ambassade – og derved tilføre utstillingen en aura av relasjonell estetikk. Kjartan Slettemarks Kjartanistan nyter ikke anerkjennelse hos en eneste anerkjent eller delvis anerkjent stat, men siden Naustdal i Sogn og Fjordane visstnok jobber med å sette opp en permanent ambassade for Kjartans grenseløse nasjon, burde noen kanskje benytte anledningen til å bygge broer når Gvindjia kommer til Vestlandet.
