I følge kunstnergruppen Institutt for Farge handler forskjellene mellom Kunstfag og Kunstakademiet på KHiO først og fremst om pedagogiske modeller.
Debatten i kjølvannet av Maria Sundbys kommentar til dekningen av årets masterutstillinger i Billedkunst belyste mange sider ved hvordan kunstelever, lærere, kunstpressen og andre ser på forholdet mellom billedkunst og kunsthåndverk og på forskjellen mellom utdannelsene på avdelingene Kunstfag og Billedkunst på Kunsthøgskolen i Oslo. Kunstnergruppen Institutt for Farge mener tiden nå er inne til å føre diskusjonen inn i et nytt spor.
Gjennom dette innlegget ønsker Institutt for Farge å dreie samtalen inn i en diskusjon om pedagogiske modeller. De ønsker å flytte fokus fra å se etter forskjeller i kunsten som studentene fra de to avdelingene produserer, til å se på de pedagogiske modellene som strukturerer studiene.
To modeller for rene kunsthøgskoler
I innledningen til boken The Artist and The Academy (de Ville og Foster: 1994) beskriver Nicholas de Ville og Stephen Foster to generelle modeller for kunstskoler. Modellene, som forfatterne kaller «det overskridende» og «det terapeutiske» akademiet, innehar en rekke gjensidig motstridende kvaliteter. De er ikke ment å beskrive faktiske kunstskoler, men er snarere to sett av verdier som begge er tilstede i større eller mindre grad i alle kunstutdanninger.
De to modellenes forhold til kunstutdanning i praksis er basert på tanken om at skoler, i tillegg til pensum beskrevet i kursbeskrivelsene, også har en skjult læreplan. Denne tanken er hentet fra feministisk og økologisk teori og har som mål å avsløre og sette spørsmålstegn ved de implisitte verdiene i høyere utdanning.
Først det overskridende akademiet: Det er basert på en forventning om at de talentfulle studentene vil bryte med lærere, konvensjoner og med skolen selv, og at de vil uttrykke dette gjennom en radikal individualisme. Det overskridende akademiet er pragmatisk og søker å forberede studenten på å bli en profesjonell kunstner, både i forhold til teknisk utføring og strategisk tenkning omkring eget arbeid. Ett premiss for denne modellen er at alt som kan sies om et kunstverk bidrar til å gjøre det konvensjonelt. Studentens rolle blir dermed å distansere seg mest mulig både fra tidligere kunstnere og fra sine egne lærere.
Denne institusjonaliserte formen for opprør får ofte merkelige utslag hos lærerne, som lett kan bli autoritære inntil det ekstreme eller forsøke å distansere seg mest mulig fra institusjonen i frykt for å møte avvisning fra studentene.
Det terapeutiske akademiet karakteriseres som «en merkelig psykoanalytisk institusjon» hvor det ikke finnes konflikter mellom lærere og studenter. Overskridelse finner også sted i denne modellen, men anses i beste fall som en kontinuitet med tidligere avant-garde-kunst om ikke som regressive barnsligheter. Det er en omtenksom institusjon, som hevder at kreativitet er en allmenn egenskap som kan forbedre samfunn og samvær. Individuelle egenskaper som originalitet, teknisk dyktighet og verkenes kvalitet prioriteres lavere enn respekt for den sosiale verdien av kunsthistorien og fellesskapet.
Vektleggingen av konsensus og felleskap gjør risikoen for skjult undertrykkelse og indoktrinering mye større i det terapeutiske akademiet enn i det overskridende, hvor det forventes at studenten avviser overleverte holdninger.
Selvfølgelig er det ingen kunstskoler som følger noen av disse modellene fullt ut, selv om retorikken deres ofte sammenfaller med idealene som beskrives, som igjen grovt sett tilsvarer den heroiske og den utopiske strømningen i modernismen. Likevel er det sjelden noen ved institusjonene har et klart bilde av hvordan disse idealene blandes, og hvilken betydning det har for utdanningen. Dermed passerer ideologien som ligger til grunn for pedagogikken ofte ureflektert inn i estetikken, og kunstskolen identifiseres feilaktig med kunsten selv.
De to utdanningene i Visuell Kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo kan grovt plasseres på hver sin side av aksen beskrevet over: Billedkunst/Kunstakademiet som et «overskridende -» og kunstfag som et «terapeutisk akademi». Debatten om dekningen av årets masterutstillinger understreket disse skillelinjene, hvor særlig utspill fra Kunstakademiets støttespillere var tydelige i så måte. Mye av argumentasjonen mot KHiO identifiserte billedkunst/Kunstakademiet med kunstfeltet selv, og satte KHiO opp mot typiske «overskridende» idealer som individualisme, autonomi og anti-autoritarisme. Denne argumentasjonen reduserer kunst til en hegemonikamp hvor påstander som «bare én av tjue studenter blir kunstnere etter utdanningen» gjøres til allmen lov.
Kunstfeltet er vidt nok til å omfavne hva som helst, så det er fåfengt å forsøke å utdefinere kunstfag som ikke-kunst (enten ved å gjøre det til et eget sidestilt felt, eller henvise det til historien: kunsthåndverket). På samme tid er det meningsløst å hevde at billedkunst/Kunstakademiet og kunstfag er det samme, ettersom skolene har ulike, om enn sammenvevde, historier og to distinkte pedagogiske modeller. Begge modellene hører hjemme i tradisjonen til visuell kunst, og å utdefinere den ene eller andre, eller forsøke å slå de to sammen og gjøre dem likere hverandre vil være et tap for den norske kunstarenaen.
Institutt for Farge:
Silje R. Hogstad
Steffen Håndlykken
Ingrid Lønningdal
Elizabeth Schei
(Institutt for Farge er en gruppe kunstnere med bakgrunn fra det tidligere Institutt for Farge på Kunsthøgskolen i Oslo. Det opprinnelige instituttet ble nedlagt under omstruktureringen av KHiO i 2004. De gjenværende studentene bestemte seg for å utforme og organisere sitt eget studieopplegg ved skolen, og gruppen er i dag etablert som en uavhengig kunstnergruppe. Artikkelen er basert på et av innleggene til Institutt for Farges bacheloreksamen i 2006. Red. anm.)
Leserinnlegg