Kunstkritikken i krise

Den siste tiden har den svenske kunstbloggen SARTS undersøkt påstanden om kunstkritikkens krise…

Den siste tiden har den svenske kunstbloggen SARTS undersøkt påstanden om kunstkritikkens krise i en rekke intervjuer og andre tekster. Men mens diskusjonen her til lands stort sett har dreid seg om medienes manglende dekning av billedkunst, har SARTS også interessert seg for kritikkens form og innhold. Nettstedet har presentert intervjuer med Sven-Olov Wallenstein, Natalia Kazmierska og John Peter Nilsson, men diskusjonen tok først av etter Rikard Ekholms post «Poetisk kritik?» den 10 juli, der han setter spørsmålstegn ved bruken av poetiske og paradoksale vendinger i kunstkritikken.

Hovedeksemplet er Håkan Nilsson som i en anmeldelse i Dagens Nyheter skriver om kunstneren Anders Widoffs arbeider at de «minner om slitage, om bilder som inte riktigt fäster, eller kanske tvärtom: bilder som aldrig riktigt släpper.» Ekholm mener denne typen kritikk hverken formidler eller kritiserer kunsten, og etterlyser i stedet en tydelig og klar kritikk som gir svar på spørsmålene: Hva ser jeg på? Hva betyr det? og Er det bra?

Andre interessante poster på SARTS for tiden er Ekholms «Den socialkritiske konstnären – vem lyssnar?», der han diskuterer den sosialkritiske kunstens dilemma mellom kunst og virkelighet.