I følge en artikkel i VG på lørdag er kunstkritikk.no oppført med en bevilgning på 600 000 kroner i forslaget til statsbudsjett som blir offentliggjort i morgen.
I følge lekkasjen i VG tilsier budsjettforslaget at «forsøket til kunstkritikk.no fortsetter […] med en bevilgning på 600 000 kroner». Dersom budsjettforslaget vedtas i Stortinget er driften av nettstedet sikret. Dette er selvfølgelig svært gledelig og et springbrett for videre utvikling.
Summen på 600 000.- tilsvarer innstillingen fra Norsk kulturråd, men er likevel en god del mindre enn de 900 000.- Norsk kritikerlag søkte om. Tar man prisutviklingen de siste fem årene i betraktning innebærer det et tilnærmet status quo i forhold til hva nettstedet mottok ved oppstarten i 2003.
Så bra! Gratulerer! Ser frem til å lese flere lange, grundige og/eller eksperimenterende, gjerne litt akademiske og/eller utfordrende kunstkritiske tekster i tiden fremover.
fordelingsnøkkelen for de 27,7 mill. ekstra
gratulere kunstkritikk.no !!
Det er offisielt! kunstkritikk.no er ført opp med 600 000.- i kulturbudsjettet.
til Dag Solhjells innlegg på en annen tråd
Selv i et perspektiv av tre + tre år, et er ingen liten ambisjon Solhjell bebuder i sitt innlegg om Kunstkritikk.nos fremtid. Og som han sier, det dreier seg i vesentlig grad om et helt nytt nettsted. Det han beskriver er nesten et nettsted for kritikk som er underlagt kunstproduksjonen.
Og det syns jeg er det siste kunstkritikk.no burde etterstrebe for sin videre drift, for her er det allerede lagt et fundament gjennom fem år.
Da tjener det vel ingen å gjøre det om til noe radikalt annerledes, som skal ha funksjoner som dem Solhjell maner frem.
Tildelingen er basert på praksis og potensiale i fundamentet, så at det eventuelt «rent kunstpolitisk vil være langt lettere å argumentere for støtte til for å dekke» det Solhjell peker ut som mål, burde ikke føre til fristelsen å opptre som opportunistiske politikere. Begynner man å løpe med vinden, slik Solhjell mener er formålstjenelig, besørger man plutselig helt andre formal enn en selv hadde staket ut. Å være kritiker og samtidig ha gjenger som en værhane, virker lite overbevisende.
Men det som forundrer mest i Solhjells tankegang er behovet for å gjøre det til et nasjonalt organ gjennom å utvise ekstrem bredde, når det i virkeligheten burde være et mål å nå utenfor Norges grenser. Ytterligere spesialisering, og bli bedre på det man allerede har erfaring med, er snarere veien å gå videre enn å tilkalle helt nye ressurser som har de egenskapene av lokaljournalistikk som Solhjell forherliger uten noen spesifikk begrunnelse.
Nesten like forundret registrerer jeg tanken om at nettstedet skal ha som mål å besørge at enhver «habil kunstner får en kvalifisert kritikk på kunstkritikk.no uansett hvor i landet vedkommende har utstilling», som Solhjell dessuten knytter til at tekstene på kunstkritikk.no i det videre også «bør ha det format som er vanlig i de regionale dagsaviser»
Spørsmål: hvilket alternativ til lokalavisene blir da nettstedet?
Gjør man mer av det samme, da får man også mer av det samme.
Jeg må minne Solhjell, og andre tilhengere av å legge sitt kritikerhodet på didaktikkens alter i jaget etter å drive formidling, det skrives allerede utmerket forbrukerveiledning ved det enkelte galleri, i form av blant annet kataloger, som publikum fordøyer mens de er i møte med arbeidet.
Skal kritikken skrives i konkurranse med denne genren? Hvorfor i så fall?
Jeg tørr også be Solhjell presisere hvilken praksis for honorering han anbefaler dersom det er noen implisitt økonomisk argumentasjon bak hans ønske om å «prioritere antall kritikker fremfor deres lengde», som han setter opp som alternativ for å oppfylle kvotaen og bli landsdekkende?
altså, ser ikke kunstsosiologien at det meste i denne tankerekken bidrar til et enda mer kunstnerstyrt kunst-Norge? Hvilken fordel mener Solhjell dette er? Og hvilke ulemper, om han ser noen?
Hvorfor ikke la Norsk kritikerlags eierskap utvikle seg etter andre parametre enn hvilke behov landets habile kunstnere har? Kan hende kommer de da opp med noe som er hakket mer interessant sett i et større perspektiv enn By og land i samme spann… (Ja, Karthago bør rives så lenge Karthago står, men ikke med neglefil, vær så snill..)
Tenk heller om nettstedet tok mål av seg å bli tospråklig, og våget produsere enda mer essaysistik anmelderi og andre ytterpunkter, mer tekster om kunstens byråkratisk gale verden og nettverkene innenfor, dens ideologier og mekanismer.
Det er mange ting som er interessant ved norsk kunstliv, men det er kanskje ikke så mye det at vi makter å ha habile kunstnere bosatt på hver knaus..
Det som er interessant ved norsk kunstliv for resten av verden, er vel snarere måten det er gjennomorganisert på.
Det kunne kunstkritikk ha som mål å analysere som del av eller i tilleg til kompetansen i å gjøre den estetiske vurderingen.
Da ville man kanskje, hva angår såvel form som innhold, kunne ha ambisjoner om å nå leserkretser utenfor Norge, og utenfor rekken av habile kunstnere og deres nærmeste.
Kunstkritikk blir aldri det Du snakker om i morgen, og godt er det.