Korny konseptualist lager hyper realisme

Kjersti Andvig: No One Here Is Innocent, kunstbok

Alle registrerer verden, men hvilken verden velger vi å registrere? Og fra hvilket perspektiv?

….Death…… This feeling couldn’t be compared with anything else, because it was something scary different about it. It represents a question with no answer….

– Nadia A. Aboelenein i No one here is innocent av Kjersti Andvig

Det starter med en edderkopp og fortsetter med silhuetten av en hengt ung mann, vi ser en giftsprøyte av den typen de avlivet han med. Brevet fra Kjersti Andvig til Carlton Turner følger. Deretter må vi forholde oss til en masse mer eller mindre absurd, men treffende, funnet materiale, brev og dokumentasjon av arbeider, i kombinasjon med rimelig personlige beskrivelser av virkeligheten og døden fra mennesker jeg overhodet ikke kjenner til fra før. Noen relevante for prosjektet, noen relevante for Andvig. Alle relevante for oss.

Min storebror spilte alltid SimCity. Han likte å observere menneskets utvikling på avstand, med en viss kontroll hvis prosjektet gikk av hengslene. Og når Godzilla tok turen innom byen for å rive og brenne, ja da ble’n litt stressa, men felte ikke en tåre. Jeg foretrakk DOOM, å face monstre, dra fram motorsaga, og slakte. Jeg tror forskjellen mellom oss to var at han likte å leke Gud, på distanse, mens jeg foretrakk å gå inn i hodet på folk, gjerne en morder, for en stund. Sittende med Andvigs bok i hendene merker jeg at jeg gjør begge deler samtidig.

Jeg skal fortelle mer om hvorfor.

Korny Konseptualisme

Andvig går rett til angrep på et tabubelagt og klisjébelagt tema, døden. Ja du hørte riktig. Døden. Og det er gjort på en så varm, funny og likevel subtil måte at jeg nesten våger å skape et nytt begrep i farta. Noe sånt som… Korny Konseptualisme. Ja, jeg tror de to ordene dekker det. Boken veksler mellom en bunnløs seriøsitet og slapstick humor. Noe som får meg til å lure på om Andvig virkelig er klar over at leken hennes har blitt alvor. At det ikke er morsomt lenger. Carlton Turner er nemlig død. Han ble drept av staten Texas.

ill. fra boka

Utgangspunktet for prosjektet er forholdet mellom dødsstraff og strikking, med en historisk forankring i den franske revolusjonen. Kjersti Andvig opprettet kontakt med Carlton Turner, som satt i en dødscelle i Texas dømt for drap på sine foreldre. De produserte i fellesskap en replika av cellen han oppholdt seg i. Carlton bestemte mønstrene og teksten på installasjonen, mens Andvig strikket. Cellen er omtrent 200×270 cm, og 3 meter under taket. Man kan ikke gå et skritt i cellen. Tenk på det litt. Å sitte helt alene og vente på å dø i et rom der du ikke kan bevege et lem. Boken er restene etter en utstilling Andvig hadde på Triangle Museum i Marseille i vår. En slags manifestasjon av strikkeprosjektets implikasjoner og av konsekvensene av å strikke seg inn i en celle.

Flørt med døden?

Hvis man har vært vitne til Kjersti Andvigs prosjekter tidligere, vet man at de alltid på en eller annen måte forholder seg til henne selv som subjekt. Men selv om også dette prosjektet kretser rundt hennes egen verden, ser det ut som materialet er så alvorlig at det er umulig for henne å sette punktum ved sin egen person. Kjersti in wonderland, som vi tidligere har stiftet bekjentskap med, er borte, og vi er i stedet vitne til hennes entré inn i virkeligheten. Er det avkledningen av Andvigs dekadense i møte med den virkeligheten Carlton Turner representerer inne i boksen, dette handler om? Avkledningen av en romantisk og dekadent flørt med døden? En slags renselsesprosess av overfladiskhet?

Humoren og den groteske nihilismen som lyser mot oss fra sidene ender aldri i en latterliggjøring av materialet, ei heller i en skjult romantisk negasjon. I stedet snakker boken om kompleksiteten i virkelige menneskers liv, og viser hvordan Andvigs drømmeverden blir nullet ut i sitt møte med denne kompleksiteten. Carlton Turner får siste ordet. Og jeg har ikke hørt en bedre analyse av bokser siden jeg leste Fried og Judd.

Samtidig sidestilles alt og alle i trykksaken. Universet, far, mor, negern på dødscelle, den romantiske kunstneren, Jeg, universet, Pascal, Nadia. Det tar ikke slutt, og hver gang jeg tar en titt til dukker det opp nye momenter, nye punktum, nye paranteser, nye sannheter. Og ja, nye usikkerhetsmomenter.

Familien

ill. fra boka

Det er godt mulig at Kjersti Andvig driver med famling i blinde, eller i tåke. Men ordene til Carlton blir faen ikke borte fra bevisstheten min, jeg har nesten memorert hver side, og de fristende gullsidene ligger og lyser mot meg på nattbordet hver kveld. Ber om en lesning til. Av spesielt rørende sekvenser kan intervjuene med Andvigs bestefar og bestemor nevnes. Det er tydelig at det er en enorm nærhet i kunstnerens familie, og at de kan snakke om det meste med en uvanlig åpenhet. De snakker som de ville gjort med et lite barn, men med respekten man ville gitt en gammel mann. I «Fars» beskjedne beskrivelse av verdenssituasjonen, ondskapen og universet åpner han for å dele både angst og forvirring med sin nære krets uten filter, og uten frykt. «Mors» rolige, men urokkelige tro, nesten klinisk i sine betraktninger rundt nære ting, er en lettelse for alle de som har fordommer mot religiøse menneskers virkelighetsoppfattelse. Hennes evaluering av livet er så livsnær som mulig er i skriftlig form.

Egentlig er det umulig å skrive en kritikk som ikke er lengre enn boka, med tanke på alle referansene den åpner for. Fra det komiske bildet av vår utenriksminister som strekker i kunstnerens skjerf, eller plansjen der man kan lese: «Dedicated to freedom, Justice and equality, for the so called negro….», etter å ha blitt revet med av Turners hjerteskjærende rop om frihet fra «boksen». For alle.

Lidelsen

ill. fra boka

Hvis du vil beskrive en narkoman, en kriminell, en prostituert, en invalid, en lidende eller en tapers virkelige hverdag holder det kanskje ikke å portrettere han utenifra. Du må ta steget inn i bevisstheten hans i en kortere eller lengre periode, forstå han, bli han, leve hans liv. Lete etter de hemmelighetene han kjenner til som de aldri vil få tilgang på. Og du må vise hans virkelighet mens du hviler i hans tilstand, som nå har blitt litt din. Ta den korte og lange reisen til et sted du aldri vil ønsker å besøke igjen, men når du er tilbake er livet ditt meget mulig borte. Du har gjennoppstått. Du er den samme, men du har forstått lidelse. Hva det er å lide.

Hold øye med taperne. De sitter på en kunnskap ikke tilgjengelig for andre. Taperen har ikke kapasitet til å framskaffe sin knowhow fra en bok. Han har kun sine egne tanker. De er meget mulig begrenset, men de er hans. Kjersti Andvig har beveget seg inn i en tapers verden, blitt en del av hans liv, og deler det med oss i denne trykksaken. Jeg kan ikke si annet enn at det er noe av det største jeg har sett av en norsk kunstner noensinne. Kanskje er jeg bare vanvittig engasjert for tiden, men dette er et monument av en bok. En grunn til å fortsette tilværelsen på kvistværelset. Selv om døden er grusom på grensen til det uakseptable og på tross av det kvalmende faktumet at det er komplett stillhet i universet. Kjersti Andvig har laget en legende ut av en taper. Hun tar kaka. Det er muligens «pompøst» eller «jålete», men ikke faen om jeg hadde våget å jåle meg inn i grotta til Kjersti og Carlton.

Jeg forstår at folk blir irriterte eller får en flau smak i kjeften av hele greia. For greia skriker etter oppmerksomhet. Det er ikke nødvendigvis en subtil trykksak dette, men det gjør ingenting. Boka er like forvirrende som facebook, tydeligere enn koranen. Den er et eksempel på hva som kan skje når et gjennomsyret godt menneske berører virkelig giftig materiale.

Don deLillo ble spurt om hva han ville si med boka Underworld. Alt, svarte han. Journalisten fulgte opp med å spørre om dette er mulig. Nei, svarte han. Forsøket resulterte i den beste romanen jeg har vært borti. Det har tatt meg ett år å pløye igjennom den, og nå er jeg et annet menneske. Ingen annen forfatter har klart å gjøre noe slikt med meg. Ingen kunstverk heller.
Før nå.

Carlton Turner døde 10. Juli 2008. Han var ikke uskyldig, men hvem er nå egentlig det?