Det som nå følger, er notater nedtegnet under varierende grader av intern respons i timene etter å ha sett Yaniya Mikhalinas en time lange film Sisterless på Trondheim Kunstmuseum. Fragmenteringen og følelsen av at teksten er en labyrint uten noen veier ut skyldes i første rekke et innledende sensorisk sjokk og noen uheldige utenforliggende faktorer – kanskje det bestandig er sånn, når jeg tenker meg om, og kanskje det beistet som følger etter meg først nå for alvor satte de spisse tennene sine i nakken min. Den der paranoide refleksen jeg har holdt på passe avstand i to tiår simultant med at jeg har melket den for alt den er verdt i forhold til det å skrive kritikk, som plutselig tok kontroll over det her trøtte kjøttet og visket i mitt øre: «Jeg kan vise deg nøyaktig hvor bluesen ble født, ditt jævla mehe.»
Det er ikke akkurat lagt opp til en feelgood-film når utgangspunktet er, ikke en, men to psykoser. Den ene med døden til følge, den andre med det livet som skulle leves satt på uendelig pause. To søstre i hovedrollene; Albina og Almina – en levende, som vi følger, og en død, som følger med. Albina gikk med ambisjoner om å bli psykoanalytiker, men så fikk Almina en psykose og tok livet sitt, og i det påfølgende traumet fikk Albina en psykose, og … vel, slik går no dagan. Livet ble bare liggende der i en slags forlengelse av øyeblikket, parkert tett opp mot døden. Et distinkt og permanent «etterpå», hvor «før» aldri slipper taket, i hvert fall ikke innenfor den timen dette foregår.
Underveis gnir Albina det inn at døden er noe å virkelig glede seg til, selv om det slett ikke haster. Livet etterpå fremstår i beste fall som en transportstrekning – det vil ikke skje mer her nå, det er døden som fremstår som mest interessant. Livet er bare en masse planer det ikke vil bli noe av. Tiden har effektivt stoppet. Vi følger Albina inn i søsterens leilighet for å prøve klær som ligger igjen, men hun finner ikke mer enn en t-skjorte hun liker. Hun blir sittende der en stund. Hele leiligheten fremstår som en negasjon, på den samme måten som garderoben etter en nylig avdød pleier å gjøre; markørene for et irreversibelt fravær, og den oppgitte aksepten som ligger i kjernen av all sorg. Den type ro som gjør resten av verden urolig. Hun spekulerer over om hun i grunn liker Almina bedre som død.
Det finnes ingen omstendigheter hvor noe av dette vil føre til særlig kompulsiv latter, euforisk dansing og festing som om det var 1999. Filmen foregår da også sånn som man kan forvente seg, med ettertenksomme fragmentariske vekslinger mellom dvelende fortid og rugende nåtid. I ettertid lurer jeg på om det aller meste kanskje faktisk foregår i bakspeilet – både i filmen og ellers – siden super 8-filmene fra barndommen er blitt brent så ettertrykkelig inn i min egen hukommelse. Fordi det er i de sekvensene det siver inn at dette ikke så mye er en film om den ene eller den andre psykosen – selv om det jo også er det – men at den faktiske skyteskiven er hvordan psykiatrien, som alt annet, i ytterste forstand er et spørsmål om klasse.
Det er jo ellers lett for sånne som meg å bekrefte; det er en tendens til å nekte for psykiske lidelser innenfor arbeiderklassen – dels er det for dyrt og dels medfører det et ikke lite sosialt stigma. Galskap er for finere folk, må vite – det går ikke an å komme her med en såkalt depresjon og gjøre seg merkverdig hvis man tjener til sitt daglige brød på fabrikkgulvet – hvem faen tror du at du er? Ingen kommer til å hjelpe deg, fordi ingen skjønner hva du mener. Hold kjeft og kom deg på jobb. Men det finnes de som er langt mer på bærtur; middelklassen nekter jo kategorisk for at klasse eksisterer i det hele tatt, og strekker sjelden psykiske plager lenger enn til den selvbekreftende utbrentdiagnosen. Den etter hvert aksepterte greia med å møte veggen. De vil heller sjelden oppnå den økonomisk utfordrende tilstanden av vektløs eksistensiell gråsone som Albina kaver rundt i, med mindre verden virkelig rakner, og det vet vi at den ikke gjør for sånne folk i fredstid.
Men, faktisk psykoanalyse er stort sett forbeholdt de som har råd til å bli skikkelig gærne – makthavere, skipsrederklaner og andre vinningskriminelle. Det er den beskjeden som ligger under denne cinematiske veven av en familiehistorie, hvor forbindelsene og relasjonene er det som holder verden på plass når livet viser seg å være en illusjon og tiden er et tricks med speil. For hvor skal du gå derfra? Albinas vakuum er logisk, og avstanden til livet ikke så mye en akt i selvforsvar som det er logisk konsekvens. Litt som å stoppe opp halvveis i en påskekrim fordi man har regnet ut hvem som er morderen og ikke trenger å få det bekreftet. Livet gjør som kjent motstand. Døden gjør ikke det.
