Kira Wagers «flinke» bilder

Wagers malerier kobler seg på alle de «riktige» diskursene i samtidsmaleriet og inngår på mange måter i det som her på nettstedet har vært kalt Gerhard Richter-syndromet i norsk maleri.

Kanskje er det Kira Wagers flinkhet – hennes mestring av maleriet og hennes evne til å koble seg til alle de «riktige» diskursene – som gjør at opplevelsen av bildene blir mer intellektuell og teoretisk enn egentlig kunstnerisk og følelsesmessig. Galleri K på Skillebekk i Oslo viste nylig fjorten nye malerier fra Wagers hånd.

Tanter og grafitti
Den svensk-norske kunstneren Kira Wager er med rette regnet som en av Norges mest markante malere. Ikke bare har hun vært gjenstand for en massiv hyllest fra et samlet norsk kritikerkorps, hennes bilder er også blitt en formidabel salgssuksess. Kira Wager er dessuten gjennomgående trukket frem med positivt fortegn i debatten om maleriets legitimitet. I sin vedvarende beskjeftigelse med forholdet mellom malerisk og fotografisk representasjon er hun, slik jeg ser det, et kroneksempel på det jeg tidligere på kunstkritikk.no har kalt Richter-syndromet i norsk kunst.

Selv om Kira Wager åpenbart står i gjeld til Gerhard Richter, men også Sigmar Polke og Chuck Close, bidrar hun også med noe eget. I mange år har Wager blant annet basert sine malerier på amatørfotografier hentet fra sitt eget familiealbum. I serien Aunt som for tiden vises, legger hun for eksempel an et familiært og nostalgisk fokus ved å ta utgangspunkt i bilder av sin egen tante. I en annen serie på utstillingen, Grafitti, som viser grafittidekor på trikker, husvegger og telefonkiosker, får byen spille hovedrollen. Alle bildene er malt med røffe, abstraherende penselstrøk.

I teknikk skiller disse to nye seriene seg lite fra hennes tidligere arbeider. Alle bildene ser ut til å være bygget opp gjennom flere faser med ulike malinglag. Malingen er påført vekselvis ekspressivt med grov pensel og mekanisk med spatel eller palettkniv. Bildene er malt med oljemaling på PVC-plate, noe som gir dem et metallisk preg. Går man helt tett på maleriene ser man dem som fargerike abstrakte strukturer, de fotografiske motivene kommer først tilsyne når man tar et skritt tilbake og iakttar dem på avstand.

Wager bryter opp billedflaten i et rutemønster, hvor hver rute er malt for seg, og hun sørger for å utføre de ulike partiene i forskjellige maleteknikker for å skape liv i overflaten. Med sin karakteristiske virtuose teknikk får hun den kraftige penselføringen til å understreke det fotografiske rasterpreget i bildene.

Referanser til kunsthistorien
Kira Wagers bilder er spekket med kunsthistoriske referanser. Hun har i et intervju sagt at «Hva en kunstner enn måtte foreta seg, male landskapsbilder, stille ut readymades eller blande tradisjonelle og konseptuelle uttrykk – så må man forholde seg til tradisjonen.»

Blant annet er det mange som har hevdet av Wager kan betraktes som en moderne impresjonist. Gjennom det collage-aktige uttrykket i bildene, fremstår byens hektiske liv som bevegelige fragmenter. Men hun trekker sin impresjonisme lenger enn sine historiske forgjengere: bildene viser ikke et enkelt øyeblikks optiske opplevelse av byens flimmer, men inntrykket av flere øyeblikk kjedet sammen. Hun forskyver de ulike rutene i den fragmenterte overflaten forsiktig i forhold til hverandre, slik at en illusjon av bevegelse oppstår. Her synes hun å trekke veksler på futurismens representasjonsidealer fra begynnelsen av forrige århundre eller Marcel Duchamps berømte Nude Descending a Staircase. Dette dynamikk- og varighetsaspektet i bildene gjør dem nesten filmatiske, som flimrende narrativer, som likevel ikke forteller oss noen historie.

Jeg forstår forøvrig hennes befatning med grafitti som en referanse til Duchamps readymades. Hennes grafittimotiver tematiserer ikke bare grafitti på et innholdsmessig nivå, de er i en viss forstand en type grafittikunst. Som «tagger» eller grafittikunstner tegner man inn sin signatur, eller sine inskripsjoner i et allerede avmerket rom, enten dette er offentlig eller privat eiendom. Noe liknende gjør man når man maler etter, eller på, et fotografi. Man skaper ikke en egen totalitet, istedet endrer man et allerede formulert uttrykk. Som kjent hevdet Duchamp at også den masseproduserte malingstuben må forstås som en readymade og at maleriet dermed er en blanding av ulike readymades. Dette gjelder selvfølgelig i enda sterkere grad malerier som i tillegg involverer fotografi.

«Flinke bilder»
So far, so good. Hva annet kan man ønske seg av maleriet i dag? Jeg ser at Wager er en virtuos, og jeg forstår hennes posisjon som markant maler. Hennes bilder favner alt det som etter visse kunstteoretiske normer kreves av et maleri i dagens mediesamfunn. Jeg ser hvordan bildene spiller ulike representasjonskoder ut mot hverandre, ikke bare ved å forholde seg til fotografi, men også film, og jeg ser at hun på denne måten ikke ignorerer kravet om at maleriet må forholde seg til sin status som bilde i massemedias billedflimmer. Jeg ser at hun favner et vidt spekter av referanser til kunsthistorien.

Hva er det da som likevel gjør at jeg opplever bildene som fattige på kunstnerisk kvalitet? Kanskje nettopp hennes frapperende flinkhet, hennes evne til å koble seg på alle de «riktige» diskursene, som paradoksalt nok gjør bildene litt platte og kraftløse. Opplevelsen er forsåvidt interessant, men minner mer som å lese en god kunsthistorisk artikkel med en overbevisende argumentasjon, enn hva man kunne ønske seg av et kunstverk. Jeg blir imponert, men ikke grepet. Det er som om hun snubler i den oppramsende flinkheten. Som om det kritiske og det diskursive i bildene er alt for intendert, alt for tydelig lagt inn i dem.