På fasaden til Kunstnernes Hus i Oslo henger det for øyeblikket to bannere, fra verket Manifest av amerikanske Andrea Geyer. På det ene står det «I need a museum where I can find more than myself», og på det andre «Jeg vil ha et museum som kjenner sine gulv skjelve når andre museer ødelegges i krig». Det er ikke vanskelig å tilslutte seg disse ønskene, men behovet for å henge dem opp på den måten, indikerer naturligvis at de formulerer en mangel hos dagens kunstmuseer. Er museene bare opptatt av å bekrefte sitt publikum? Og viser de egentlig nok solidaritet med utsatte kunstnere og kulturarbeidere i andre land?
Lørdag 22. februar arrangerte Kunstnernes Hus en workshop med Geyer, hvor hun inviterte besøkende til å komme sammen for å snakke om rollen et museum bør og kan spille i deres daglige liv, og å skrive ønskene sine ned. Noen av disse meldingene ble hengt opp i trappen opp til overlyssalene, som i knappe to uker til huser utstillingen Back to the Land av Jannik Abel. Utstillingen har også vært aktivert gjennom samtaleprogrammet Back to the Table, som har tatt for seg tematikker som «Kunsten og krisene» og «Kunsten og aktivismen», og avsluttes førstkommende søndag under den fremadskuende tittelen «Fortsettelsen». Samme dag som workshopen var Geyer blant deltakerne i den nest siste av disse samtalene, en panelsamtale om kunstinstitusjonenes rolle, arrangert i samarbeid med Fritt Ord.
I tillegg til Geyer og Kunstnernes Hus’ egen direktør Sarah Lookofsky, besto panelet til «Kunsten og institusjonene» av ytterligere tre internasjonale gjester, alle institusjonsledere som nylig har opplevd å miste jobben av politiske årsaker.
Matej Drlička tiltrådte som leder for Slovakias nasjonalteater i 2021. Da dagens autoritære, Putin-vennlige regjering ledet av statsminister Robert Fico kom tilbake til makten for fjerde gang, førte det blant annet til at Drlička og seks andre institusjonsledere ble avskjediget i løpet av 2024. Drlička karakteriserte Ficos politiske program som en «hevnreform». Han sammenliknet situasjonen i hjemlandet med Viktor Orbáns Ungarn, men hevdet at mens Orbán i løpet av seks år på subtilt vis tok full kontroll over ungarske kulturinstitusjoner, så ser man en raskere overtakelse i Slovakia, fulgt av en fullstendig ødeleggelse av statlige støttesystemer. Landets kulturminister Martina Šimkovičová, en tidligere tv-vert som Drlička omtalte som både rasistisk og homofobisk, ga ingen offisiell begrunnelse for avskjedigelsen, men han antok at det skyldtes at han hadde vært frittalende og kritisk til hennes verbale angrep på det skeive miljøet.
Stefanie Carp og Adam Budak hadde for sin del begge nylig mistet sine lederstillinger for henholdsvis teaterfestivalen Ruhrtriennalen og kunstforeningen Kestner Gesellschaft i Hannover, på grunn av tyske myndigheters stempling av alle propalestinske og israelkritiske stemmer som antisemittiske.
Carp hevdet at det er umulig å arbeide internasjonalt i Tyskland i dag. Hun fortalte om et inkvisitorisk press, hvor hun ble bedt om å sjekke alle kunstnerne for mistanke om antisemittisme. Hun hadde blant annet invitert en av sine inspirasjonskilder, den internasjonalt anerkjente kamerunske tenkeren Achille Mbembe, til å åpne festivalen. Men en politiker hevdet at Mbembe var antisemitt, på grunn av noen setninger i hans bok Necropolitics fra 2019, hvor han skriver kritisk om staten Israel. Carp fikk støtte fra kunstneren Candice Breitz og noen andre jødiske intellektuelle, men hele festivalen endte med å bli avlyst. Selv om den offisielle begrunnelsen handlet om covid-19-tiltak, mente Carp at det egentlig dreide seg om politisk sensur. Hun betegnet den tyske sensuren som en «sensur som ikke vil bli sett som sensur», hvor begrunnelsen gjerne er noe annet, for eksempel sikkerhetstiltak.
Heller ikke Budak fikk noen ordentlig begrunnelse da han ble nødt til å slutte i jobben som direktør for Kestner Gesellschaft. Men etter at han i november 2023 ville uttrykke empati for palestinere og delte et hjerteformet Palestina-flagg på sin private Instagramkonto og brukte betegnelsen «folkemord» om Israels fremferd i Gaza, ble han beskyldt for å være antisemitt. Den opprinnelig polske kuratoren fortalte at stemningen i dagens Tyskland tildels minnet ham om Polen på 1980-tallet – med begrensninger på ytringsfriheten og en sensur som skaper frykt og mangel på solidaritet. Han fortalte at folk han trodde var venner, ikke snakker med ham lenger. Ironisk nok hadde Budak nettopp planlagt et utstillingsprogram til ære for den jødiske filosofen Hannah Arendt, som var fra Hannover, og som er mest kjent for sin bok Totalitarismens opprinnelse fra 1951. Budak mente det man ser i Tyskland i dag er en «parodi på minnekultur» og «misbruk av Holocaust».
Både Carp og Budak fortalte om en utbredt selvsensur i det tyske kunstfeltet, som de mente handlet om frykten for å miste sosial status, posisjoner og finansiering. Drlička mente at den eneste grunnen til at noen kan bli avskjediget, er at det finnes noen som er er rede til å ta over, uansett hvordan den politiske situasjonen ser ut: «Det er er alltid en kollaboratør som stepper inn, det er alltid derfor de vinner».
Lookofsky, som har vært direktør for Kunstnernes Hus siden høsten 2023, sa at hun som institusjonsmenneske fikk frysninger av å høre på kollegene fra Slovakia og Tyskland. Hun uttrykte bekymring for at ytre høyre er på fremmarsj, også i Norge, og at Fremskrittspartiet kan komme til makten etter valget til høsten og dermed gjennomføre store kulturkutt. Hun sa også at hun allerede har merket en nasjonalistisk bølge i Norge, en bevegelse bort fra det kosmopolitiske, og at det dermed er vanskelig å få støtte til internasjonale programmer. Men hun understreket at selv om kunstnerdrevne Kunstnernes Hus har lite penger, har de uavhengighet, og kan legge til rette for samtaler som ikke kan føres andre steder.
Geyer mente at man må insistere på radikal solidaritet og tillit. Hun identifiserte det underliggende problemet som hvit overlegenhet, white supremacy, og mente at det er viktig å anerkjenne problemet innenfor egne grenser og ikke bare peke vekk fra seg selv, samtidig som man må se det i et globalt perspektiv. Hun trakk frem viktigheten av å lære av kunnskapen som finnes hos folk som har levd med undertrykkelse, som urfolk og tidligere slavegjorte folk. Geyer hevdet at for å kunne planlegge en fremtid, er det nødvendig å se på historien – hva har ledet til dette øyeblikket? Hun pekte på et behov for å frigjøre forestillingsevnen vår, når vi tenker på hva vi trenger fra museene.
Disse spørsmålene om hva slags rolle museene bør spille, inngår i en litt spesiell kontekst i dagens Norge, hvor det de siste årene har poppet opp en rekke nye museer, både offentlige og private. En slags signalbyggkonkurranse, hvor mye av motivasjonen har vært knyttet til å skulle markere seg internasjonalt og trekke et stort publikum. Det private Astrup Fearnley Museet var tidlig ute med sitt nybygg på Aker brygge i Oslo i 2012, men fikk følge ved vannkanten av de store offentlige nybyggene til Munchmuseet i 2021 og Nasjonalmuseet i 2022. Christen Sveaas’ kunststiftelse og Kistefos museum åpnet i 2019 nybygget The Twist, Kristiansand og Nicolai Tangen fulgte opp med Kunstsilo i fjor. Den siste måneden har vi fått Reitanfamilens PoMo i Trondheim, og en ny avdeling av Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø.
Men radikal solidaritet? Altså en solidaritet som går lenger enn å signere en erklæring eller heise et flagg? Det er ikke så mye som tyder på at det står høyt på agendaen i norske museer. Og det virker ikke tilfeldig at det er en mindre kunstnerstyrt institusjon som Kunstneres Hus – og ikke et større museum – som gir rom for denne samtalen, og som gir rom for Geyers og Abels kritiske prosjekter. Det har alltid vært slik at det særlig er i de små og mellomstore kunstinstitusjonene at kunstnere gis rom til kunstnerisk eksperimentering og utvikling, og det er også primært her man må lete for å finne eksempler på den solidariteten som Geyer etterlyste, i alle fall for å ha noe håp om å finne tegn til den på ledernivå.
Blant de institusjonene som har gitt rom for diskusjon av disse temaene den siste tiden er ikke bare Kunstnernes Hus, men også Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm. Da Nitja rett før jul viet lokalene sine til utstillingen og samtaleprogrammet Cancel Culture Club & Spa (CCC&S), i samarbeid med Hanan Benammar, Katrine Dirckinck-Holmfeld og Miriam Haile, holdt Kathrine Wilson, som har ledet kunstsenteret siden 2023, en innledning hvor hun redegjorde for at hun i samarbeid med teamet sitt har gjort solidaritet til en av senterets grunnverdier, og det virker som om det følger en viss vilje til handling med ordene. CCC&S tok for seg en rekke konkrete tilfeller av backlash og kansellering i Norden og internasjonalt de siste årene. Bearbeidingen foregikk både i lukkede samlinger hvor kunstnere kunne dele sine erfaringer i et trygt rom, og i form av en rekke offentlige foredrag, hvor tidligere nevnte Candice Breitz var med som internasjonal gjest.
For å finne en tilsvarende vilje på de store museene, må man lete nærmere gulvet. All ære til de av Nasjonalmuseets ansatte som har organisert seg under parolen Kultur mot folkemord for å kritisere sin egen ledelse for taushet og mangel på handling hva angår folkemordet i Palestina. Jeg må si jeg ønsker meg et tilsvarende engasjement på Munchmuseet mot oljesponsingen av museet – men det virker som om størstedelen av kunstfeltet har slått seg til ro med den situasjonen, og at klimakatastrofe er normalt og ikke noe man skal snakke for høyt om.
Hva er det som gjør det så vanskelig for museumsledere å vise solidaritet? Jeg tenker at de faktorene som panelet på Kunstneres Hus trakk frem, også gjelder i land hvor ytringsfriheten ikke er under direkte angrep. Det handler om klassetilhørighet og sosial status, og om å sikre seg posisjoner og finansiering. Og det handler følgelig også om hvor museumsledelsen har lojaliteten sin. Hvis de store museene primært er lojale overfor sine sponsorer, så har vi et problem, enten det dreier seg om superrike samlere som Fredriksen, Tangen og Hagen eller oljeselskaper som Idemitsu og Aker BP – eller, for den saks skyld, Kulturdepartementet og andre offentlige støttegivere. Prinsippet om armlengdes avstand er og blir helt avgjørende for å kunne ha fri kunst og politisk uavhengige institusjoner med tydelig kunstfaglig ledelse.
Nylig fikk vi et godt eksempel på hvor ille det kan gå når frykten for å miste støtte får styre. Epostutvekslingene mellom Fredriksenfamilien og Nasjonalmuseet som Aftenposten og Dagens Næringsliv offentliggjorde 19. februar, hvor museet forsøkte å undergrave kunstfaglig kritikk fra Nicholas Norton i Kunstkritikk og Espen Hauglid i Morgenbladet ved å si at de nevnte publikasjonene er «på venstresiden», viste med all mulig tydelighet at museet fryktet at kritikken skulle få konsekvenser for sponsorsamarbeidet. Saken ble ikke bedre av direktør Ingrid Røynesdals uttalelser til Kunstkritikk i etterkant, hvor hun antyder at kritikken som har kommet mot avtalen i Norge bare skyldes at vi her i landet ikke er så vant til private sponsorer.
Det stemmer riktignok at det finnes en mer generell uro over at de superrike skaffer seg stadig større makt i det norske kunstfeltet, gjennom alt fra sponsorsamarbeid til etablering av egne museer. Men i tilfellet Fredriksen dreier det seg om helt spesifikk kritikk, som dels handler om etiske vurderinger (det faktum at familien er skatteflyktninger som har tjent formuen sin blant annet på å samarbeide med Putins Russland og Sør-Afrika under apartheid), og dels om at avtalen gir Fredriksensøstrene for mye innflytelse på museets programmering. Det siste sa også ICOM (International Council of Museums) seg enig i, selv om de ikke ville gå til det skritt å ekskludere museet. Nå virker det heldigvis som om de to søstrene er på vei ut helt på egenhånd, i alle fall har de trukket seg fra deler av avtalen. Det burde være mulig å drive Nasjonalmuseet uten å inngå samarbeid som går ut over museets integritet og omdømme.
Selv om det finnes modige institusjonsledere som Drlička, Carp og Budak, så virker det åpenbart at solidariteten primært må komme nedenfra – det nytter i alle fall ikke å vente på at den skal komme fra oven. Eller som Abel sa, så starter det med kunstnerne, men de må være mange. Geyer mente det handler om en vilje til å stoppe det man holder på med, komme sammen og vie seg til en sak. Vi burde nok alle ta et blikk i speilet – altså uten å drukne der – og se på hvordan vi i vår virksomhet kan strekke oss ut over oss selv.
