På fortauet utenfor Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige er det nå en stjerne i asfalten med den lakoniske inskripsjonen «Her lå Syversens gartneri». Kanskje akkurat nok til å vekke oppmerksomhet hos en villabeboer hastende til t-banen? Lite er ellers igjen av gartneriet som en gang lå i Sukkertoppveien, et steinkast fra Carl Berners plass i Oslo.
Syversens gartneri var under andre verdenskrig utgangspunktet for Carl Fredriksens transport – en dekkoperasjon for det som blir beskrevet som den mest omfattende redningsaksjonen under krigen. Dette er kanskje en kjent historie for noen, men i den kollektive bevisstheten er den er langt mindre innarbeidet enn Max Manus, Kjakan og de freidige fyrene på Rjukan. Vinteren 1942-43 ble et sted rundt 1000 mennesker reddet over grensen til Sverige, halvparten jøder, resten for det meste folk som hadde vært aktive i motstandsbevegelsen. Det er disse handlingene kunstneren Victor Lind vil gi en plass i vår bevissthet med parkprosjektet Dette er et fint sted. Parken har fått form i samarbeid med Snøhetta, kurator Per Bjarne Boym, KORO og Oslo kommune, og ble nylig offisielt innviet av Kronprinsen og Oslos ordfører.
I det som tidligere var en krattgrodd skråning, et ikke-sted, leder en smal stålkantet sti oppover og innover. Under dypblå lyktestolper og avblomstrede løvtrær går man botsgang i sikksakk opp mot parkens høyeste punkt, hvor det er nærmest 180 grader utsikt: Ut over byen, mot himmelen over den og ned mot stedet der gartneriet lå. Det er aller mest dette utkikkspunktet som gir stedet karakter. Parken har ingen klassiske monumenter eller monumentale figurer, men på veien opp skimter jeg i gresset en åttekantet stjerne (ikke en Davidsstjerne) i stein, med et utdrag fra Jøden av Henrik Wergeland – en diktsamling som var forfatterens innlegg i kampen for jødenes rett til oppholdstillatelse i Norge, og hvor han sidestiller de tre religionene kristendom, jødedom og islam. Dette var i 1842.
På toppen av parken ligger en lignende stjerne i en edel norsk bergart med en tekst om hendelsene og skjebnene til menneskene som hadde nøkkelrollene i de risikofylte redningsoperasjonene: Politimannen som hadde fått sparken, Alf Pettersen, hans kone Gerd, transportinspektør Reidar Larsen og gartner Rolf A. Syversen. De to første ble ettersøkt av Gestapo og kom seg med nød og neppe over grensen til Sverige, mens Syversen ble arrestert og skutt i oktober 1944. Det ligger kanskje en implisitt oppfordring til moralsk stillingtagen her et sted, til hvorfor ikke flere gjorde som disse. Men først og fremst opplever jeg en takknemlighet over menneskets evne til å ta modige og vanskelige valg.
Parken er ikke et gjennomfartssted, men et sted for ro og overblikk. Oslos puls, de røde reklameskiltene og duringen fra Trondheimsveien, er på samme tid nær og fjern. Man kan tillate seg illusjonen av å tre ut av historien et øyeblikk med blikket som en skikkelse i et romantisk landskapsmaleri; på samme tid innadvendt og utadvendt. Uten ruiner, uten det palimpsestiske, og uten direkte spor etter krigens hendelser og heltedåder, overlates vi selv til å gjenskape, føle, forstå. Det gjør at Dette er et fint sted fremstår mer som et rituelt sted enn et minnesmerke, et heterotopisk rom i likhet med en kirke eller et museum, som gir tanken tyngde og betydning nettopp ved å være noe annet enn hverdag. I utgangspunktet er det en veldig sympatisk invitasjon fra Lind, som i tilbakeholdelsen av sentimentalt innhold ikke presser heroismen på oss.
Ved utkikkspunktet er det normalt plassert en stjernekikkert, som av uvisse grunner ikke var der den dagen jeg var forbi (KORO forsikrer imidlertid at den vil bli erstattet). Foruten å navigere oss rett ut mot evigheten og dens eksistensielle høydeskrekk, kan stjernekikkerten betraktes som en parallell til et tidligere videoverk av Lind, Oslo by Night – the Stars, hvor en stjernehimmel og et Oslo-kart på blå bakgrunn er alternerende bilder. I virkeligheten peker stjernene i Linds video mot hver og en av de adressene jødene ble hentet fra den skjebnesvangre natten i november i 1942, hvor de ble geleidet i drosjer ned til skipet Donau og videre til nazistenes konsentrasjonsleire. Dette er en hendelse Lind har viet en stor del av sin senere kunstnergjerning til, ikke minst i forhold til spørsmål om skyld og ansvar, der politiinspektør Knut Rød har vært en nærmest hjemsøkt karakter. Rød ble frikjent etter krigen, selv om han hadde en sentral rolle i deportasjonen av norske jøder. Denne frikjennelsen har vært forsvart ved å beskrive Rød som en slags dobbeltagent, en som tjente naziregimet som politisjef for samtidlig å kunne hjelpe Hjemmefrontens folk i det skjulte. Om dette skulle være riktig, betyr det imidlertid også at de over 500 jødene Rød var involvert i å deportere ble ofret på motstandskampens alter. Linds anti-monument over Rød, hvor han er portrettert som en liten figur som gjør nazi-hilsen i uniform, står i dag på Holocaustsentret på Bygdøy, men har vært et kontroversielt verk, spesielt siden Rød er offisielt frifunnet gjennom det norske rettssystemet. Lind er imidlertid langt fra den eneste som har beskjeftiget seg med Røds frifinnelse, som har vært problematisert en rekke ganger i norsk offentlighet.
Med Dette er et fint sted kan det virke som om Lind setter et terapeutisk punktum for sitt historiepolitiske prosjekt, med troen på at ordinære mennesker i en ekstraordinær og ekstrem situasjon kan gjøre store offer for å være tro mot sin samvittighet. Om man skal spekulere i hvorfor historien om Carl Fredriksens transport har vært lite kjent, er det grunn til å anta at det har sammenheng med hvem som skrev den offisielle historien etter krigen. Rolf Larsen, som var sentral i organiseringen av transporten, skriver i Dagbladet i 1947 at Hjemmefrontens flyktningehjelpaksjon og dens leder Helge Motzfeldt forsøkte å mistenkeliggjøre transportene og betegnet dem som useriøse. Motivet bak dette var i følge Larsen å dekke over at organisasjonens egne aksjoner hadde vært langt mindre effektive, og at de hadde tatt avgjørelsen om å innstille all uttransportering av jøder på et tidspunkt hvor dette var aller mest nødvendig.
En park er et egnet sted for å gi redningsaksjonen en større rolle i folks bevissthet, og samtidig føre den inn i framtiden, der kirsebærlunden sakte vil gro opp rundt stjernen med Wergelands-inskripsjonen. Ved fraværet av klassisk monument er det lite som tillater et konsum à la turistens omgang med historisk betydningsfulle steder. I stedet iscenesettes et spor som gir nærhet til historien som noe annet enn profilmisk Hollywood-materiale eller norsk vadmelsnasjonalisme, og som bidrar aktivt til områdets identitet. Spørsmålet er hva man skal bruke denne erfaringen til, stilt overfor hendelser man allerede kognitivt har kartlagt som heltedåder. For det er vel i hverdagen vi må ansvarliggjøres, ikke bare i unntakssituasjonene?
