Lotte Konow Lunds intervjuer med kunstnerkollegaer publisert i ukeavisa Morgenbladet har vært underholdende lesing på fredager de siste årene, og et oppløftende signal om at kunstneres virke har mer interesse for offentligheten enn den som blir det til del gjennom ordknappe anmeldelser. Boken Om kunst (Oktober, 2021) samler tyve av Konow Lunds Morgenbladet-intervjuer, samt tre nye og to eldre upubliserte. Leseren møter et utvalg aktive kunstnere med en jevn spredning i alder, noen er unge og fremadstormende, andre har for lengst satt sitt preg på norsk kunsthistorie.
En slik sortering ligger imidlertid langt unna den konowlundske metoden. Med direkte spørsmål og medfølende oppfølging, ispedd hyppige latterutbrudd og personnavn brukt i intim form, setter hun effektivt kunstnerens person heller enn posisjon i sentrum for samtalen. Passende er derfor et tilbakevendene tema korrigeringen av kanon. Særlig kommer dette til uttrykk i samtalene med og om de forsvunne kvinnene. Å lese de eldre herrene Hilmar Fredriksen, Morten Krohg og Håkon Bleken uten å løfte et øyenbryn kun trekke frem mannlige kollegaer, er en påminnelse om hvordan denne utsorteringen skjer: mer av vane enn overlagt vond vilje.
Et oppgjør med denne historisk skjevfordelte oppmerksomheten var utstillingen Håld stenhårdt fast på greia di (Kunsthall Oslo og Kunsthall Stavanger 2014), en mønstring av sentrale norske kunstnerskap som var virksomme fra seksti- til åttitallet, med kvinnekamp som fellesnevner. Konow Lund har intervjuet flere av kunstnerne som var med her, som tekstilkjempene Elisabeth Haarr (årets festspillutstiller på Bergen Kunsthall) og Tove Pedersen, skulptør og relasjonstester Siri Aurdal og performancekunstner og forfatter Wencke Mühleisen.
Kanskje skyldes det bakgrunnen min som billedkunstner, men samtalene jeg finner mest medrivende, er de der kunstnerne får fortelle i detalj om arbeidet sitt. Jeg nyter å lese tegneren og appropriatøren Christian Messel forklare tidsbrukens nivellerende virkning på sine nitide tablåer, Sandra Mujinga fortelle om gjemsellek i performancer og hologrammer, Jumana Manna legge ut om forsøket på å dokumentere transaksjoner mellom mennesker og gjenstander, og Torbjørn Rødland beskrive et fotografi som har beveget seg hinsides den postmoderne pastisjen.
Samtalene i Om kunst handler så klart om kunsten, men like gjerne som å fortelle om Bjarne Melgaards måte å bruke farger i maleriene sine på, eller hvordan Marthe Ramm Fortun fletter inn positurer fra den eldre kunsthistorien i sine performancer, handler samtalene om relasjoner og familie. På sitt beste leser jeg dette som en insistering på at denne sosiale dimensjonen av kunstnerens liv, ikke er av mindre betydning for det å kunne bli ved å virke som kunstner enn de rent materielle forutsetningene. Men grepet risikerer også å sette person fremfor verk på en måte som kamuflerer objektet. Dette er den inderlige formidlingens akilleshæl.
Konow Lund deler rikelig av egne erfaringer. Slik skaper hun kollegial tillit og smører hjulene i samtalen. Likevel setter jeg gjennomgående større pris på samtalene der hun er gjerrigere med selvsnakket. Fraværet av anmassende kollegialitet gir rom for spenningsskapende friksjon, som når Krogh på spørsmål om han har solgt mye kunst, svarer tvert at hans oppgave er å lage utstillinger, eller når Manna syrlig påpeker at Palestina-konflikten ikke er vanskelig å forstå om en leser seg opp på historien.
Konow Lunds tidvis passive språk, der hun liksom trer inn i rollen som journalist og stiller naive spørsmål på vegne av kvinnen i gata, står dårlig til den engasjerte og informerte tonen som ellers utmerker måten hun nærmer seg kunsten. I de korte introduksjonene til samtalene trer «jeget» ofte til siden for det mer upersonlige «man», som får være bærer av holdninger som «det man tradisjonelt vil kalle maskuline i materiale og form». Jeg snubler også i det universaliserende viet som dukker opp her og der, for eksempel i innledningen, der det spørres retorisk om hva vi mister når en kunstner går bort. Jeg antar dette viet abonnerer på forestillingen om at samfunnet bedre kan kjenne seg selv gjennom «speilet» kunsten holder opp. All den tid folkeliggjøringen låser kunstsamtalen til klisjeene, vil den ikke da stå i fare for å bidra til å bremse mutasjonen av holdninger og kunnskap som presumptivt er den faglige formidlingens hensikt? Men dette er også en god tid for hybrider, og på sitt beste er Konow Lunds intervjuer nettopp et prov på at samtidskunsten lar seg gjøre til gjenstand for generøs formidling uten å fortrenges av floskler.
Boken er satt i Sabon på ujålete 80-grams papir, en grei tykkelse til tekst, men mindre egnet til bilder. Så er det heller ingen! Flere ganger under lesingen søker jeg opp verk og teknikker. Dette skyldes ikke bare min tillærte forventning om til enhver tid å bade i visuell informasjon, og beklagelig labre kunnskap om tekstilkunstens verktøy og teknikker, som blir utfordret av en selvsikker mangel på forklaringer i teksten: Det dedikerte fokuset på kunstnerens intensjoner og biografi etterlater meg med et savn etter eksempler på denne intensjonens estetiske avleiringer. Altså, det ville vært fint om publikasjonen hadde kostet på seg et bildeappendiks. Bare omslaget til boken har et utvalg portretter av kunstnerne og forfatteren – hovedsaklig stemningsfulle komposisjoner fanget av Morgenbladets husfotografer. Men misforstå ikke, tross bildefattigdom og personfokus er Om kunst en bok som står seg, både som en bro mellom spesialister og nysgjerrige, og som et utsnitt av norsk kunstnerisk virke noen tiår inn i det 21. århundret.
