For noen uker siden lå jeg utstrakt i en uvanlig komfortabel lenestol på Oslo Kunstforening og lyttet til den lofotenbaserte kunstneren Trygve Luktvasslimos hørespillfarse Mulighetsperleporten. Kunst som allierer seg med komedien er forvirrende. Jeg tror det bunner i en uoverensstemmelse mellom kunstens og komediens publikumskontrakter: I rendyrket form er komikkens intensjon å treffe oss; den ber om en spontan, fysisk respons. Kunsten er derimot aldri mislykket fordi vi ikke ler, selv når det virker som kunstneren prøver hardt å være morsom. Kanskje forholder det seg til og med omvendt. Når komikken opptrer i kunsten er det gjerne i en fordreid, tjenestegjørende form. Den vil skubbe kunsten ned fra sin høye hest, men uten å sitte igjen som kun en vits. Resultatet er fort gjort en sjablongaktig, onelinerforelsket popformalisme.
Luktvasslimo, som ble uteksaminert fra Konsthögskolan i Malmö i 2006, unngår å gjøre komikken til formalistisk ammunisjon ved å ikke skille den fra det verbale, narrative underlaget den trives best på. Hans så langt mest eksponerte prosjekt er novellefilmen Den veganske tannbørsten, som ble vist ved Lofoten International Art Festival i 2019. Hørespillet på Oslo Kunstforening tar et påfallende skritt ned i produksjonsverdi i forhold til denne. Med unntak av et kor som dukker opp av og til, har Luktvasslimo i Mulighetsperleporten valgt å gestalte samtlige stemmer selv. Og det er sant å si ikke stor stemmekunst dette. Nesten alle replikkene – stort sett er det hovedpersonen, den fiktive nordnorske ordføreren Bente Ø, som har ordet – fremføres på en bitchy måte som ettertrykkelig kommuniserer forakt for den som portretteres. Den monotone gnålestemmen setter mediet – altså stemmen – i fokus og gir en indikasjon på hva jeg tror Luktvasslimo forsøker her: Han vil vi skal erfare komedien på estetiske premisser, som et objekt som ikke innfrir et standardisert sett med forventninger. Men det er viktig at denne estetiseringen av komedien smugles inn under radaren. For at virkningen skal inntreffe må Mulighetsperleporten først ligne det den gir seg ut for: en maktkritisk farse vi kan lene oss tilbake og mores over.
Det omtrent timelange hørespillet begynner med at Bente Ø omkommer ved at hun snubler ned fra et podium etter å ha holdt en tale og får et mikrofonstativ gjennom hodet. Deretter følger en kavalkade av tilbakeblikk på livet hennes som skruppelløs lokalpolitiker og næringsdriver, fortalt i førsteperson. Det levnes lite tvil om at hun er et moralsk slett menneske, og i siste scene møter hun Gud, som konfronterer henne med det lastefulle livet hun har ført. Bente Ø skjønner hvor det bærer, så hun forsøker å snike seg inn i himmelen ved å unnskylde seg med at hun må tisse. Det hun trodde var perleporten viser seg imidlertid å være porten til helvete.
Den irettesettende tonen er ikke ny for Luktvasslimo; også Den veganske tannbørsten hytter med pekefingeren ved å utgi seg for en allegori som kritiserer den markedsstyrte klimaresponsen: ideen om at planeten kan reddes av en grønnere kapitalisme. Stort sett utspiller den seg som et dialogdrevet kammerspill ombord på luksuscruiseskipet The World, med avstikkere til en laksemerde og en kajakksafari. Historien ender med at cruiseskipet senkes av to sinte barn som har fått nok av foreldrenes vegring mot å ta miljøansvar. Men filmen motarbeider også lesningen av den som utvetydig moraliserende klimakunst. Stiliseringen er tatt til punktet der all dramatisk helhetsfølelse, og dermed bevegende kraft, er borte. Spillet er kunstig, dialogen er stakkato og full av sitater (Greta Thunberg? David Attenborough?) og slogan-aktige formuleringer fremført med maniert intonasjon. Her òg bruker Luktvasslimo stemmen aktivt til å svekke innlevelsen vår. Avstanden han skaper til seeren er cinematografisk uttrykt i den gjentatte overlagringen av ansikter og naturtablåer, der tempoet på skuespillernes mimikk er senket til en slags grimase, lesbar som selvforakt, eller et ubehag ved det å være i sitt eget skinn.
Luktvasslimos misantropi har i Den veganske tannbørsten selskap av en optimistisk-heroisk restituering av mennesket: I et løftefullt crescendo i siste scene kommer en flokk barn stormende ut av noe som ligner en kirkebygning eller en skole for å ta i mot de to mindreårige miljøterroristene som akkurat har svømt i land. En tilsvarende entusiasme finnes ikke i Mulighetsperleporten. Under farsen om Bente Ø er det begravd en politisk nihilisme; det er tilfeldighetene, en deus ex machina (fallet fra podiet), som gjør ende på Bente Ø, ikke en aksjon anført av handlekraftige individer. Mulighetsperleporten har riktignok et oppdragende premiss (det går til helvete med de grådige), men nøyer seg med å blottstille makten som moralsk korrupt. Den unødvendig brutale ekspederingen av Bente Ø ligner en hevnfantasi med ressentiment som drivkraft. Fornemmelsen av privat sinne forsterkes av at kunstneren lar stemmen sin være en deformerende flaskehals fortellingen må passere.
På et tidspunkt betror Bente Ø at hun ikke liker å synge: hun synes det er «creepy». Skepsis til musikk vitner om intoleranse for det pragmatisk ubegripelige. Sangen er utålelig fordi den investerer i nået; den er en aktivitet som oppløser og samstemmer individer. I en psykologisk beskrivende (og for lytteren pinefull) sekvens har Bente Ø samleie iført kun det klirrende ordførerkjedet sitt: Selv den seksuelle ekstasen etterlater egoet hennes intakt. Bente Øs forakt for sangen er sammenfallende med det antiestetiske programmet Luktvasslimo påkaller når han kler kunsten opp som plump komedie. Denne maskeraden setter fingeren på riften som oppstår i kunsten når vi krever av den at den skal begrunne seg selv, på forhånd deklarere sitt innhold. Forklaringen man lykkes med å hale ut av kunstneren er nesten uten unntak dydig. Dette forhindrer selvsagt ikke kunstnerens egentlige motivasjon fra å være kalkulerende. Kunstens forklaring er kun vesensforskjellig fra Bente Øs kynisme om man interesserer seg for innholdets moralske status. Den virkelige forskjellen er allerede tapt idet man godtar at kunsten trenger å oversettes til hensikt overhodet. Lest som formal instruksjon foreskriver Bente Øs antipati til sangen en omdefinering av kunst til målrettet manipulasjon, og dermed en nedvurdering (hvis ikke rett og slett en ofring) av hva vi kunne kalle verkets utstrekning: det som viser seg i en åpen, sansende omgang med objektet over tid.
Luktvasslimos deskillede stemmeskuespill er anstrengende å høre på. Fortellingen har dessuten en vilkårlig, elliptisk dramaturgi som tærer på tålmodigheten. Innimellom dupper jeg av. Lenestolen gir jo implisitt tillatelse til det. Den flytter også de fysiske betingelsene for møtet med objektet til forgrunnen. Innredningen ellers ligner en blanding av scene og herskapelig stue med spotbelysning og massive, barokt ornamenterte gulvtepper. Komikunsten opererer i en uncanny valley mellom kunst og underholdning som slører til kontrakten vår med objektet. Den er imøtekommende på en måte som egentlig ikke passer seg for kunsten, men innfrir heller ikke underholdningens kriterier (=den er kjedeligere enn Netflix). I en forstand er den mislykkede komikunsten mer vellykket som kunst enn komikunsten som lykkes som komedie, fordi den aldri helt frir meg fra oppgaven med å gi erfaringen mening, selv når jeg lalles i søvn. Mulighetsperleporten sorterer i denne kategorien: De søvninduserende møblene og den undermålige komedien som siver ut av høyttalerne er tilstrekkelig til å vekke trangen til å underholdes, men samtidig ikke nok til helt å overdøve savnet av en fyldigere opplevelse.
En dystopi melder seg i forlengelsen av dette: Komikunsten innrømmer at tid og oppmøte er umulig å fralokke samtidens publikum (personifisert ved den kronisk utålmodige Bente Ø) uten et rasjonaliserende belegg, det vil si uten å henvende seg på det primale behovets bølgelengde. Kunstens institusjoner har sluttet å utstede generelle garantier om kunstens iboende verdi og ser den primært som råmateriale for en stresset produksjon av signaler om deres egen sosiale relevans. Kunstnere som ikke leverer på denne bestillingen, støtes ut i en strammet, darwinistisk feedback-loop som eksponerer dem for kunstens sanne økonomiske konsekvens. Og vitsen er den økonomiske fornuftens form par excellence, den perfekte snaren for en oppmerksomhet formatert av Twitter: Vitsens verdi er udiskutabel fordi den er umiddelbart erfart; ingen formidling behøves. Dermed er den idealmodellen for en kunst som ikke lenger har noen som taler dens sak.
