Høsten 2008 så den tilsynelatende voksende islandske finanssektorens spektakulære kollaps. I kjølvannet ble det avslørt en usannsynlig høy grad av vanskjøtsel og til og med kriminalitet, ikke bare hos bankene og investeringsselskapene, men også på politisk nivå, der manglende oversikt og laissez-faire holdninger hadde latt landets banker vokse til det punktet hvor den faktiske økonomien bare var en dverg til sammenligning. International Monetary Fund ble hentet inn og i løpet av vinteren 2008-2009 ble regjeringen tvunget til å gå av etter flere massedemonstrasjoner på gatene i Reykjavik
2008 var også året Steinunn Gunnlaugsdóttir gikk ut fra Det islandske kunstakademiet. Gunnlaugsdóttir, som allerede var aktiv i miljøbevegelsen og engasjert i arbeidet mot den israelske okkupasjonen av Palestina, deltok i protestene. Sammen med filmskaperen Ólafur Páll Sigurðsson, under navnet Angeli Novi, har hun nå laget en hardtslående politisk utstilling som en respons på disse hendelsene. Her kritiserer hun den globale kapitalismen med utgangspunkt i den islandske opplevelsen av krisen. Utstillingen You Can‘t Stand in the Way of Progress finner sted på Living Art Museum, en kunstnerdrevet institusjon grunnlagt i 1978, og inkluderer både skulpturelle installasjoner samt en 20 minutter lang film som dramatisk illustrerer hvordan internasjonal kapital er drivstoffet i en syklus av oppsving og kollapser, som etterlater vanlige folk forkrøplede av gjeld og usikkerhet. Opptakene til filmen er gjort på Island og i Hellas – to av landene som er blitt hardest rammet av de siste årenes økonomiske nedtur.
Mange islandske kunstnere har slitt med å respondere på krisen. Dette er langt fra den første utstillingen som takler dette emnet, men kanskje det mest vellykkede forsøket på å finne et adekvat uttrykk for det. Ikke minst skyldes dette at Gunnlaugsdóttir og Sigurðsson i hovedsak behandler temaet sitt metaforisk og at de konsentrerer seg om den personlige opplevelsen av livet under kapitalismen heller enn abstrakte konsepter fra politikken og økonomiens sfære. Filmen som utgjør utstillingens hovedverk, viser en forgrunn med folk begravet opp til halsen som sakte tygger i seg bånd med forskjellige politiske slagord og klisjeer: “Class With Class”, “Anarchy is the Worst Sin”, og utstillingstittelens, “You Can’t Stand in the Way of Progress”.
Rundt tredve mennesker med ulik nasjonalitet opptrer i filmen, alle sammen immobilisert og bare i stand til å kontinuerlig svelge i seg de samme demagogiske slagordene. I bakgrunnen utspiller mer dramatiske scener seg mot et forstyrrende lydbilde av musikk og støy, laget av kunstnerne i samarbeid med Örn Karlsson. Scenene viser bilder av strukturer og storskalakonstruksjoner som reises for så å ødelegges igjen. Disse enkle metaforene avslører de kapitalistiske økonomienes sykliske natur og hvordan de etterlater borgerne ute av stand til å intervenere eller ta kontroll over sine egne liv.
Selv om de besøkende på utstillingen hilses velkommen av en sterkt opplyst installasjon med slagord og simuleringer av to personer begravet i sand, er stemningen påtagelig dyster og forstyrrende. Filmen presenterer oss for en mørkt surrealistisk, repetitiv visjon av ødeleggelse og undertrykkelse, og i et siderom finnes det en installasjon som hamrer det inn med enda mer makabre virkemidler: et samlebånd med avklipte fuglevinger, symboliserende den brutale innskrenkningen av frihet og økonomisk uavhengighet kunstnerne ser som en integrert del av det globale systemet de ønsker å gjøre motstand mot.
Gunnlaugsdóttir har selv følt på konsekvensene av å forsøke å protestere mot systemet, da hun som en av ni personer, ble anklaget og stilt for retten for å ha brutt seg inn på Stortinget i forbindelse med demonstrasjonene i 2008. Rettssaken var kontroversiell og gruppen ble frikjent for hovedanklagen i 2011, men dømt for en rekke mindre lovbrudd. Utstillingen hennes med Sigurðsson er viktig i stor grad også på grunn av forsøket deres på å integrere aktivisme i den kunstneriske prosessen. De senere tiårene er det få islandske kunstnere, med noen viktige unntak, som har benyttet seg av en så direkte tilnærming til politiske temaer. De har heller foretrukket mer indirekte metoder og de har primært hatt fokus på miljøvern og den assosierte politikken som gjelder internasjonale industrikonglomerater. På Island, som i mange andre land, har det de siste fire årene utviklet seg en mer direkte politisk aktivisme koblet med en kritikk av den globale kapitalismen, det økende gapet mellom fattig og rik, og de nåværende politiske strukturenes tilsynelatende maktesløshet når det kommer til å adressere disse problemene effektivt. Denne kritikken kommer nå til uttrykk i kunsten og, enda viktigere, i en ny, politisert estetikk. Gunnlaugsdóttir og Sigurðssons utstilling sparer ikke på det politiske kruttet, uten at dette virker kompromitterende på det kunstneriske resultatet. Snarere enn å vanne ut budskapet deres gjør det bare at det treffer dypere, og virker mer forstyrrende og effektivt.
