Vi og alt rundt oss er hyllet inn i en eller annen fiksjonsstrategi eller iscenesettelse, uansett hvor langt vi beveger oss fra scenen. Noen vil være snekker, en annen kunstkritiker. Likevel finnes det elementer som bryter opp våre livs villede scenografier; kåthet, svette, sult, frykt, trangen til toalettbesøk. Alt dette syr uvegerlig en uteatral kjernesøm i et ellers iscenesatt og heterogent menneskeliv.
Rød vitrine gir oss et annet, men ikke mindre presist, bilde av menneskelivet og hvordan det – i hjertet av den bevisste iscenesettelsen – danner seg av forsteininger av hvem vi er, i periferien av hvem vi vil være. Verket utgår fra barokkens titteskap og ender i vår samtidige samlerkultur. Bäckström viser oss en gruppe gjenstander som tilsynelatende ikke har noen indre forbindelse utenom hvordan de har det for henne. I et intervju som er tilgjengelig på galleriet kan vi lese at kolleksjonen forandres for hver gang den vises. Gjennom ansamlingen av objekter vi besitter fremfører vi en bare delvis intendert versjon av oss selv – objektene vi omgir oss med i våre hjem er avtrykk av lyster, innfall, tildragelser som overskrider vårt ideelle jeg. Samlerkulturen som oppstår rundt oss alle gjennom et liv er subjektiverende signaturer, usystematiske fremstillinger av verden rundt oss og av oss selv.
Videoarbeidet Who am I? ble spilt inn med syv skuespillere i trappeoppgangen til Kölner Kunstverein. Bäckström møter skuespillerne en time før opptak, og verken publikum eller skuespillerne kjenner teksten de skal fremføre. Rett før forestillingen får skuespillerne utdelt morgenkåper og manus til rollen de skal spille, som viser seg å være idealtyper snarere enn karakterer: tenkeren, divaen, moren, løgneren, nærvær, vinneren, voice-over. Mens den Beckett-lignende teksten leses, slår fremførelsen raskt sprekker og personlige idiosynkrasier skinner gjennom. Noen svetter, andre er nervøse, atter andre har tolkninger av rollen som står lite i stil med den utdelte rollen. Bäckström lokaliserer her effektivt hvordan en rolle man ikke er kjent med, men er tvunget til å spille, vil omskrives gjennom ens eget livs historier og særheter. Dette skjer særlig i situasjoner hvor kontrollen mistes. Dermed skapes en ufrivillig dramaturgi i sprekkene mellom den tiltenkte rollen og øyeblikkene der kontrollen glipper. Det oppstår en akkumulering av uintenderte gester og bokstavligjørende, subjektiverende mønstre.
Den mest interessant fremstillingen av iscenesettelses-problematikken på utstillingen finner vi i fotoserien av den svenske skuespillerinnen Irene Lindh. Gjennom en vifte av fotografier tatt i samme sekund med forskjellige kameraer belyses skuespillerens ansikt gjennom ulike fotosjangre: portrettet, pressefotografiet, osv. Serien fanges opp i en konkylielignende spiral og ender i et fotografi av Lindhs bakhode som ser ut til å trekke veksel på det oppsatte håret til Kim Novak i Alfred Hitchcocks Vertigo. Bildet av Novaks bakhode spiller en essensiell rolle i filmen siden den ikke bare blir et bilde som binder de tre ulike rollene Novak spiller sammen, men også fordi det blir et ledemotiv som syntetiserer hele filmens visuelle univers. Vertigo består av en rekke forskjellige typer virvler, gjentagelser og vertigonale figurer, men det hele er orkestrert gjennom Novaks hårknute. Bäckström gjenoppfører, i tråd med det filmhistoriske forelegget, hvordan objekter kan brukes som syntetiserende metaforer og hvordan visuelle fragmenter fra kulturen – i seg selv – kan utgjøre en fremførelsestradisjon. I denne fotoserien er det derfor ikke avstanden mellom den portretterte og selve iscenesettelsen som er det sentrale, men hvordan forskjellen mellom standardiserte fotoformater plutselig hentes inn av et kulturelt fragment fra et annet sted og sklir inn på en helt annen scene.
Utstillingen lykkes godt med å vise frem sprekken mellom de teaterteknikker vi velger og det vi ufrivillig blir fremført gjennom, men jeg skulle gjerne sett en utdypning av tingenes teatraliserende potensial. På hvilken måte iscenesettes vi når vi fanges opp av en gest fra en film eller et billedfragment fra en reklamesnutt i en ufrivillig gjentagelse av et dramaturgi som ikke er vår? Tap av kontroll trenger ikke bare bety at scenografien glipper – det kan også innebære en større oversikt eller en plutselig forståelse av en ny sammenheng. I billedserien av Irene Lindh antyder Bäckström at det innebærer en utvidelse av repertoaret. Det er her det virkelige interessante tankespranget ligger.
