Først er det rom og lys. Så kommer materialet – materien som opptrer i ulike stadier av forfall.
Etter å ha gått opp gjennom et treetasjers bibliotek for å nå fjerde etasje i Kristiansand Kunsthall, tar jeg meg i å stirre en lang stund på vinduene som vender mot katedralen, torget og parken. Det kan høres banalt ut, men i denne enkle utsikten med trær som vaier i vinden, er det noe beroligende, en form for letthet – og ikke minst lys. Utstillingsrommet kjennes som en glidende utvidelse av verden utenfor. Bygget ble åpenbart laget i dialog med omgivelsene, og Jeg har vært her før av Apichaya Wanthiang følger opp i mikroskala, og responderer sensitivt på arkitekturen. Selv om formene forblir særegne og invaderende, ser alle verkene – hybrider i grenselandet mellom scenografi, malerier, installasjoner eller skulpturer – ut til å høre hjemme i gallerirommene.
Tendensen til å viske ut grensene mellom ulike kunstarter er typisk for Wanthiang; verkene hennes unndrar seg kategorisering og leker fritt med formater, materialer, arkitektur og lys. Likevel forblir maleri en vesentlig del av Wanthiangs arbeid, et utgangspunkt for videre undersøkelser, men med ett forbehold: vi snakker ikke om olje på lerret. Wanthiang er interessert i hvordan bestemte kvaliteter ved maleriet kan transformeres, utvides og introduseres i samtidskontekster. Hun bruker ofte en begrenset fargepalett (dominert av grønnlige toner) som hun påfører på uvanlige overflater og bruker sammen med utypiske rammer. På et konseptuelt nivå kan praksisen hennes forstås som en utfordring av kategorier som tid og sted, i den forstand at hun konstruerer utfordrende visnings- og persepsjonsstrategier. For eksempel var utstillingen hennes på Unge Kunstneres Samfund i Oslo, Evil spirits only travel in straight lines (2018), åpen daglig, men kun i skumringstimene. Tilsvarende kunne besøkende på den nattlige utstillingen Without Waiting for Her Reply (2014) på Visningsrommet USF i Bergen se soloppgangen i Thailand i sanntid. I 31 Buildings (2018), ga svære grønne vegger inntrykk av å falle gjennom en fremmed arkitektur som invaderte Hordaland Kunstsenter, mens i et prosjekt for festivalen Barents Spektakel, All Digressions Aside (2016), koblet Wanthiang de to byene Kirkenes og Nikel ved å skape en todelt utendørs installasjon med hytter for historiefortelling. Forskyvninger av tid og sted og udefinerte hybridarbeider kan man også finne i Jeg har vært her før.
Trappene som strekker seg opp til de hybride trebygningene som er laget med resirkulerte, forkastede og tilfeldige materialer, virker ikke spesielt stabile. Den vinglete effekten forsterkes av fraværet av rette vinkler; forskjellige deler er støttet opp med stillaser, som om de desperat forsøkte å gjenvinne balansen. Disse provisoriske husene dekket med malerier synes å være bygget i all hast av en dyktig, men kaotisk bricoleur (eller bricoleurer) ved å ta i bruk det som var tilgjengelig i et gitt øyeblikk. Når jeg kommer til toppen av trappene, hvor jeg nesten når taket i kunsthallen med hånden, kjennes det som om jeg kunne falle med et eneste uforsiktig steg. Om dette er hjem, hvem er de skapt for og hvorfor, om de ikke tilbyr beskyttelse ellet intimitet? Inne i en annen teltliknende struktur, pakket inn i store biter av lerret i grønnlige toner, danner tilfeldige madrassdeler og treverk en lang sikksakk-seng. Som galleripersonalet informerer meg om, er det mulig å bruke sengen. Men jeg kan ikke forstå hvordan en menneskekropp kan passe i disse uregelmessige oppdelingene. Så jeg går videre, mot to rom hyllet i mørke.
Disse rommene gir inntrykk av å være forlatte skulpturverksteder, fylt med overskuddsmateriale, tilfeldige objekter og ugleliknende skapninger. Noen av disse skapningene står ved bordene, andre som er delt i to, venter på at noen hender skal sette dem sammen. I et av rommene henger biter av tekstiler eller lerret – kanskje av samme type som er brukt i hybridteltene – på snorer som klesvask til tørk. Et annet sted viser en skjerm som later som om den er et vindu en videoprojeksjon av grenene på et tre som beveger seg i vinden. Skjermen fungerer som et speilelement, som for å sjekke: du har sett det før, har du ikke? Alt synes å være negert, verken i prosess eller ferdig – heller ikke uferdig. Tiden eksisterer ikke. Den er suspendert i tilfeldighet, foreløpighet og usikkerhet.
Utstillingsteksten innledes med kunstnerens ord, hvor hun skriver: «Erfaring, hukommelse, innbilling, alt kollapser.»
Hva er det vi husker, og hvorfor, om alt virker så provisorisk? Hva slags historie skapes når livet styres av tilfeldigheter? Som et kjent sitat av Hegel lyder: «Minervas ugle flyr bare i skumringstiden». Men de halvferdige ugleskapningene rundt meg holder vingene sine tett foldet, og det er veldig usannsynlig at de vil komme til å fly.
I en midlertidig verden fremstår visdom som en umulig egenskap.
Visdom, vanligvis forstått som kunnskap opparbeidet ved erfaring, kan også beskrives som en mulighet. Uansett hvor begrenset den er, er denne muligheten rettet både mot nåtid og fremtid, for å forutse eller forvente visse ting under gitte omstendigheter, eller at visse konsekvenser vil følge av visse handlinger. I et mer praktisk språk er visdom potensialet for å forme eller påvirke eget liv. Visdom krever tid, erfaring, noen stabile faktorer, og et stille løfte om at det vil komme en fremtid. Om alt er i konstant suspensjon eller i en provisorisk tilstand, da mangler vi rammer for å oppleve, handle eller være i verden. Under tilfeldige betingelser tenker, handler, lever og husker vi annerledes. For eksempel vil mange av oss huske nedstengningsperioden som en eneste superlang dag. Når livet frarøves essensielle kvaliteter, frarøves det også minner. Om nåtiden ikke eksisterer, kan fremtiden ikke forutsees, og historien er tilintetgjort.
Vi ønsker å huske det spesielle, det personlige, det intime.
I introduksjonsteksten tenker Wanthiang tilbake på et barndomsminne fra bestemorens skrøpelige hus, som beskyttet beboerne mot å bli sett, men som ble gjennomtrengt av alle lydene fra utsiden. Der pleide Wanthiang ofte å bruke tid på å sitte i trappen og drodle og tegne. Minnene om steder blander seg vanligvis med følelser og andre personers nærvær – eller i det minste noe personlig. I den forstand er stedet mentalt. Men siden mennesker har kropper, må det fortsatt være fysisk, med grenser, materialitet. Jeg er ganske sikker på at jeg har forestilt meg disse tilfeldige hybride sturkturene før. Jeg kommer til å tenke på Bruno Schulz’ surrealistiske «Treatise on Mannequins», et vittig ode til materien. Som avhandlingen hevder, er materien uendelig fruktbar, og som mennesker er vi ikke langsiktige vesener som er opptatt av varige kreasjoner. Vi legger ingen vekt på varighet eller soliditet i utførelsen, håndverket burde være provisorisk, siden tingen var ment for en enkelt anledning. Derfor foretrekker vi søppel. Vi er rett og slett oppslukt av det, betatt av materialets billighet, ubetydelighet, smakløshet. Det å skape noe, skriver Schulz, er alle sjelers privilegium, det har en forførende kraft som lokker oss til å bli skapere på egen hånd.
Men hvorfor skape noe da?
Jeg har vært her før fanger presist angsten og redslene til en pandemirammet verden som raser i full fart mot økologisk katastrofe. Idet jeg fullfører denne teksten, vurderer Norge, et av de rikeste landene i verden, på generøst vis å ta imot femti barn fra flyktningleiren Moria, som nylig ble ødelagt i en brann. Et par år frem i tid, ville du like å lytte til minnene til de som bodde der? Hvis det kommer til å være minner. Erfaring, hukommelse, innbilling, alt kollapser.
Oversatt fra engelsk av redaksjonen.
Merknad: Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i skribentens tidligere navn, Zofia Cielatkowska.
