I september 1982 massakrerte kristne militser palestinske sivile i flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. Det israelske militæret, som på tidspunktet okkuperte store deler av Libanon og hadde omringet leirene, avstod fra å intervenere og blokkerte fluktruter. Dette etter at den palestinske frigjøringsorganisasjonens (PLO) paramilitære styrker hadde forlatt landet, i bytte mot garantier om at sivile skulle beskyttes. Én måned senere arrangerer den norske solidaritetsorganisasjonen Palestinafronten en uoffisiell høring i Oslo hvor 60 personer, inkludert mange norske helsearbeidere, fortalte om hva de så og opplevde i Libanon. Disse hendelsene er bakteppet for den oslobosatte palestinske kunstneren Ayman Alazraqs dokumentariske utstilling The Lost Tapes of A Peoples’Tribunal, 1982 på Fotogalleriet. Den minner om at den nåværende krigen på Gaza – hvor palestinere igjen angripes og holdes innesperret – er én tragedie i en lange rekke palestinerne har blitt utsatt for. Samtidig er den også en anledning til å reflektere rundt de ideologiske og historiske foranledningene til at en slik brutalitet får gjenta seg.
Video av hele den nevnte høringen – rundt 14 timer med opptak – vises som én enkeltprojeksjon. Etter en del introduksjoner og organisatoriske formaliteter, fortelles det blant annet om israelske angrep på sykehus og sivile. Legen Ebba Wergeland beskriver med rolig mine og presisjon de mange ulike typene splintskader hun behandlet. Innlegg holdes også av en rekke palestinske ledere, deriblant poeten Mahmoud Darwish, som satt i sentralstyret til PLO, og Fathi Arafat, grunnleggeren av palestinsk røde halvmåne og broren til Yasser Arafat. Sistnevnte holder en animert tale om solidaritet, mens førstnevnte beskriver den systematiske ødeleggelsen av palestinske kulturinstitusjoner. Nettopp slike angrep på institusjoner virker å være The Lost Tapes sitt hovedanliggende. Hvordan opprettholde en minnekultur og felles identitet når alt palestinere bygger opp stadig blir rasert?
I en egen video hvor Alazraq snakker direkte til kamera, forklarer han at videokassettene fra høringen stammer fra den norske aktivisten Kjell Bygstad. Det ble laget tre kopier, hvorav én ble sendt til PLO, mens de to andre ble værende hos han. Når opptakene nå vises, skjer det også sammen med en rekke fotografier, som Alazraq kom over ved tilfeldighet i kjelleren på et leilighetskompleks han bodde i. Det skulle vise seg at bygget tidligere hadde huset Palestinakomiteens kontor. Bildene fra Palestinakomiteen, virker å være fra 80-tallet og er i utstillingen er klistret rett på veggene. De viser demonstrasjoner i Norge, samt helsepersonell på sykehus. Menneskene og stedene er for meg ukjente, men i pamfletten som følger utstillingen skriver Alazraq at han kan gjenkjenne en flyktningleir ved Betlehem og et bygg i Ramallah. På gulvet er det malt et kart over Beirut, og her ligger det også ledlys-strips som rammer in ytterligere fotografier, disse tilsmusset med rød maling som antagelig er ment å se ut som blod. Det siste oppleves som et noe overflødig grep, på kollisjonskurs med utstillingens ellers nøkterne arkivestetikk.
Fotografiske lysbilder som viser Libanon i den aktuelle perioden ble oppdaget av Alazraq i en bruktbutikk i Oslo ved tilfeldighet. I utstillingen, vises disse i rødfargede og gjennomskinnelige lysbokser som henger fra taket i rader. Noen av bildene er portretter av arabiske voksne og barn i hjemlige omgivelser, andre viser urban blokkbebyggelse mot blå himmel. Men etter hvert dukker det også opp istykkerbombede boliger, samt bevæpnende personer som for meg ser ut som paramilitære og soldater. Blandingen av hverdag og ødeleggelser skaper et løst inntrykk av krigens før og etter. Selv skimter jeg ingen presis fortelling, men en rekke små puslespillbiter som, om de hadde inngått i et profesjonelt arkiv, kanskje kunne vært brukt til å nøste opp små og store fortellinger om denne krigen.
Den velkjente arkivale presentasjonsformen virker som nevnt å være mobilisert for å minne om den stadige ødeleggelsen av palestinske arkiver og kulturinstitusjoner. Et sitat fra det nevnte innlegget til Mahmoud Darwish, skrevet for hånd på en ubehandlet finervegg i rommet hvor høringen vises, tar for seg Israels ødeleggelse av palestinske arkiver og understøttet denne lesningen. I et intervju i det seneste nummeret av magasinet Epoch sier den amerikanske kunstneren Arthur Jafa at han opplever at betegnelsen arkiv ofte brukes upresist i samtidskunsten. Mye av det materialet som omtales som arkivmateriale er i realiteten private samlinger. Et arkiv, presiserer Jafa, innebærer at et materiale forvaltes av en institusjon som tar vare på, katalogiserer og merker det og regulerer hvem som har tilgang. Jafas nyansering virker relevant for tolkningen av denne utstillingen, ettersom den baserer seg på materiale ivaretatt av enkeltmennesker. Det er et tankekors at utvelgelsen som foregår i arkivsammenheng sier også noe om hvilke historier storsamfunnet synes det er verdifullt å arbeide frem og fortelle. Ikke minst understøtter arkiver idéen om at de fellesskapene vi tar del i, og det vi bidrar med individuelt, kan ha en levetid utover oss selv.
Så hva ønsker Israel å oppnå med å stadig rasere palestinske forsøk på å bygge en stat med stabile institusjoner, deriblant arkiver? I 1983 publiserer filosofen Gilles Deleuze en kort tekst om «den palestinske saken» i tidsskriftet Revue d’études palestiniennes. Den responderer – i likhet med utstillingen til Alazraq – på massakrene i Sabra og Shatila. I sin analyse av de mange urettene som har rammet palestinerne, peker Deleuze på at sionismen, allerede under britisk kolonistyre, tok sikte på å overta palestinske landområder, begrunnet med at disse er skjebnebestemt å være del av Israel.
Denne fiksjonen er beleilig ifølge Deleuze, for den fremstiller palestinerne som inntrengere som må fordrives – arabere som kan og bør bo et annet sted. Israel tåkelegger sin kolonialisme ved å hevde at landet er eksistensielt truet. Men i motsetning til europeiske staters tidligere kolonivirksomhet, er målet i dette tilfellet ikke å underlegge seg et annet folk. I stedet handler det – slik Deleuze beskriver det – om å fornekte at palestinerne eksisterer og har en geografisk spesifikk historie og rett til en stat. Likevel er tilintetgjørelse av palestinere et hyppig brukt virkemiddel. Folkemord er dermed ikke en feilaktig betegnelse på den volden palestinerne kollektivt og over lang tid har blitt utsatt for.
Når det kommer til The Lost Tapes er det ikke en utstilling som fremmer et tilsvarende helhetlig argument om hva man kan lese ut av krigen i 1982. I stedet oppfordredes man – slik arkivutstillinger ofte gjør – til å romstere i materialet som presenteres og finne koblinger selv. Dermed kjennes det som en utstilling om det fortellende potensialet i det materialet som legges frem, både i vitnesbyrdene fra høringene og i fortellingen om hvorfor den ble arrangert. Det pekes på den ytterligere tragedien at hva som er blitt bevart synes å være noe tilfeldig, og at det slettes ikke er gitt at de som er fratatt en stemme, identitet og historie, ikke vil bli forbigått i stillhet.
