Helge Sten – mellom dogme og drøm

Deathprod, 4 CD-boks, Rune Grammofon

Helge Sten er en av ringrevene innen norsk støykunst. Nå summerer han 10 års utgivelser i en 4 CD-boks på plateselskapet Rune Grammofon. Vår anmelder mener samlingen hadde vunnet på en strammere redigering.

Helge Sten er en av ringrevene innenfor den norske støykunst-scenen som har vokst frem de siste 10-15 årene. Han var blant de første som studerte ved kunstakademiet med lyd som materiale, og tok eksamen ved akademiet i Trondheim i 1996. Interessen for lyd blant kunstnere har eskalert voldsomt i disse årene, men tidlig på 90-tallet var Sten en relativt ensom svale i dette landskapet i Norge. Hans bakgrunn fra rockeklubb og rockeband har også gitt ham en egen innfallsvinkel både til lyd og til kunstbegrepet. Utover 90-tallet fikk han et renommè gjennom arbeidet med Motorpsycho, remixer av Arne Nordheim og som medlem av improvisasjonsgruppen Supersilent, for å nevne noe.

Under pseudonymet Deathprod har Helge Sten rendyrket sitt Audiovirus-konsept. Hans instrument er lydlaboratoriet hvor et villniss av ny og gammel musikkteknologi er i sving for å manipulere, vri og vrenge på de lydene han arbeider med. Slik sett har Stens praksis mye til felles med den klassiske elektro-akustiske musikken, både den sample-baserte Paris-skolen og den elektroniske Köln-skolen som begge utviklet seg fra 1950 og fremover. Tidligere har deathprod-arbeidene vært gitt ut på en rekke små labeler i begrensede opplag, og har tildels vært umulige å få tak i. Når han nå tar et retrospektivt grep er det ingen tilfeldighet at det er Rune Grammofon som håndterer Deathprod-katalogen. Rune er kanskje Norges fremste kred-label, mest kjent for utgivelser i landskapet mellom elektronisk musikk, improvisert musikk og ymse former for samtidsmusikk. Nå har altså Rune Grammofon gitt ut Deathprods samlede verker i en 4CD boks, sobert designet av Kim Hiorthøy. To av de fire CD’ene er tidligere utgitt som selvstendige utgivelser (Treetop Drive og Imaginary Songs from Tristan da Cuhna). Reference Frequencies spenner over 10 års arbeide, fra de første til de siste arbeidene som er inkludert i utgivelsen, mens Morals and Dogma utgis parallelt som en selvstendig plate i tillegg til å være inkludert i boksen.

I dag blir Sten feiret som lydguru i dagspressen, med fargerike oppslag ved ærbødige feature-journalister, men det virker ikke som om dette har preget Stens blikk på seg selv eller kunstfeltet i nevneverdig grad. Det synes som om han holder fast ved en outsiderrolle som nok var reell for 10 år siden, men som i lys av den inflytelsesrike posisjonen han har fått i dag kan virke noe konstruert. Han har for eksempel bare forakt til overs for kolleger som kan defineres innenfor begrepet “samtidsmusikk”, og skal ha seg frabedt å bli assosiert med slike begrep. Dette er litt underlig, ettersom han (sammen med for eksempel folk som Lasse Marhaug og Maja Ratkje) bidrar til å utvide og sprenge slike kategorier. Slik sett kan det virke som om Sten er opptatt av å beholde sjangerbegrensninger for å kunne fremstå klarere med sitt prosjekt. Uncertegnede har snakket med svært kompetente musikere som sier at de frykter Helge Sten like mye som de respekterer ham. Helge Sten er en vennlig fyr, men en slik frykt må vel tilskrives hans knallharde dogmer og at han ikke fornekter seg når det gjelder å uttale seg nedsettende om hva som rører seg i musikkmiljøet.

I coverteksten blir den italienske komponisten Giacinto Scelsi fremhevet som en inspirasjonskilde for Deathprod. Denne inspirasjonen har tydeligst preget tidsfølelsen og de amorfe, flytende klangene, og er veldig hørbar på spor som Reference Frequencies # 8. En annen italiener som kan brukes som målestokk for Deathprods estetikk er Salvatore Sciarrino, særlig i viljen til å fastholde og dvele ved et materiale. Deathprod-musikken åpenbarer først og fremst et lydlandskap av skygger, drømmeaktig og uten klare konturer. Ulike variasjoner av langstrakte klangflater glir over i hverandre, og skaper langsomme rytmer ved sine dvelende gjentagelser. Tradisjonelle rytmiske figurer og pulser er det lite av, det er i første rekke den langsomme, bølgende pusten som preger musikkens utvikling i tid. De aller fleste sporene bygger på en loop av et eller annet slag, men dette er looping hvor puls-aspektet ikke er det viktigste; gjentagelsene fremtrer i en hendelsestid hvor man rekker å dvele ved lydobjektet før det repeteres. Deathprod opererer også med subtile forskyvninger i tid, slik at rommet mellom gjentagelsene er i stadig endring.

På Reference Frequencies finner vi også noen innspillinger med “The Jörg Mager Trio” (aka. Hans Magnus Ryan, Bent Sæther og Helge Sten), som stemningsmessig høres ut som en bakfull og litt grinete utgave av Kaizers Orchestra. Death and everyday life er en liten fortelling av dikteren Matt Burt, mens Ole Henrik Moe bidrar med sitt fiolinspill på Dora 3. Dette sporet, spilt inn i 1997, er det beste på denne platen med en sårt tiltrengt uforutsigbarhet. Her kombinerer Deathprod og Moe det kompromissløse med en form for sensualisme som gir musikken større dybde. De siste innspillingene på Reference Frequencies er fra 2001, mens hovedparten ble gitt ut på diverse labeler i 1991. Sammensetningen av ymse spor laget over en 10-års periode gir Reference Frequencies preg av å være et oppsamlingsheat, og har vel i første omgang en dokumentarisk (og mytologiserende) funksjon i denne sammenhengen.

Deathprod-prosjektet åpenbarer etter min oppfatning de svake sidene ved Helge Stens musikk. Han er på sitt sterkeste i samarbeide med andre, i prosjekter hvor hans lydprosesser får bryne seg mot andre musikeres uttrykk. Motorpsychos rock, Christian Wallumrød & Sidsel Endresens improvisasjoner eller Susanna Wallumrøds skakke elektropop er noen eksempler. Problemet er at Helge Sten iført Deathprod-dressen fremstår som endimensjonal i forhold til det potensialet som finnes i hans lydverden. For Deathprod er i stor utstrekning et sololøp, selv om han har med seg gjestemusikere og – komponister. Sten har en forkjærlighet for fiolin som organisk med- og motspiller til hans elektroniske lydmanipulasjoner, og to fiolinister står sentralt gjennom de 4 CD’ene: Hans Magnus Ryan, bedre kjent som Snah i Motorpsycho, og Ole Henrik Moe, som i tillegg til å spille fiolin er komponist og virtuos på sag(!). Moe er i likhet med Deathprod Scelsi-fan, og hans påvirkning på Deathprod blir tydelig på de seneste innspillingene i denne boksen.

Treetop Drive, Deathprods første album fra 1994 er mere helstøpt i materialet enn Reference Frequencies. Det sporene har til felles er at de arbeider med vår oppfatning av tid. Strategien er enkel, med bevegelige lydskikt som flyter over en langsom loop. Det er godt laget, med en intuitiv følelse for utvikling og dramaturgi. Allikevel: Da undertegnede hørte denne musikken første gang midt på 90-tallet, syntes jeg den var litt kjedelig. Og det synes jeg fremdeles, uten at jeg har klart å komme opp med noen spesielt god forklaring. For det er ingen tvil om at dette er godt håndverk. Mitt problem er muligens at jeg synes Deathprods musikk blir noe karrig og stiv, særlig i de første arbeidene. Spor nummer to på Treetop Drive er et godt eksempel, hvor det klassiske spillet mellom lys- og skyggevirkninger kunne behøve en større dybde og glød for å holde på lytterinteressen. De insisterende repitisjonene gir absoluttt en perseptuell fordypning i et tilsynelatende enkelt materiale, men komposisjonen hadde hatt godt av en større generøsitet fra Deathprods side. Towboat følger samme strategi som de to første sporene, men allikevel har dette stykket en utvikling hvor noen lydobjekter blir “fremkalt”, og skaper en klarhet som fungerer befriende.

Tristan da Cunha er verdens mest avsidesliggende øy, beliggende i syd-atlanteren. At Deathprod bruker Imaginary songs from Tristan da Cunha som tittel på en plate sier muligens noe om hans blikk på seg selv og sin kunst. Platen er todelt: De første sporene er småsnutter innen sjangeren ekstrem-LoFi. Disse stykkene er spilt over på voksruller, før de er tilbakeført til digitalt format. Voksruller var siste nytt innen musikkteknologi for 100 år siden, så dette må sies å være et høydepunkt innen LoFi. Men det er mere enn bare en gimmick: Denne omstendelige prosessen har gitt musikken en helt spesiell, skjør lydkvaliteten. Og voksrullens begrensede lydspekter setter den musikalske karrigheten på spissen. På platens andre hoveddel, det halvtime lange verket The contraceptive briefcase II, er Ole Henrik Moes fingeravtrykk tydelige. Han bringer nye kvaliteter til Deathprods verden, og er med på å åpne opp klangrommet. De klare lydene av fem kvinner som synger og spiller på glass smelter fint inn i Deathprods lydunivers, og vi får en vakker duo mellom fiolin og det arkaiske elektroniske instrumentet theremin. Her merker man også en annen vilje til å utforske storform og lang musikalsk tid enn f. eks. på Treetop Drive.

Den nye 4CD-boksen dreier seg altså om dokumentasjon av et langvarig lydarbeide. Denne dokumentasjonsiveren får på noen måter et litt forsert uttrykk, som når den 32 sider lange booklet’en med essay og rikelig med nerde-informasjon utførlig opplyser om hvilke klangbokser og mikrofoner som er i bruk, at tapehastigheten på orginaltapene er 1 og 7/8 tommer per sekund, og så videre. Det ligger et dårlig skjult element av mytologisering i dette, ironisk nok har denne (selv)høytideligheten på Deathprods vegne mye til felles med det man kan finne i den tradisjonelle komponistrollen som han for alt i verden vil distansere seg fra. (Jeg tenker for eksempel på elektro-pioneren Karlheinz Stockhausens velutviklede gigantomani.) Julian Cowleys høystemte cover-essay trekker linjene til blant annet Charles Baudelaire og William Blake, noe som er typisk for iscenesettelsen av Deathprod i posituren som romantikkens idoliserte og geniale kunstner. Når Cowley lovpriser Deathprod for å avdekke “Unfamiliar spaces and uncharted expances that organized sound can disclose”, så får man en ørliten følelse av å bevitne hjulets gjenoppfinning.

Den nyeste platen i samlingen heter Morals and Dogma, og er spilt inn mellom 1994 og 2000. I det første sporet (Tron) er det fin anledning til å lytte seg innover i lydbildet, i en rik tekstur av ulike støylag i konstant utvikling. Lydbildet er nesten uten gesturale grep, og utgjør èn stor bevegelse i lyd. Spennet mellom de støyende, dype frekvensene og eteriske kvinnestemme-aktige flater skaper et lys/skygge-spill som lykkes mye bedre enn på Treetop Drive 2. Dead peoples things mangler noe av intensiteten i Tron. Stykket er bygget på en loopet bass-bevegelse i bunnen av lydbildet, et vanlig Deathprod-grep. Her er det en fin poetisk dobbelthet mellom en svevende, mollstemt melodi og en kraftig dekomponert fiolin. Men med sine 18 minutter blir dette rett og slett for langt, materialet makter ikke å holde intensiteten oppe over et så langt tidsspenn. Orgone Donor er det eneste sporet på de 4 CD’ene hvor Deathprod ikke er kreditert som komponist. Stykket består av Harmonium- og fiolinbidrag fra henholdsvis Hans Magnus Ryan og Ole Henrik Moe, og de skaper noen harmoniske bevegelser som fanger lytterinteressen på en annen måte enn ellers i Deathprods arbeider. På Cloudchamber er det igjen de mørke lydene som dominerer. Den buldrende støy-trip’en har desverre en for svak egenidentitet til at den utmerker seg på noen måte. Sånn sett blir den en ganske skuffende avslutning etter å ha lyttet gjennom 4 CD’er. Men så er det vel ikke akkurat slik denne boksen er ment å brukes heller, det synes å være det dokumentariske aspektet som har stått i høysetet, samt å gjøre utilgjengelig materiale tilgjengelig igjen for platekjøpere. Som musikalsk helhet lider boksen av å fungere som “samlede verker”, lytteropplevelsen kunne absolutt vært intensivert med en strammere redigering av materialet.

Selv om Morals and Dogma inneholder innspillinger fra en 6-års periode, viser denne platen konturene av en kunstner i utvikling, en utvikling vi finner spor av gjennom alle de fire CD’ene. Riktignok er det en del grep som går igjen, som vekslinger mellom to typer akkordflater, mellom to ulike basstoner, den samme dramaturgiske oppbygningen etc. Men undertegnede er allikevel uenig med Julian Cowley som skriver i coveret at Deathprod-samlingen dreier seg om “stylistic consolidation rather than change”. Det ligger kanskje et element av ønsketenkning i min innvending, men jeg mener at Helge Sten har åpnet en del perspektiver for en bredere Deathprod-utforskning enn det han har vist til nå.