«[…]Of shapes transformed to bodies strange»
– Ovid, Metamorphoses
Varen ser ved første blikk ut til å være en selvfølgelig, triviell ting. En analyse av den viser at den er en svært komplisert ting, full av metafysiske spissfindigheter og teologiske nykker.
– Karl Marx, fra Kapitalen
Härenstam eksponerer de kulturelle og sosiale sømmene hvor fantasien får hverdagens trygge former til å lekke eller sprekke opp; de tette flatene rundt oss spirer og gror over i kroppen og avslører glefsende kjefter og kjønn, viltvoksende hårvekster og insektformer inngrodd i treverket. Inspirasjonskildene er mange og tydelige. Særlig er surrealismen en åpenbar forgjenger; Salvador Dalís forvridde kvinneskikkelser, eller figurene i Max Ernsts verker, som sklir mellom natur og kultur, lurer hele tiden i bakgrunnen. Francis Bacon og Hans Bellmers brutalt fordreide kropper er andre referanser.
David Lynchs mange avkledninger av det normale er også en nærliggende figur – for eksempel åpningsscenen i Blue Velvet, hvor vi beveger oss gjennom et idyllisk forstadslandskap før kameraet trenger ned i gresstråene på en plen og avslører en kravlende underverden av insekter og forråtnelse. Også hos Härenstam finnes en slik grunnimpuls: under en tilsynelatende bedagelig og normal overflate finnes et kaos av vold og ustyrlig begjær. Bak hverdagens rolige tempo truer marerittet. Tenk bare på videoarbeidet Closed circuit (in the middle of Sweden), hvor kameraet beveger seg ned gaten i en svensk forstad for så å forsvinne ned i et gap som åpner seg midt i gaten. Her ser vi enda tydeligere enn hos Lynch en figur på det normales ubevisste.
Det finnes flere andre, interessante, korrespondanser mellom Härenstam og den amerikanske regissøren. Hos Lynch finnes det et teppe av normaliseringspunkter: en sigarett som tennes, insekter surrende i lampekuppel, et flakkende lys. I denne utstillingen finnes en serie lampetter som holder de andre verkenes metamorfiske vold på plass. Normaliteten sys på denne måten fast i underverdenens figurasjoner, de holdes sammen i samme bruddfelt, samtidig som suget videre ned i dypet avverges.
En annen regissør som lett faller en i hu med denne utstillingen er Roman Polanski, særlig den dystre studien i ensom galskap Repulsion. Også i denne filmen eksponeres normalitetens skjulte kaoselementer, men mer konkret enn hos Lynch. Selv ikke de til vanlig mest betryggende hverdagselementer oppfører seg som de skal: fasaden rumler og sprekker og hender av ukjent opphav griper etter den kvinnelige hovedpersonen – spilt av Cathrine Deneuve – gjennom veggene når hun beveger seg gjennom leiligheten hun bor i. På lignende vis åpner trestammene i Härenstams utstilling seg i skrikende munner og kjønn. I både Repulsion og Härenstams verden er det bare en skjør hinne mellom normalitet og galskap.
Det som slår meg med denne utstillingen er dessuten dens tidløshet. Dette er ikke et uttrykk som umiddelbart må forstås i forhold til en samtidskunst, enn si en moderne kunst i det hele tatt. Hieronymus Bosch kunne like gjerne vært et sammenligningsgrunnlag – kanskje også de teologisk motiverte helvetesvisjoner som var bakgrunnen for Bosch sine groteskerier. Vi kan også gå enda lenger tilbake, til antikkens mange fortellinger om metamorfoser som metaforer for terskelen mellom hverdag og underverden, menneske og umenneske. En nærliggende fortelling kunne være myten om Orfeus og Evrydike, som beskriver menneskets begjær etter å se det utillatelige. Da Orfeus mistet sin kjæreste fikk han henne likevel tilbake den tapte fra Hades’ underverden på den betingelse at han ikke skulle se seg tilbake på vei opp til de levendes verden. Men han klarte ikke vente og fikk dermed bare se Evrydike idet hun forsvinner ned i mørket igjen. Myten er beskrevet i romeren Ovids Metamorfoser, som tar for seg en rekke andre fortellinger om lignende overgangstilstander. Særlig er det mange fortellinger om mennesker som, i krisetilstander, forvandles til trær. Det interessante her er hvordan Ovid bruker litterære bilder som et medium for å forvandle viktige begivenheter til et bilde designet for erindring. Ved å beskrive tilstanden en kropp utsettes for som en legemlig forvandling blir hendelsen det er snakk om – et tap av en kjæreste for eksempel – gjort om til et monument over det som har skjedd. Skjer ikke det samme i myten om Orfeus og Evrydike? For litteraturteoretikeren Maurice Blanchot er denne myten selve urbildet på kunstnerisk skapelse: ved å ofre Evrydike fikk Orfeus et blikk på en verden utenfor hverdagen som senere kunne behandles kunstnerisk. Men han ble altså sittende igjen med dette bildet alene. Det som er borte ofres for noe annet, nemlig minnet om det som er forsvunnet og selve forsvinningen. Ved å oppgi den normale tilstanden – det hverdagslige ekteskapet – forvandles både den elskede og underverden den elskede har vært i til et bilde, til et monument, på både hverdagens ubevisste og kjærlighetens innebygde trussel om tap. Minneformen overskrider tosomheten låst til paret og omarbeides til en kollektiv litterær form. Igjen kan vi se forbindelsen til både surrealismen og Francis Bacon: ved å gjøre en indre tilstand til en ytre egenskap skrives den indre tilstanden om til et synlighetens språk, en visuell syntaks, som overskrider den visuelle formen som vanligvis gjør virkeligheten gjenkjennelig. Den mentale tilstanden eller Evrydike er ikke bare en enkelt persons anliggende, men alles, dvs. et publikum.
Hos Härenstam ser vi flere slike metamorfoser – og vi kan gjerne betrakte dem som monumenter over den normalitetens underside vi vanligvis ikke får øye på. En monumentalisering av enhver indre deformering: mentale sykdommer, tap, smerte, etc. Men, i en videre forstand, kan vi også lese dem som bilder på en annen type metamorfose, nemlig dén som gjør tingene i verden, som råmateriale betraktet, om til varer. Enkelte av objektene på utstillingen er nemlig like mye uttrykk for en romlig remontering av hverdagselementer som kan bringe tankene til Marx’ analyse av varefetisjisme i Kapitalen. Jeg tenker særlig på skulpturen hvor et bord, bokstavelig talt, er snudd på hodet. Fra bordets underside «gror» en liten skog av tre-falloser, hårtjafser og – nok en gang – en liten lampett. Marx skriver:
Varen ser ved første blikk ut til å være en selvfølgelig, triviell ting. En analyse av den viser at den er en svært komplisert ting, full av metafysiske spissfindigheter og teologiske nykker. I den utstrekning den er bruksverdi, er det ikke noe mystisk ved den, enten jeg betrakter den under den synsvinkel at den gjennom sine egenskaper tilfredsstiller menneskelige behov eller at den først får disse egenskaper som produkt av menneskelig arbeid. Det er innlysende at mennesket gjennom sin virksomhet forandrer naturstoffenes form på en måte som er nyttig for mennesket. Treets form f.eks. blir forandret når man lager et bord av det. Og allikevel er bordet fortsatt tre, en ordinær sansemessig ting. Men så snart det opptrer som vare, forvandler det seg til en […] oversanselig ting. Det står ikke bare på jorden med sine ben, men stiller seg på hodet overfor alle andre varer og utvikler ut fra sitt trehode nykker som er mye rarere enn om det hadde begynt å danse av egen fri vilje.
Marx’ velkjente vareanalyse viser altså hvordan tingene, som råmateriale, forvandles til vare gjennom arbeid. Det er verdt å huske på hvordan denne transformasjonen er like monstrøs som forvandlingene Ovid snakker om – men den deformerte tilstanden som her eksponeres er kapitalismens verdisystem og ikke den idylliske forstadslykkens mareritt hos Lynch eller den elskede som forsvinner ned i underverdenen vekk fra Orfeus blikk. Nei, her er det snakk om den prosessen som gjør alle ting i verden sammenlignbare gjennom verdiens ekvivalensform, gjennom penger. Om vi holder blikket festet på tingen som trekker seg tilbake når dens pengeform preges inn i den kunne vi kanskje kalle denne prosessen for en verdimessig surrealisme. Er det noe vi bør lese Härenstams surrealistiske drømmeverden gjennom er det derfor nettopp de stedene hvor det psykologiske eller kulturelt ubevisste møter vareformens tilslørte drømmeverden – og på hvilken måte han lager monumenter som lar oss huske at varen er en materialisering av en annen verdi. En verdi som, lik Evrydike, alltid er i ferd med å trekke seg tilbake til en underverden.
