Godt nytt år!

Redaksjonen takker for seg og ønsker nettstedet lykke til videre.

Kjære alle lesere.

I august fyllte kunstkritikk.no fem år og i oktober ble det klart at nettstedet som det første kunstmagasin er kommet inn på Statsbudsjettet. Tildelingen er en anerkjennelse av det arbeidet som er lagt ned i nettstedet gjennom mange år. Sammen har vi etablert oss som landets viktigste forum for kunstkritikk. Redaktøren slutter nå i sin stilling og den sittende redaksjonen trekker seg sammen med ham. Sammen ønsker vi nettstedet lykke til videre og håper at det vil opprettholde og videreføre den posisjonen som vi har etablert.

En ny generasjon kunstkritikk

At nettstedet allerede etter fem års drift kommer på Statsbudsjettet, betyr at vi har nådd de målene vi satte oss ved oppstarten. Vi har etablert oss som det «must» for kunstinteresserte som vi ønsket, vi har spilt en sentral rolle i utviklingen og diskusjonen av det kunstkritiske språket, og vi har fungert som det desidert viktigste rekrutteringsstedet for nye kritikere i Norge. Så og si hele den nye generasjonen kunstkritikere i norsk presse har startet sin karriere hos oss eller har vært med oss i kortere og lengre tid. Arve Rød, Tommy Olsson, Truls Ramberg, Kjetil Røed, Jon Refsdal Moe, Erlend Hammer, Erling Moestue Bugge, Line Ulekleiv, Kristian Skylstad, Chris Erichsen, Kristine Natvig og Sigrun Hodne er bare noen av de som har vært med å prege nettstedet med sine innsiktsfulle, underholdende, provoserende og overraskende ytringer om kunst i løpet av denne tiden. To av kritikerne (Olsson og Hammer) har til og med rukket å utgi sine samlede kritikker, noe som er helt unikt i norsk sammenheng.

kunstkritikk.no har også vært en pådriver for kunstkritikk i andre medier. Da vi startet opp i 2003 sto det særdeles dårlig til med norsk kunstkritikk. Det fantes en håndfull godt voksne kunstkritikere, og de aller fleste avisene sto uten kritisk dekning av billedkunsten. Kulturdekningen var tradisjonen tro hovedsaklig viet litteraturen. Om billedkunsten kunne vi stort sett lese en og annen artikkel om utviklingen på kunstmarkedet, samt den obligatoriske slaktingen av Høstutstillingen. kunstkritikk.no er en av grunnene til at situasjonen i dag er annerledes. En ny generasjon kritikere har overtatt og kulturaviser som Aftenposten og Morgenbladet har styrket sin billedkunstdekning betraktelig. Også i resten av landet har det skjedd en positiv utvikling, og skribenter som har skrevet hos oss har fått jobber lokalt. Kristine Natvig skriver i Gudbrandsdølen Dagningen, Sigrun Hodne i Stavanger Aftenblad, og en artikkel hos oss var utslagsgivende for ny satsning på kritikk i Adressavisen i Trondheim.

Kritikkens nødvendighet

Ett av argumentene for etableringen av nettstedet var at økningen i produksjon og visning av billedkunst i Norge ikke var blitt fulgt opp av en tilsvarende økning av kritikken. Veksten i nye kunstinstinstitusjoner og i antall kunstnere var i utakt med det som ble produsert av kritikk, og det meste av kunsten som ble vist ble aldri beskrevet og kommentert utenfor kunstnernes egen krets. kunstkritikk.no har vært med på endre dette bildet. Langt flere utstillinger og kunstprosjekter blir dekket i dag enn for fem år siden. Selv om kultursidene i norske medier fremdeles har en klar litterær slagside ser det ut til at kunstkritikken er i vekst, og at flere får opp øynene for kritikken som en nødvendig del av en kunstoffentlighet. Et eksempel er Trondheim, der den kommunale satsningen på kunst har blitt fulgt opp med kritikksatsning på flere nivåer, fra etableringen av en kritikerutdannelse ved universitetet, via å presse fram en sterkere kunstdekning i byens største avis, til at det kunstnerdrevne visningsstedet Babel arrangerer en kritikkonkurranse i anledning en utstillingsserie i galleriet (hvor vinnerne vil bli publisert på våre sider). I sammenheng med kunstkritikk.no sitt 5-årsjubileum lanserte Dag Solhjell en visjon for nettstedet om at vi burde dekke alle utstillinger i Norge. Jeg ville tro at Trondheimsmodellen er mer realistisk og fruktbar: å forsøke å etablere lokale kraftsentre for kunst og kritikk utifra behovet på stedet som så kan fungere i dynamisk relasjon til en nasjonal sammenheng.

Dialogisk kritikk og Web 2.0

kunstkritikk.no sin redaksjonelle linje har siden oppstarten vært åpen. Nettstedet har ikke tilstrebet en enhetlig stemme, eller ønsket å stå for et spesielt kunstsyn. I stedet har kritikerne fått plass og rom til å skape sine egne stemmer og sin egen stil, og har ofte selv vært med på å velge hva de skal skrive om. På kunstkritikk.no har det vært plass til en rekke forskjellige måter å skrive på, fra det akademiske og noen ganger krevende, til det helt personlige, lekne og noen ganger provoserende. Det redaksjonelle arbeidet har handlet mer om å utvikle språk og argumentasjon hos kritikerne enn om å tilpasse dem til en fastsatt redaksjonell profil. På denne måten mener jeg vi har vært med på å dyrke fram selvstendige kritikere, og hvis kunstkritikk.no har noen profil så er det disse kritikerne som har skapt den.

I langt større grad enn i tradisjonelle magasiner har også leserne vært med på å forme nettstedet. Gjennom kommentarfunksjonen, som vi har holdt fast på siden oppstarten, har leserene usensurert kunnet kommentere alt vi har publisert. Dette ble utviklet videre da vi høsten 2006 sto uten driftsmidler, og valgte å inngå samarbeide med nettstedet underskog.no. Målet var å nå ut til et nytt publikum, samtidig som vi dro nytte av det sosiale nettverksnettstedets måte å utveksle tanker og ideer på. Vi ønsket en situasjon der flere av skribentene og leserne ble trukket inn i kunstdiskusjonen, og sammen kunne legge grunnlag for en mer inkluderende kunstkritikk. Samarbeidet med underskog.no har vært svært fruktbart. Vi har fått flere og mer aktive lesere, debattklimaet har endret seg, og vi har etablert en aktiv kunstkalender på nettstedet.

I tillegg til den rene billedkunsten har nettstedet hatt et spesielt fokus på scenekunst, performance og lydkunst, og jeg tror vi kan si at vi har vært det første norske kunstmagasin som jevnlig har dekket disse feltene. I tillegg har vi også vært innom både arkitektur, fashion og film, og det siste året har vi hatt en ekstra satsing på kunstbøker og kunstmagasiner, redigert av Kjetil Røed. Dessverre har midlene vært alt for begrensede til at vi har kunnet dekke alt vi har ønsket, og en satsning på det ene har alltid gått på bekostning av det andre. Sånn vil det nok alltid være, og det er kanskje bra. For det er blant annet gjennom disse valgene at nettstedet har funnet sin form.

Kritikkens form og innhold

De kanskje viktigste diskusjonene som har foregått på nettstedet, er de forskjellige debattene om kunstkritikkens form og innhold. Jørgen Lunds introduksjon av begrepet «Olssonskolen» i norsk kunstkritikk, satte i gang en engasjerende diskusjon som fremdeles ikke er over. Selv om jeg er uenig i at man kan snakke om noen Olssonskole i den store bredden av norske kritikere som har vokst fram de siste årene, er det ingen tvil om at Olssons skrivestil har vært inspirerende for mange unge kritikere. Uansett tror jeg han må dele æren for en eventuell ny retning i kunstkritikken med blant andre Jon Refsdal Moe og Grethe Melby. Det som har kjennetegnet disse kritikerne er ikke bare en insistering på det subjektive ståstedet for sin kritikk. Like viktig er at tekstene deres ikke lukker kunsten inne i sitt eget reservat, men også ser den i sammenheng med andre deler av kulturen og verden, og også vurderer den med andre verktøy enn kunsthistorie og kunstteori.

Det føles derfor riktig at den siste anmeldelsen som kommer på trykk i min tid som redaktør er skrevet av Tommy Olsson. For de som husker så langt tilbake skrev han også den første. Den gangen handlet det om den første museumutstillingen med kitschmaleren Charles Roka. Nå handler det om Moderna Museets jubileumsbok «Historieboken. Om Moderna Muséet 1958 – 2008». Teksten handler om historie og om å bli gammel, om forskjellen mellom Motorsagmassakren 1 og 2, og om drømmen om å komme seg unna kunstverdenen. Teksten er skrevet ved utgangen av et år. Plassert akkurat her er den også en avslutning på en epoke ved dette nettstedet. Litt vemodig, litt fandenivolsk og med en god porsjon humor og ironi.

Til slutt vil jeg takke alle som i løpet av disse årene har vært med på å prege nettstedet: alle kritikerne som har skrevet, alle kunstnerne vi har skrevet om, alle våre lesere og alle som har kommentert og diskutert og vært med på å gjøre nettstedet til det har vært. Takk til Norsk kulturråd, til Institusjonen Fritt Ord og til Bildende Kunstneres Hjelpefond som har gitt oss penger. Den største takken går likevel til redaksjonen som gjennom de siste to årene har investert mye tid og krefter vederlagsfritt for kunstkritikk.no. Uten dem ville nettstedet vært nedlagt for to år siden da den første prøveperioden var over.

Redaksjonen som nå takker for seg har bestått av: Erlend Hammer, Miriam Prestøy Lie, Grethe Melby, Jon Refsdal Moe, Ketil Nergaard (redaktør), Tommy Olsson, Per Platou og Kjetil Røed.

Nettstedet vil nå være i dvale fram til den nye redaktøren er på plass. kunstkritikk.no sine epostadresser vil i denne perioden ikke være operative. Vi henviser derfor all kontakt til Norsk kritikerlag