I utstillingen Villa Furulund har den berlinbaserte, norske kunstneren Bente Stokke plassert en stor haug med aske fra galleriets gamle forbrenningsovn på gulvet i lokalene til Norsk Billedhoggerforening. Haugen ligner et lite fjell, og asken har lagt seg som et fint støv i vindusposter, opp langs veggene og utover gulvet, slik at besøkende tråkker med seg askestøv rundt omkring i utstillingen.
På 80- og 90-tallet arbeidet Stokke med forskjellige askeinngrep. Hun dekket gallerier med det fine støvet og brukte materialet til å lage store skulpturer. I 1993 representerte hun Norge på Veneziabiennalen, med en vegg av glass påført et fint lag med aske, som skallet av iløpet av utstillingsperioden. I 1990 viste hun Bibliotek på åpningsutstillingen, Terskel, i Museet for samtidskunst. Veggene i dette rommet var dekket med aske, mens hvite linjer antydet et hyllesystem. I forbindelse med ettårsdagen for Nasjonalmuseets sammenslåing i 2004, viste Stokke Querneren i Kværnerhallen, et tidligere industriverksted i Lodalen i Oslo. Askeinstallasjonen lignet kjølen på et skip, og fylte visstnok hele den gigantiske hallen.
I Norge, på slutten av 80-tallet, da tradisjonelle medier som maleri og skulptur fortsatt dominerte kunstinstitusjonene, var Stokkes uhåndterlige og omfangsrike installasjoner en radikal gest. Senere har slike materialhauger blitt mer utbredt, Olafur Eliassons installasjon Riverbed på Louisiana i 2014 er ett eksempel. Stokkes askehauger kan leses som et powermove, som iscenesetter hvordan den suverene kunstneren kan skalte og valte med utstillingsrommet som hun selv vil. Størrelsen på Stokkes Querneren, i likhet med Eliassons Riverbed, tyder imidlertid på en inflasjon i denne gesten, der den øker i volum for å kompensere det man fort kan mistenke er en avtagende symbolkraft.
Haugen på Billedhoggerforeningen er liten sammenlignet med Stokkes tidligere askearbeider, og utstillingen består av flere verk. En stor plastduk er knørvet oppunder taket, som om et kraftig vindpust eller en gass har feid den opp dit. Den krøllete duken er påtegnet et kart med stiplede, tynne og fete linjer, og ligner en plantegning. I gangen mellom plastduken og askehaugen vises en forvridd skulptur av metallstenger, hvis linjer passer omrisset av gulvet. I likhet med plastduken og askestøvet som klatrer opp langs veggene, har metallskulpturen mistet bakkekontakten. Askehaugen er en metonymi for forbrenningen som en gang varmet opp huset. Når arbeidene løftes opp fra gulvet, imiterer de varmens oppadstigende bevegelse og reanimerer denne energien.
I andre etasje henger en serie krittegninger der figurenes konturer så vidt er risset inn, på nært hold løser de seg opp i streker og spor av kull. To portretter viser en kvinne og en ung mann – Moren og Sønnen, byggherren. En annen, større tegning, Gjengangerne, viser en gruppe oppstilt på rekker, som om de poserer for et familiefotografi. De støvete, «skitne» kulltegningene, figurenes stive posering og gammeldagse klær antyder forgangne tider. Er det et portrett av familien Hiorth, som skal ha bygget huset i 1878? Vis-à-vis henger Dugnad 11. november 1967,som viser et tomt rom med noe som kan ligne en gardintrapp. 1967 var året Billedhoggerforening overtok den frem til da private boligen.
Den varsomme påføringen av krittet i tegningene gir assosiasjoner til asken nedenunder, som om askestøvet har steget opp og avtegnet seg på arkene. Ved å animere varmeenergien og gi den en form som er usynlig, men likevel sanselig, vekker Stokke bygningens tidligere beboere og deres arbeid med huset til live. Altså peker ikke askehaugen primært tilbake på kunstneren som lempet den inn i galleriet; den er gitt en fortellende oppgave og bidrar til å gjøre husets historie fyldigere og beboernes anstrengelser håndgripelige.
