Geopolitisk moteshow

Kina har begynt å interessere seg for Arktis. Barents Spektakel svarer med å ønske velkommen til Chinatown i Kirkenes.

Fra forestillingen Tante-Maria-Pelskåpe og barna hennes under åpningen av Barents Spektakel 2019. Foto: Aleksandr Alekseev.

– Verdens nordligste Chinatown er en plattform som inviterer til deltakelse. Dens eksistens bygger på samarbeid og ikke isolasjon. Slik åpnet kunstnerisk leder Helle Siljeholm den femtende utgaven av kulturfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes onsdag kveld. Mange hadde funnet veien til sentrum, som for anledningen var fylt med kinesiske dekorasjoner, skulpturer og plakater. Siljeholm delte scenen på torget blant annet med Rune Rafaelsen, ordfører i Sør-Varanger kommune, som understreket at ingen kommune i Norge er mer avhengig av et godt internasjonalt samarbeid enn Kirkenes. Også den kinesiske ambassadøren i Norge, Wang Ming, la vekt på «positive fremtidsutsikter bygget på nært vennskap og respekt», da han blant annet snakket om den nye direkte flyruten mellom Oslo og Beijing som skal åpne i mai.

Etter denne litt offisiøse innledningen, startet åpningsshowet Tante-Maria-Pelskåpe og barna hennes. Spilt av kunstner Marita Isobel Solberg, inntok Tante-Maria-Pelskåpe scenen iført sort pelskåpe og rød hatt. Med markant pompøsitet ledet hun oss gjennom et drømmeaktig moteshow. Én etter én presenterer hun de åtte «hjelperne» som hadde fraktet henne og barna hennes på den farlige ferden gjennom smeltende is på «den polare silkeveien». Karakterer som «Prinsessen som alltid forteller sannheten», «Det universelle reinsdyret» og «Snømannen som tenker positivt med penger» bar kostymer inspirert av samisk, finsk, russisk og kinesisk folklore, signert den russiske kunstneren Gluklyas (Natalia Pershina-Yakimanskaya). Det underliggende spørsmålet syntes å være hva moteordet Arktis egentlig rommer.

Taibola, Kinesisk portal, 2019. Foto: Aleksandr Alekseev.

Arktis er også Sápmi

Festivalutstillingen Verdens nordligste Chinatown er arkitektonisk markert med en kinesisk portal i gågata, signert den russiske kunstnergruppen Taibola. Resten av utstillingsområdet strekker seg fra samfunnshuset og Sør-varanger Bibliotek via Sørnesbygget og Malmklang til Terminal B hvor arrangørene av festivalen, Pikene på broen, har sine lokaler. Til sammen presenteres 14 kunstprosjekter i form av soloarbeider og samarbeidsprosjekter. Både inne og ute møter publikum installasjoner, lydkunst, tekstilkunst, sosiale kunstprosjekter, performance og videoverk.

Barents Spektakel har et uttalt mål om å skape respekt over landegrensene. Ikke minst Máret Anne Sarasprosjekt Pile o’ Sápmi fremstår som en dagsaktuell og kritisk påminnelse om truslene mot samisk næring, land og rettigheter. Verket har blitt til over flere år, parallellt den kampen kunstnerens bror, Jovsset Ánte Sara, har ført for å få beholdereinsdyrflokken sin. 

Elin Már Øyen Vister og Máret Anne Sara under åpningen av Verdens nordligste Chinatown. Foto: Aleksandr Alekseev.

Reinsdyrene fra Pile o’ Sápmi møter vi igjen i lydverket Ealáskan, som nå brer seg utover gågata i Kirkenes. Ved hjelp av gryntende reinsdyr markerer Máret Anne Sara og Elin Már Øyen Vister den samiske kulturens betydning i Arktis.

– Det store, politiske globale spillet som vi kaller Arktis er et geopolitisk skapt ord. Det hopper over alle oss mennesker, sa Elin Már Øyen Vister under presentasjonen av verket på åpningsdagen. Hun mener det går en linje fra den tidlige imperialismen og kolonialismen til dagens nyliberale krefter, som også truer landskapene og primærnæringene, som reindrift og lokalt fiske.

– Vi må ta vare på landskapet. Særlig i disse tider med klimaendringer. Vi ønsker ikke å miste mer landskap til jernbaner, sa Vister, med henvisning til planen om å skape togforbindelse fra Kina til Kirkenes, via de baltiske statene og Finland.

Máret Anne Sara, som for første gang arbeider med lydkunst, fortalte at verket er svært personlig for henne.

– For meghar dette verket en veldig positiv kraft i seg. Det har vokst frem over ganske lang tid, parallellt med rettsprosessen mot min bror. Jeg har kjent på den åndelige og sjelelige tilknytningen man har til land, sa kunstneren, som forklarte at hun med lyden av reinsdyr ønsker å vise at den åndelige historien ikke kan kolonaliseres, uansett hvor mye man fysisk endrer et landskap.

Peter Fend, Arctic Action, 2019. Installasjon. Foto: Aleksandr Alekseev.

Planteliv

En annet fremtidsperspektiv fremtrer i Irene Rasmussens installasjon Plants for Plants, som består av et drivhus plassert utenfor Terminal B. Kunstneren ønsker å vise at det finnes planter som kan brukes til å rense opp i forurenset jord. Også den russiske kunstneren Ilia Dologov arbeider med planter. I filmen Aliexpressnordgarden dokumenteres prosessen hvor kunstneren har laget en hage i studioet sitt i St.Petersburg. I hagen dyrker han frø sanket fra Kina og Sør-Varanger. Slik skaper han nye miljøer som «hverken er falske eller originale, men noe annet, noe tredje».

Av marine planter har tangen, eller «den nye oljen» som Helle Siljeholm kalte den, inspirert flere kunstnere i årets festival. Trond Ansten og Kåre Grundvåg i Devil’s Apron holder festivalbaren åpen hele uken, og serverer blant annet øl brygget på tang. Også den amerikanske kunstneren Peter Fend trakk under åpningen frem tang som et stort fremtidshåp. I installasjonen Arctic Actioni galleriet i Sørnesbygget, viser han landområder hvor det er mulig å sanke tang. I likhet med Rasmussen ser Fend optimistisk på fremtiden, og oppfordrer til produksjon av energi fra miljøvennlig biogass.

Festivalutstillingen til årets Barents Spektakel representerer en betydelig oppgradering fra 2018, da utstillingen kun bestod av Knut Åsdams film Murmansk – Kirkenes. Det ambisiøse utstilingsprosjektet Verdens nordligste Chinatown aktiverer store deler av Kirkenes, og gir en rekke innfallsvinkler til utfordringene som oppstår når Norge, Kina og Russland skal gå sammen på catwalken i Arktis.

Devil’s Apron, Tang, 2019. Festivalbar. Foto: Aleksandr Alekseev.

Leserinnlegg