I utstillingen Yesterday in My Pocket på Landsforeningen norske malere nærmer Ingrid Toogood seg maleriet som en tryllekunstner. Jeg mener det prosaisk, ikke som at hun får til noe magisk, men at hun prøver å skape et øyeblikks forførelse. Selve maleriene tjener mest som underlag for et optisk triks som består i at hun ved hjelp av skygger får det til å se ut som biter av bildet flyter oppå det eller illuderer huller eller sjikt i bildeflaten. Det er en finurlig, men gjenkjennelig, gimmick som spissformulerer spillet mellom figur og grunn, og som benyttes til gagns i utstillingen. Historisk går den under navnet trompe l’oeil. Men Toogood er ikke ute etter å briefe med teknisk ferdighet som en nederlandsk gullaldermaler, alt er nokså grovt gjort. Det mest besnærende med disse maleriene er vakuumet de etterlater. Og det mener jeg ikke egentlig avvisende.
Visuelt er det en deilig utstilling å komme inn. Toogood tar LNMs nye, mer åpne lokaler i Rådhusgata effektivt i bruk. Selv om skjemaet i bunn og grunn er det samme, har hun dempet seg merkbart siden sist jeg så en utstilling av henne, som var på ISCA i 2020. Denne var et stormangrep av farger, konturer og dristige romlige intervensjoner. På LNM nøyer hun seg med å smekke to mannshøye malerier ihop med speilpleksiplater til frittstående skjermvegger. Strukturen passer den kulisseaktige økonomien til utstillingens luftige og dekorative, hovedsaklig botaniske akrylkomposisjoner i dempede pastelltoner med kun sporadiske innstikk av mer aggressive farger. I speilplatene er det skåret ut hull i kreative fasonger som kan assosieres til blomstermotivene. Skala- og formmessig befinner disse perforeringene seg på aksen fra romlig til symbolsk form; noen er såpass store at bildet smelter over i arkitekturen, andre så små at de gjør utsnitt av rommet bak til figurer eller tegn i flaten. Resultatet er en urolig og ansporende pensing mellom et billedlig og et romlig persepsjonsmodus.
På den innerste langveggen i galleriet henger fem litt mindre, men fortsatt forholdsvis store malerier tett i tett. De er alle med unntak av ett blomstermotiver. Det siste er hissigere malt, med klaskete og skjoldete strøk i grågrønt og forestiller en kanin i sprang overstrødd med sparsom konfetti. Et dramatisk brudd med de dekorative og hjemlige tapetmotivene ellers, og definitivt det mest suggererende bildet i utstillingen (selv om det sant nok ikke er en høy list å komme over). På motsatt vegg henger noen skråstilte parallellogramformede speil som reflekterer maleriene. Jeg får ikke så mye ut av speilbruken her som i de to verkene beskrevet over, der speil og bilde var integrerte og hadde en akutt effekt på opplevelsen av verket – men det ser bra ut på dokumentasjonsbildene!
Verken trompe l’oeil-effekten eller speilbruken er nyvinninger akkurat. Snarere er de klisjeer for et maleri som vil skape flukt mellom bilderommet og rommet rundt bildet. Toogood går motsatt vei av den billedlige fortetningen som det er mye av i det norske samtidsmaleriet for tiden, som virker som den vil gjenopprette mediets autonomi og integritet ved å investere i flatens overbevisningskraft (eksempelvis den pastose vitalismen til Ida Ekblad eller Jorunn Hancke Øgstads barokke abstraksjoner). Ikke at egenrådighet alene kvalifiserer til honnør, men maleriene til Toogood er fremstilt med en letthet som gjør tydelig at de er seg bevisste det ustabile og midlertidige ved sin egen form, at de er triks for øyet som får oss til å stanse opp et øyeblikk, før de villig løser seg opp i omgivelsene. Selvinnsikten er en tiltalende kvalitet. Disse maleriene forsøker ikke å gjenerobre en suveren posisjon for mediet, men er forsonet med en nivellert status som estetisk informasjon.
