Så kom endelig den fryktede dagen da det å drive med vittige ordspill fremsto som fjernt, og aksept av noe som helst utenfor meg selv virket umulig. Kaffen var meg likegyldig og den første siggen ble gitt opp halvveis. Skammen. Fornedrelsen. Det åndelige forfallet. Det var over tid blitt mye å beklage, og nesten alt å angre. Livsavgjørende valg foretatt i ung alder under narkorus, som etter flere tiår endelig sank inn som et irreversibelt stigma. Logikken i intern selvdekonstruksjon – og rekonstruksjon – som et forsøk på å styre unna den forutsigbare konsekvensen av ekstern selvdestruksjon, men med nøyaktig samme konklusjon og konsekvens; det har ikke en dritt å si. Det gjorde vondt å skulle være vittig i denne sjelens mørke natt av pessimistisk grining, og med et så sykt hjerte. Men det er bare å takle det, for det er bare en fase.
Det å være vittig innenfor en sjanger som kunstkritikk er gjerne en kompulsiv greie, eller en form for kalkulert Tourettes. Umulig å skulle holde tilbake, men noen ganger minst like umulig å ikke holde tilbake. For å ta et svært nærliggende eksempel: K.U.K. åpnet i Trondheim for noen dager siden, etter et par år med hype og diverse sideprosjekter, og det skal godt gjøres å finne et skrivende menneske som er på jobb i den forbindelse, som helt klarer å styre unna vulgærtabloide utsagn av typen «Alle vil ha K.U.K.» eller «Nå står K.U.Ken», selv om det er en dårlig dag og blekksvart depresjon spiser dem levende innenfra. Men det er en vanskelig sportsgren å konkurrere i når den øyeblikkelig ikoniske forkortelsen av Kjøpmannsgata Ung Kunst er og blir den første og siste punchlinen. Vittige ordspill blir ikke bare unødvendige, og på en måte kastrerte på forhånd, men også i praksis umulige å skulle komma unna med uten å se helt utrolig teit ut. Tullballet imploderer bak pannebrasken lenge før man klarer å skrive noe ned, og ens egen tyranniske virilitet bruser insisterende monotont og oppgitt i blodet – det var på dagen 40 år siden jeg fylte 18 da jeg var på pressevisningen. Men det kan ikke hjelpes; det er jo morsomt. Kall meg barnslig, men jeg humrer fortsatt over den gangen for ti år siden da jeg var på vei til Kassel og måtte overnatte i Knüll. Eller at det finnes en profet i det gamle testamente som heter Habbakuk. Jeg kan ikke noe for det. Men greit, japaner som snakker engelsk er i grunn morsommere – så pass voksen er jeg. Men det å være voksen er og bare en fase.
Støyen vil også komme til å legge seg nå. Støyen er den korteste fasen, selv om den setter spor etter seg. Men den er ikke unaturlig, forventingene har bygget seg opp over lang tid. Lokalet er stort, og lokalt er dette større, og nasjonalt er det i hvert fall stort nok til at dronningen kommer oppover en tur. Det er liksom en begivenhet langt utover det vanlige, når noen – Kjell Erik Killi-Olsen for å være nøyaktig – gir et såpass solid bidrag til infrastrukturen i en by som ikke en gang er hovedstad (selv om den både historisk og ikke minst mest naturlig burde ha vært det). Vanvittig mange kvadratmeter, fortrinnsvis beregnet på å vise arbeidene til unge kunstnere – hva nå det i praksis vil si innenfor et fagområde hvor nær sagt alle aktører permanent befinner seg i puberteten til de faller om. Her er ikke puberteten en fase.
Men jeg skal fortsette med å late som jeg er voksen enda litt til, ikke gni det inn at K.U.K. er noen svære greier, eller komme i skade for å begå min tredje majestetsfornærmelse. Tross alt, jeg gikk som nevnt på pressevisningen av Det er bare en fase, to dager før åpning, og spiste middag i det svære teltet utenfor dagen etter. Men så droppet jeg ukarakteristisk helt ut på åpningsdagen. Eller, det er sånn det er blitt, og det har vært sånn lenge nok til at jeg ikke kan bortforklare det som en fase: jeg er blitt en grinete og folkesky, bitter gammel mann, som slår med stokken etter fjortiser på el-sparkesykkel. Det er dessverre ikke en fase, det er sånn det vil være fremover her. Jeg vil ha det sånn, det er det verste.
Men, støyen, og alt det jeg har skrevet her så langt – som jo de facto er en del av støyen – kan heller ikke være annet enn forstyrrende i forhold til det å gjøre rede for selve utstillingen. Det kan være vanskelig å holde alle disse komponentene separert for en aktiv kritiker som befinner seg i den ene merkelige situasjonen etter den andre – og det kunne saktens også vært et argument for ikke å bli for lenge på festen, eller ikke å være til stede, hvis jeg hadde trengt en grunn til det jeg gjør, eller ikke gjør. Da jeg en gang for femhundre år tilbake begynte å skrive om kunst, endte jeg ikke sjelden opp med å rote det til mer enn hva som teknisk sett burde vært mulig, sånn sett. Og det gjør jeg i noen grad nå også: jeg skal anmelde en utstilling, men for å komme seg inn i utstillingen, eller få til å si noe fornuftig om den i ettertid, må man gjennom støyen rundt først. Den er tilnærmet ugjennomtrengelig mens det foregår, og umulig å skulle ignorere, eller ikke i hvert fall bitte litt å la seg bli revet med av. Fordi det er fantastisk at K.U.K. åpner, og jeg unner alle å feste i ukevis i den forbindelse. Det er et svært forløsende øyeblikk vi snakker om her. En kollektiv eufori. Og det er der det kan bli komplisert å få sagt noe hvis man blir værende for lenge i støyen. Alt kan fort bli en fase under de premissene. Faktisk hele ens tilmålte tid hvis det vil seg ille. Ja, livet er når alt kommer til alt ikke en gang en fase. Knapt en parentes, spør du meg.
Men nok om det, nå skal jeg gjøre jobben min, og si noe om den første utstillingen på K.U.K., Det er bare en fase, kuratert av Rhea Dall, Michael Elmgreen og Ingar Dragset. Den er, for å si det sånn, støyen bak støyen, og ikke helt selvfølgelig å skulle finne veien ut av, eller makte å glemme på en stund etterpå.
Det er bare en fase er en kompleks, uoverskuelig og saftig adrenalininjeksjon. Markert allerede på fasaden ved inngangen, med hodet til en baby på vei ut i verden gjennom den sedvanlige porten inn i dette her, og ellers stappfull med tilsiktede motsigelser og utilsiktede sammenhenger. Svimlende og labyrintisk, og på mange måter en intens feiring i seg selv – med 29 kunstnere fra alle mulige krinkelkroker og et par smarte kuratoriske intervensjoner. Det er ikke – og det har åpenbart heller aldri vært ambisjonen – en særlig homogen utstilling, og helhetsinntrykket kan ikke gjerne bli annet enn kaleidoskopisk. Men her er en velbalansert dynamikk til stede.
Den ene tråden man kan følge er en svært samtidig pirking i forholdet mellom menneske og maskin. Noen ganger med fokus på hverdagslig elektronisk kommunikasjon, men like ofte som et brutalt ekko fra en populærkulturell fortid befolket av Robocop og Terminator. For eksempel er Geumhyung Jeongs kombinasjon av motorer, fire hjul og diverse kroppsdeler fra mannekenger et hint om det å tilpasse menneskekroppen til skiftende omstendigheter, som paradoksalt bærer med seg et nostalgisk blikk på dystopisk science fiction fra 1900-tallet. Tenk JG Ballards Crash, eller Kraftwerks motoriserte dummies, eller for så vidt; 1990-tallets besettelse med body modifications og suspension.
Men på den andre siden: Manuel Kirchs svære maleri Antikörper, hvor en mannlig aktmodell deiger seg i klassisk beefcake-positur, og hvor det virker helt selvfølgelig at fyren har to kuker, selv om det ser ut som bildet er hundre år gammelt og Matisse har malt det. Det renner meg i hu at det var en gjenganger i ymse internettfora for 10-12 år siden som gikk under navnet «Double Dick Dude», som ikke bare hadde denne svært sjeldne egenheten å være velsignet med to køller, men også var heldig nok til ikke å være plaget av at den ene var deformert og den andre vond. Svært unikt altså, og sannsynligvis bare photoshoppet oppspinn.
Dog, det er disse tilnærmingene til menneskekroppen som setter tonen. Et annet eksempel kan være Elizabeth Ravns intime gjengivelser av sin partner – åpenbart en rastløs frilansskribent som jobber hjemme, naken, og forholder seg til enten laptop eller mobiltelefon, tilsynelatende på døgnbasis. Ikke helt ulikt en kar jeg kjenner for øvrig. Det er denne serien bilder, sammen med flere andre arbeider som sirkler seg inn rundt det svært nære i møte med uendeligheten i sosiale medier, som kanskje aller mest veier opp mot den mer nådeløse eksemplifiseringen av perfeksjonert organisk materiale og tilrettelagt kjøtt. Noe som ligger nærmere en direkte form for storytelling, sett i forhold til, for å ta enda et eksempel, Young-Jun Taks gulvplasserte rektangel av oppklippet metall – hvor historien bak er god, hvis ikke direkte rørende, men neppe formidlet utelukkende via et hastig blikk på verket. Du må enten bli fortalt eller lese katalogen for å få det med deg, og det er ikke noe galt i det, men det er typisk at det gjelder det svære og ved første øyekast voldsomt abstraherte arbeidet. En ordløs og pertentlig kvadratisk ansamling metall på gulvet. Det kan være den beste historien her, og den er verdt å få med seg.
En annen, underliggende diskurs, er forholdet mellom traume og komfort. Eller så er det muligens å lokalisere i mitt underbevisste heller enn i disse omstendighetene. Men jeg erfarer det, og det er nå meg som skriver, så jeg nevner i en fleng og fritt fra hukommelsen de tingene som bekrefter det jeg ønsker å få bekreftet: En videoloop som illustrerer kroppspress strategisk plassert på toalettet, en rund komfortabel sofa/seng/BDSM-møbel plassert i et katakombeliknende rom, et animert skjelett som sukker tungt, noe som likner på kirkevinduer, en overdimensjonert hånd med rød neglelakk, rodeobulls som balanserer femliterdunker med melk på ryggen, støpeformer til sexdukker. Og, den uunngåelige komponenten i hver eneste større gruppeutstilling produsert i Norge de siste ti år; et teppe av Hannah Ryggen. Skjønner? De driver ikke og leker utstilling liksom – og når jeg sier labyrintisk mener jeg ikke nødvendigvis lokalene, selv om det er fullt mulig å gå seg vill også i dem.
Når jeg nå leser gjennom alt dette, etter nettopp å ha skrevet det ned, i den tilfeldige rekkefølge som jeg har husket det, slår det meg at det høres omtrent ut som en hardkokt versjon av Las Vegas, eller Bergen etter stengetid. En kollisjon av tanker som tenker deg heller enn omvendt. En situasjon du på ingen måte kan påvirke eller har noen særlig styring på. K.U.K. er en fin gave til verden og den innledende fasen er overbevisende nok, men jeg gleder meg mest til fremtiden, fordi, som Criswell så korrekt spådde i Ed Woods Plan 9 from outer space: «That is where you and I are going to spend the rest of our lives.»
