Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) har siden opprettelsen i 2000 jobbet med å utvikle kunstneriske prosjekter og ideer i skjæringspunktet mellom teknologi og samfunnet. I fjor arrangerte de symposiet The Only Lasting Truth is Change for første gang, og fra onsdag denne uken går symposiets andre utgave, med undertittelen Anarchy, Traces, Mountains, av stabelen over fem dager på ulike steder i Bergen og på nett.
I tillegg til foredrag, debatter og workshoper inviteres publikum blant annet til å delta på kunstnervandringer, filmvisninger, utstillinger og konserter. Ifølge BEK-leder Maria Rusinovskaya er den tematiske fellesnevneren for arrangementene som inngår i symposiet hvordan samvirket mellom nye teknologier og et presset politisk klima internasjonalt påvirker kunstens produksjonsvilkår.
Kunstkritikk var tilstede da Rusinovskaya tidligere i høst lanserte programmet, som hun har kuratert sammen med BEKs prosjektutvikler Åse Løvgren og kunstner Espen Sommer Eide, og stilte henne noen spørsmål i etterkant.
Hva er BEKs motivasjon for å arrangere dette symposiet?
I begynnelsen av 2021, da vi var på vei ut fra pandeminedstengning, innså vi, i samtaler med kunstnere og forskere i vårt miljø, at det å fortsette å jobbe etter de verste covidårene ikke handlet om å gå tilbake «til normalen». Det ble klart at om en tar på alvor de krisene som ble så synlig og nærværende de siste årene – fra klimakatastrofe til sosiale ulikheter, og fra kriger som foregår i ulike verdenshjørner til de uetiske handlingsmønstrene til teknologigigantene – slutter de metodene og taktikkene som en er vant til, å fungere.
Når du tar inn over deg at det akkurat nå foregår krig i Ukraina, protester i Iran, at flyktninger dør på havet og atomtrusselen er mer reell enn noensinne de siste 60 årene, kan du ikke fortsette å jobbe med kunst på samme måte som før. Så et spørsmål om hva et kunstverk kan være og gjøre i en verden preget av overlappende nødstilstander, så vi som svært presserende.
Kan du gi eksempler på måter denne nødsituasjonen innvirker på kunsten?
Når vi stiller spørsmål om hva kunst kan være og gjøre, sikter vi mot å analysere forholdene mellom kunst og prosesser av digitalisering, vår forståelse av tid og våre tilnærminger til rettferdighet. Gjennom ulike eksperiment under symposiet utforsker vi hvordan den raske digitaliseringen av kunnskap, erfaring og kunst kan unngå en økende distansering og fremmedgjøring overfor fysiske møter og kroppslige erfaringer.
Samtidig prøver vi å spore opp hvilke nye økonomiske strukturer og maktforhold som dannes i skyggen av nye datateknologier, og hvordan de griper inn i vårt liv. Vi oppfordrer til å tenke på hvordan kunstnerisk praksis kan endre sitt perspektiv på tid, deling og sameksistens, være mer sammenvevd med økologisk tenkning og overleve under det nyliberale politiske klimaet. Med tanker om rettferdighet ønsker vi å lære hvilke nye fellesskap, infrastrukturer og økonomiske mekanismer som kan tegnes opp fra en posisjon preget av solidaritet og omsorg.
Dere kaller arrangementet for et «utvidet symposium». Hva innebærer det?
Vi hadde en mistanke om at den komplekse problemstillingen blir vanskelig å adressere innenfor rammen av et tradisjonelt diskursivt arrangement, ikke minst fordi vi etterstreber praktiske utforskninger og utprøvinger av nye metoder. Da vi inviterte kunstnere og forskere til å delta i symposiet, ba vi dem om å foreslå et format for eget bidrag som kunne gjenspeile noe av tankegangen rundt spørsmål om hvordan kunstproduksjon kan forholde seg til digitalisering, tid og rettferdighet i en situasjon preget av de nevnte krisene.
I tillegg til klassiske foredrag og samtaler, har vi slik fått programmert en vandring rundt en lokal innsjø med avlesning av stedets geologiske historie (prosjektet til Helle Siljeholm og Øyvind Paasche), utgivelse av en ny vinylplate med opptak fra isbreer i Canada, Norge og India (Ice Records av Susan Schuppli), én-til-én møter med eldre bergensere for intime historiefortellinger om utdaterte myter og ritualer (Off-Duty Gods av Ng Tsz-Kwan), opplesning av nye poetiske tekster skrevet som respons på al-Qazwinis The Wonders of Creation and the Oddities of Existing Things – et innflytelsesrikt verk innen islamsk kosmografi fra 1100-tallet (Rubus av Rehana Zaman).
En stor del av symposiet utfolder seg i tillegg som workshoper, åpne for alle interesserte: fra Elizabeth Povinellis workshop om metodologier for å motstå de ødeleggende virkningene til sen settlerkapitalisme, til workshopen initiert av Toril Johannessen om bruk av geografiske informasjonssystemer og håndtering av stedsbestemt informasjon – bare for å nevne noen.
I tillegg til fjell og spor er begrepet anarki sentralt for symposiet. Hva legger dere i dette?
I de siste par årene tenkte vi mye på usynlige, desentraliserte teknologier, infrastrukturer og prosesser som griper inn i våre daglige liv. Vi observerte web3 og blokkjede, lærte om hvordan lovnader om mer demokratiske økonomiske strukturer snublet over gjentagelse og forsterkning av de kjente kapitalistiske, monopolistiske mønstrene, og lurte på om noen metoder for desentralisering likevel viser seg å være effektive og kan eksporteres til hvordan vi organiserer oss og samarbeider i søket etter en bedre fremtid.
Vi er sterkt inspirert av arbeidene til den franske filosofen Cathrine Malabou, som reflekterer rundt fragmentering av senkapitalismen og mulige utslag av dens sammenfall med dagens anarkistiske protestbevegelser, og presenterer et filosofisk grunnlag for alternative politiske løsninger i vår presserende tid. Hun analyserer filosofiske, etiske og politiske tilnærminger til anarkibegrepet og trekker inn rollen til nevrobiologi, psykoanalyse og teknologi i disse nye anarkistiske modellene. I sitt nylige intervju med Kunstkritikk sier hun blant annet: «Vi är övergivna … Vi måste skapa en teori om ansvarsfull anarkism. Vad vill vi ha? Och vilken typ av politisk regim kommer att kunna garantera social rättvisa?»
Vi tar hennes refleksjoner som utgangspunkt for utforskning av en rekke spørsmål: Hvordan ser desentralisert teknologi og politikk for evig endring ut i dag? Kan nye former for anarki og solidaritet tilby nye veier til sosial rettferdighet, uten å reprodusere gamle mønstre av makt og kapital? Kan de ha en mer gjennomgripende effekt enn flyktige motstandslommer, og føre til varige endringer?
