En skog av lysende portaler er basen i Tiril Hasselknippes installasjon Play, som fyller hele utstillingssalen på Nitja. De buede formene er spredt i sekvenser, noen henger langt over gulvet, andre danner sammenhengende rekker som bøyler i crocket, så store at man kan gå under dem. Vandrende rundt i disse buene laget i materialer som epoxy og glassfiber, med dertil hørende blålig neoneffekt, ser man detaljer som minner om tynne isflak på vannpytter, som lett kan knuses med hælen.
Frynsede plastremser antar form som lysende istapper. Assosiasjoner går i retning drømmeaktig arktisk landskap, smått eventyrlig, som om man ved en feiltagelse (dog sesongriktig) hadde havnet i kulissene til NRKs barneprogram Jul i Blåfjell. Observert på avstand er formene som taggete tegninger i rommet, linjer som danner flammende omriss, materielt loddent som en Lynda Benglis-skulptur. Her skygger ikke Hasselknippe unna teatrale og eteriske sfærer, oppildnet av selve portalen som form, med alt den trekker med seg av hentydninger til transformative overganger og overnaturlig transport. Hun drar dermed næring av en urform knyttet til riter og religiøse og folkloristiske kontekster – eksempelvis ormehull og japansk torii, symbolske markeringer av innganger til shinto-templer. Men hva slags utsikter til endring Hasselknippes installasjon gir, står meget åpent, all den tid det ikke finnes en etablert labyrint man med møye manøvrer seg ut av, men en løs montasje hvor man faller inn og ut av en antydet dramaturgi, etter eget innfall.
Et både susende og skjærende lydbilde bidrar til stemningen i rommet. Dette er kjent terreng hos Hasselknippe, som også tidligere har anvendt den obskure vanntelefonen, mer poetisk også kalt «ocean harp» – laget i metall med en resonanskasse som rommer vann og produserer skarpe vibrasjoner, noe rustent og skjebnesvangert, et perfekt lydlig akkompagnement til paranormalitet, suspense og science fiction. Noen unger plukker umiddelbart opp disse signalene og lusker rundt i portalene som zombier med utstrakte armer. Lyden fremstår som mystiske oppringninger fra en annen dimensjon, og understreker prioriteringen av opplevelse.
Vibrasjoner i vann skaper altså det hvinende lydbildet som legger seg over illusjonen av frosset vann i epoxyflatene: Igjen er altså vann primus motor for Hasselknippe, hvis katalog hittil må sies å være preget av dette elementet. Vannets funksjon og symbolikk er gjennomgående og bærende motiv, ofte ubestemmelig og urent. Kanskje mest minneverdig ble dette turnert i utstillingen Forest of my Eye på Kunstnerforbundet i 2019, hvor kar fylt med grusete og sandete vann hvilte på antikke søyler, som dannet et slags filtreringssystem, lydsatt med samme instrument som nå.
Ideen om antikken som en kunstiggjort beholder og ressurs for samtidskunsten opptrer også i det permanente arbeidet Queens of the Tear Duct (2019) for Det juridiske fakultet. Her ligger romertidens akvedukter bak en skulpturell form som henger i rommet, en struktur som i utgangspunktet muliggjorde forflytning av vann over enorme avstander, og dermed ga økt makt og sivilisasjonsvekst. Denne referansen til sivlisatorisk ekspansjon, pareres gjerne hos Hasselknippe med hint til noe mer ruinøst og porøst, et iboende sammenbrudd i materialet. Forestillingen om stille vann, brakkvann som ligger der som rester etter aktivitet, har tidligere skapt noen fine melankolske lag i hennes kunst, en kvalitet som på Nitja er mer tilbakeholdt (i tråd med tittelen Play, som heller ikke akkurat kan sies å kile i hjernebarken eller oppfordre til nygotisk innlevelse).
Her er det skapt en mer forenklet og fortettet romlig situasjon, som ikke dveler ved sine referanser. Kunstneren selv synes (slik jeg forstår veggteksten) interessert i installasjonen som en sosial situasjon, hvor hun setter seg fore å reflektere over utformingen av det offentlige rom, uten at denne koblingen manifesterer seg på noen åpenlys måte i verket. Installasjonen oppfattes først og fremst som atmosfærisk umiddelbar, i seg selv en ærlig intensjon. Den er utformet som en inkluderende lekeplass kanskje spesielt myntet på barn, hvor eventuelle fysiske utfordringer på inkluderende vis tas høyde for.
I praksis er dette en installasjon som oppfordrer til bevegelse, under og rundt portalene, som en slags idealversjon av en magisk lekeplass som høyner sanseapparatet. Det oppstår samtidig, i veggtekstens innhold, en noe uklar henvendelse til det offentlige rommet utenfor gallerirommet, hvor bevegelse og sansning av ulike grunner forstyrres eller forhindres, helt eksplisitt koblet til kunstnerens egen fibromyalgi. I så måte er denne installasjonen sympatisk søkende og i øyeblikket tilstrekkelig fengende. Samtidig blir rommet en aktivert og scenografisk tegning man gjerne vil huske en stund, som etterbildet av sprakende gnister.
