En samling til besvær

Samlingen, både som objekt og aktivitet, gir museet legitimitet som institusjon. Det ligger i museets natur at utstillingsprogrammet skal ta utgangspunkt i samlingen. For regionale museer med samlinger preget av dårlig økonomi og en tidvis nepotistisk, eller bare likegyldig innkjøpspolitikk kan samlingen imidlertid også fortone seg som et kors. Det er nemlig ikke gitt at det er noen enkel sak å gjøre en god utstilling ut av dette tilfeldig påsamlede godset. Martin Tebus’ utstilling Collection på Trondheim kunstmuseum handler om dette.

Jeg var heldig nok til å være den eneste som møtte opp til den annonserte pressevisningen for Tebus’ utstilling. Lokalpressen hadde allerede avlagt sitt besøk dagen i forveien, og NRK var ikke ventet før dagen etter. Jeg fikk dermed en solotur gjennom den omfattende monteringen som strakte seg over begge etasjer og samtlige utstillingsrom, med både Tebus og direktør og kurator Johann Börjesson som guider. Collection inngår i en utstillingsrekke startet av forhenværende direktør Pontus Kyander, der kunstnere ble invitert til å gå i dialog med verk de selv plukket ut fra samlingen. Håpet er at dialogen skal ha en aktualiserende effekt, hvilket den sikkert også har hatt. Problemet har til nå vært, forteller Börjesson meg, at de inviterte kunstnerne, antagelig grunnet samlingens ujevne karakter, stort sett har valgt de samme verkene – verk som allerede har en nokså omfattende visnings- og resepsjonshistorie. Kjartan Slettemarks Nixon-bilder har for eksempel vært fremme ved samtlige anledninger. I håp om et mer uforutsigbart perspektiv og utvalg inviterte Børjesson Tebus, som også tidligere har gjort seg bemerket med samlingsbaserte prosjekter.

Börjesson fikk det som han ville. Med sine 273 verk er Collection den mest omfattende monteringen av museets samling noensinne. Verk som aldri har sett dagens lys er her hentet opp fra magasinene. Ulikt tidligere utstillinger i serien har Tebus valgt å ikke ha med egne verk. Dette er altså samlingen i dialog med seg selv. Vel, ikke helt: ett av rommene og hele katalogen er viet reproduksjoner av verk fra samlingen, håndkolorert av Tebus. Dessuten er Tebus’ pensel også i overført betydning høyst tilstedeværende.

Reproduksjonene stammer fra tre kataloger som tar for seg samlingen (fra 1955, 1987 og 1992). Tilsammen 273 svart-hvite verkfotoer er sakset ut og samlet på store Mnemosyne-inspirerte plansjer, fordelt i 18 grupper. Gruppene har fungert som en matrise for utstillingen, forteller Tebus. Temaene er intuitivt avledet av bildematerialet, ofte med utgangspunkt i enkle motivtemaer – kuer, månen, krig osv. Etter at kategoriene var etablert gikk Tebus løs på magasinene hvor han avfotograferte verkene som han tidligere bare kjente som svart-hvitt-fotoer fra katalogene, i tillegg til å lete frem ytterligere verk som passet inn.

Collection er altså todelt: monteringen av de faktiske verkene fra samlingen og de håndkolorerte reproduksjonene. Tebus’ metode kan beskrives som en slags kuraterende parafrasering av utvalget i de tre foregående katalogene. Til forskjell fra disse publikasjonene forfekter utvalget hans ingen kunsthistorisk autoritet. Ekspertens skjønn er erstattet med en lekende, subjektiv optikk. Det ligger heller ikke noe kritisk perspektiv til grunn for kategoriene. Utvelgelsen søker altså ikke legitimitet utover Tebus’ kunstneriske lisens. Kategoriene hans er instrumenter for synliggjøringen av samlingen – derav deres prosaiske og indeksikalske karakter. Søkekategorier kunne man kalle dem; den forskjellsutjevnende sammenstillingen opptrer omtrent som resultater av bildesøk på nettet.

Tebus’ prosjekt kan i tråd med dette leses som en slags prosumer-poetikk, der mening produseres og konsumeres i sanntid. Bildet er et metamorft og nomadisk objekt, gjenstand for stadige oversettelser og kontekstforskyvninger. Tebus inngår i en kreativ, medskapende symbiose med verkene, òg demonstrert ved håndkoloreringen og monteringen på museets vegger: The River viser elvelandskaper montert i en synkende linje gjennom rommet, der høyden samsvarer med landskapstypen. I The Orchestra er noen skulpturer satt sammen i en gruppe som er ment å fremstå som et orkester. The Cow Parade viser en rekke med bilder av kuer. Full Moon in Motion består av landskapsbilder med måne satt sammen etter størrelse. Symptomatisk skyves et vakkert lite landskap av Peder Balke helt ut i kanten, mens et redselsfullt kitschmaleri blir formasjonens midtpunkt.

Det ligger en stor fysisk innsats bak Collection, i arbeidet med å flytte bildene opp fra magasinene og montere dem, samt håndkoloreringen. Også for betrakteren er Collection en utmattende affære. Jeg ble var det når jeg gikk der: å se bilder er slitsomt. Et overordnet poeng for Tebus synes å være omforhandlingen av kunstbildets status og karakter, å skape bevegelighet i kategoriene. Problematikken angår jo, men avsondret fra redskapene og tilgangen som muliggjør en kreativ medvirking, og samtidig stilt overfor en flom av bilder lugget ut av sine forklarende kontekster, kjenner betrakteren seg likevel litt overflødig (i hvert fall i mitt tilfelle), som om man sto og tittet over skulderen til noen som gjorde tilfeldige bildesøk på nett eller lekte seg i et illustrator-dokument. Men så er jo den passive observatøren nettopp redundant i et prosumer-perspektiv. Collection fungerer utmerket som idé og eksempel, og katalogen med Tebus håndkoloreringer er god (selv om jeg savnet et mer gjennomarbeidet tekstbidrag). Som opplevelse, i kraft av sitt digre omfang og sin provisoriske karakter, fortoner utstillingen seg som en småvittig påminnelse om den regionale kunstsamlingens besværlige karakter og skjebne.