Så fikk jeg da endelig en grunn til å legge meg ned og lese litt – en aktivitet som er blitt lidende de siste årene, siden all skrivingen for hver dag gjør meg litt mer allergisk mot bokstaver. Det er også et spørsmål om å holde den mentale hygienen ved like; en skribent som setter seg ned og leser direkte etter jobb er på mange måter i en større risikogruppe enn en bartender som øyeblikkelig kulern med noen pils etter å ha fått jaget ut siste gjest midt på natten. Det er kanskje ikke åpenbart hvorfor det er sånn, men stol på meg denne ene gangen; det er virkelig sånn.
Det er gått syv år siden jeg traff Bjarne Melgaard på hans åpning på Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg, og han sa til meg at «Jeg driver selv og skriver litt». Ikke veldig overraskende. Han fortsatte med å si «Jeg har holdt på i ti år med en… novelle». Litt mer overraskende, kanskje. Han kunne sagt roman. Han kunne sagt diktsyklus. Han kunne faen ta meg sagt at han skrev på et teaterstykke, og det ville virket mer naturlig, men han sa altså «novelle», og han sa også «ti år». De som vet den minste ting om kunstnerskapet vil jo naturlig nok stusse ved dette mindre formatet og den lange arbeidstiden – alt i Melgaards univers går jo vanligvis hysterisk fort og er larger than life på alle måter. Tanken at han satt og pirket på noe så komprimert som en novelle i ti år virket som en spøk, og det kan det også for all del ha vært. Med mindre språkbarrieren kollapset mellom det norske «novelle» og engelskens «novel» – men jeg tviler på at det jeg nettopp leste er hva han snakket om den gang.
Men det var altså neppe noen overraskelse at mannen skrev på noe. De hastig nedskriblede meldingene som har fulgt produksjonen hans gjennom to tiår er etterhvert lette å gjenkjenne, og det er ikke akkurat noen bombe at denne romanen i stor grad kretser rundt ubeskyttet analsex med hiv-positive og over middels velutstyrte svarte menn. Det ligger liksom i kortene. Den seksualiserte dødsdriften er grundig annonsert på forhånd, og den som har gitt meldingene på Melgaards bilder noen som helst oppmerksomhet kjenner igjen toneleiet ganske fort.
Men ikke bare har jeg lest boken – jeg har også fått med meg noen anmeldelser. Så jeg vet allerede på forhånd at dette beveger seg i alle retninger, tid og sted skifter hyppig og uventet, og jeg vet at etterordet til Ina Blom kommer midt i boken – ganske eksakt midt i, faktisk – og at designen, den tilfeldige narrative rekkefølgen, og dette med å sette teksten i varierende størrelse for hvert kapittel, liksom skal gi et passe kaotisk inntrykk. Det skal det helt sikkert, men det er ikke så tilfeldig som det ser ut til – jeg vil heller si denne romanen (det er tross alt det det blir presentert som, og under lagene av forvirringstaktikk er det også det det er) er nokså nøyaktig komponert. Det er f.eks. ikke tilfeldig at den mye omskrevne sekvensen der en mann virer en rusten kjetting rundt underarmen før han presser den inn i rompa på en annen mann, befinner seg i andre halvdel av boken, sammen med liknende sekvenser. Strengt tatt øker intensiteten i beskrivelsene av de seksuelle eksessene konsekvent fra første ord, og bygger seg gradvis opp til et crescendo der trauma, begjær, frykt og lyst ser ut til å befinne seg i zenith innenfor dette kjøttet til en billedkunstner som er så lut lei åpninger, art wannabees og hele den komplekse veven av forbindelser som utgjør kunstoffentligheten at den eneste muligheten til å oppleve noe som virkelig, ufravikelig er forbundet med akutt fysisk smerte. Enten det, eller a) Mine hunder b) Mamma c) Pappa. Og koblingen til den visuelle siden av kunstnerskapet – der både mor, far og hunder har manifestert seg hyppig de siste årene, blir med dette sementert. Hovedpersonen likner ikke lite på den Bjarne Melgaard vi tror oss vite noe om fra før. Og de selvbiografiske komponentene er, vel, kanskje korrekte, eller kanskje noe manipulerte, eller ren og skjær løgn – eller, sannsynligvis, alt dette i varierende grad. Det er jo ikke som om det å pushe det arrangerte og oppforstørrede bildet av seg selv foran seg som et pornografisk og myteinfisert ikon er en direkte fremmed strategi for meg – jeg holder faktisk på med det samme her og nå, selv om jeg kanskje ikke tar i så hardt som jeg er kapabel til. (Men, vær så sikker, hun ligger svinebundet i kurven sin, og venter i fryktblandet forventing på at jeg skal slutte med å skrive og gjøre noe vettug.) Og spennet mellom det virkelige livet innenfor en seksuell subkultur, kontra den artifisielle og til vanvidd kjedelige tilværelsen som billedkunstner innenfor kunstinstitusjonen, er også noe jeg har notert som en eskalerende ting. I et slag blir absolutt alt uutholdelig kjedelig. Hvis det perspektivet en gang har etablert seg er det vondt å se annerledes på verden etterpå, altså. Det blir en kontinuerlig flukt fra det ene til det andre. Ikke til det ene eller andre. Og hvis vi da blander inn mor, far og hundene samtidig som kokainforbruket øker, så vil dette scenarioet etterhvert forflytte seg til et punkt hinsides det fullstendig absurde, og der er det ikke nødvendigvis morsomt lenger, selv om det kan fortsette å være interessant en liten stund til.
Bortsett fra det er jeg ikke sikker på om denne romanen direkte «handler» om noe, men du leser videre likevel, fordi det går ganske fort å catche Melgaard-speak – du hører stemmen hans i deg fra første setning. En febril fortellerstemme som er like deler blasert likegyldig og rasende begjærsorientert, og med en ikke så veldig skjult agenda som stadig fører oss ned trappen i kjellermørket sammen med andre predatorer. Overgrep som avføder overgrep som hele tiden må toppe det foregående. Dette opptar en ganske stor del, hvis ikke mesteparten, av romanen, og det er mørkt nok til å skremme vekk pysete lesere – det har vi allerede sett eksempler på. Men det er også vittig nok til å få perverse gamle griser som meg til å sitte og humre godt. Og når siste siden er lest er det vanskelig å riste av seg følelsen av å egentlig ha lest en ganske god, senmodernistisk prosa. Under den sprikende, kaotiske overflaten skjuler det seg en nesten konservativ fortellerstruktur. Og det spørs om det kanskje også er nødvendig, sett i forhold til det til tider radikale innholdet. Der er også passasjer der det argumenteres godt for at homofile menn egentlig ikke er menn, at det er heterofile hvite menn som har problemer med raseterminologi i forhold til svarte menn, når det mellom homofile svarte og hvite menn heller fungerer som ekstern stimulantia. Der er også noen tidligere uttrykte tanker rundt nødvendigheten av å etablere andre typer homofile rollemodeller, hinsides klisjéene. De av oss som har fulgt med tidligere kjenner seg altså igjen i denne turbulensen av motstridende drifter, saklige resonnementer, påtatt poserende kvinnehat og kunstnerisk spleen. A New Novel… er en bekreftelse på at vi oppfattet det riktig første gang. Men for nybegynnere spørs det om det kanskje er en bedre idé å forholde seg til bildene først. Bare en tanke, det er ikke sikkert det er riktig. Nå, hun har ventet lenge nok nå – på tide å avrunde. Det er en fin bok – les den selv.
