På Galleri November handler det hverken om utviding av kunstbegrepet, endring av kunstnerrollen eller oppløsning av kunstverket. Disse profesjonelle amatører står inne for sine uttrykk og tar ansvar for dem. Derfor er deres utstilling, om ikke den beste, så en av de mest tankevekkende i Oslo i høst.
«Samtidskunsten», skriver filosofen Ståle Finke, «ser paradoksalt nok ut til å klare seg uten en kunstner som bearbeidere og fortetter et uttrykk han kan sies å stå inne for, være ansvarlig for, eller gjenfinne sin egen estetiske subjektivitet i».
Slik er det ikke på beste Vestkant for tiden. Her arrangeres en fast kunstbegivenhet i november-Oslo, en selvkuratert utstilling med de aldrende herrene Erik Anker, Erik Collett, Marius Hauge, Harald Melbye og Ole Swang. Swang og Hauge er jurister, de øvrige er arkitekter. Med sitt Christian Krohg-skjegg og ditto pondus og utdanning passer den veltalende Hauge godt som gruppens leder. Deres åpninger er legendariske, og trekker flere gjester enn de fleste utstillinger i Norge. Disse profesjonelle amatører står inne for sine uttrykk, tar ansvar for dem, og lar dem speile sine respektive estetiske subjektiviteter.
Derfor er deres utstilling, om ikke den beste, så en av de mest tankevekkende i Oslo i høst. Den strider radikalt mot alt det som er høyt verdsatt i samtidskunsten i dag, slik Finke beskriver den. Der forsvinner de mediespesifikke kunstfagene de tidligere var inndelt i: maleri, grafikk, skulptur, metall, keramikk, tekstil, metall etc. Samtidig oppløses grensene mellom billedkunst og kunsthåndverk, verkbegrepet oppløses, og det kunstneriske prosjekt kommer i stedet. Kunstbegrepet utvides, kunstnerrollen endres og kunstnerutdanningen har ikke lenger forankring i et håndverk eller materiale, men i konseptuelle og relasjonelle ferdigheter.
Slik er det ikke her på Skillebekk i november. Her er en akvarell en akvarell, en tegning en tegning, et maleri et maleri, og skulpturer er enten av stein eller metall. Formene er klare, strekene er sikre, fargene innbydende, det vakre er vakkert, tanken har ingen baktanke. Alt ånder av kjærlighet til kunsten, naturen og håndverket. Utstillingen er ingen protest mot alle vedtatte sannheter i kunstlivet, den bryr seg rett og slett ikke om dem. Haugegruppen dyrker den retrogarde naivisme.
Her er ingen gallerist som stiller krav til kunstnerisk kvalitet for å slippe til, ingen kurator som med omhu velger ut kunstverkene og skriver innsiktsfullt om dem, ingen diskret kledd gallerimedarbeider som representerer gallerist, kunst og kunstner, og selvsagt ingen kritiker. Her er bare arkitektene og juristen med sitt store skjegg og like store talegaver.
Det problematiske med dette lille gjesterommet langt borte i en sidefløy av kunstens store slott er mangel på en kritisk instans som kan sørge for at rommet er i orden når gjestene kommer. Da ville færre av akvarellene hatt preg av rutine, de italienske tegningene vært dristigere i format, stenskulpturene helt uten tilfeldige skader, maleriene ikke stått så mye i kontrast til de øvriges arbeider, og Collett og Hauge kanskje hatt hver sin separatutstilling i et galleri med hvit kube, og ikke med plysjvegger.
En kunst til besvær, men også til begjær.
Jeg var faktisk fornøyd med svaret til Dag, det etterfølgende er bare litt moro. Har du lyst til å ytre noe som kan starte opp debatten, så ser det jo ikke ut til at kontrolltårnet reagerer på kosebamser.
Mvh
Odd Johan
Herregud folkens, klarer dere virkelig ikke diskutere kunst på kunstkritikk.no?!
Hilsen KoseBamse
Hvis man kaller seg antagonist burde man vel være klar for å risikere de konfliktene man søker, eller kanskje denne ‘antagonisten’ ikke er så konfliktsøkende som han utgir seg for å være siden han jo faktisk avviser vår ovenstående uenighet (som forresten oppklares av Dag). En antagonist rolle bør være å helle bensin på bålet, hvis han er i stand til det da, hvis den evnen mangler er han vel fjollete. Håper denne lille fortolkningen av Kjetils innlegg faller i smak hos Antagonisten.
Mvh
Odd Johan
Ps: er Odd Johan et bra kunstnernavn, jeg heter faktisk det, kan det bli mer selvreferensielt eller?
Tja, er det ikke blogg-genre å skrive under pseudonym da?
Jo, det kan du si, men – seriøst!! – så er det ganske feigis og ikke så rent lite fjollete å skrive det du gjør uten å signere med eget navn også da — herr ANTAGONIST!
Dette er en konstruert debatt, basert på manglende kunnskap om kunst. Kjøp Vitamin D, new perspectives in drawing (oppfølgeren til Vitamin P som handler om maleri) se, les og lær. Boka koster 530.- i Torpedo bokhandel. Jeg anbefaler folk som vil publisere egne tekster om kunst i full offentlighet å følge med, skaffe seg informasjon, men først og fremst å se utstillinger. Da slipper vi uinformert fjolleri som “at det konseptuelle og relasjonelle er det eneste gangbare i kunsten”.
Jeg fortsetter kommentaren: Min anmeldelse må sees som en liten protest mot det syn at det konseptuelle og relasjonelle er det eneste gangbare i kunsten, slik man får inntrykk av i denne boken, som er litt preget av å jage kunsthåndverket inn i denne del av kunstfeltet.
Selvsagt nærer jeg også en viss nostalgisk følelse overfor den analoge, håndfaste kunsten, det er jo den jeg er vokst opp med, har størst fortrolighet med og derfor også kan utøve den mest meningsberettigede kritikk av.
Jeg pleier selv å fremheve deler av den digitale kunsten som eksempel på en kunst som utøves med høyt oppdrevene ferdigheter ervervet gjennom mange år. Det kunne man se eksempler på GeneratorX – utstillingen på Tullinløkka for en tid siden. Slik sett ser jeg for eksempel ikke noen prinsipiell forskjell i “ferdighet” på analog og digital kunst, og mener vel heller ikke at ferdighetsaspektet er noe stort poeng.
Når det gjelder kunsthåndverk er jeg imidlertid mer gammeldags iallfall når det gjelder arbeider jeg vil ha og bruke selv – en god tekopp blir for meg bedre å drikke av jo bedre håndverket er og jo bedre form den har. Slik er det, for meg, ikke for billedkunst.
Dette var kanskje et svar noe på siden av det du ønsket at jeg skulle ta opp?
Vennlig hilsen
Dag Solhjell
Takk til deg, Odd Johan Martinsen, for en betimelig kommentar. De konstateringer du viser til, er ikke mine, men fremkommer som en nærmest unison enighet blant forfatterne av boken ”Kunstene og det mediespesifikk”, med Holger Koefoed som redaktør, og med undertittelen ”En fagbok om de materialbaserte kunstartenes situasjon”, med bidrag fra et seminar ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2004, og utgitt av Akademisk Publisering i 2005.
Dette er en forøvrig meget interessant bok, som jeg vil anbefale for de som er interessert i noen av problemene bak debatten innenfor Kunsthøgskolen i Oslo.
Er dette i det hele tatt en anmeldelse/kritikk av en utstilling, eller er det bare et nostalgisk sukk om hvor fint det er at vi har noen lykkelige amatører som tar hånd om ”tradisjonene”. Er ikke denne ”kritikken” bare en ren plassering av utstillingen i et felt, og derigjennom en plassering av dens forfatters posisjon som institusjonskritikker. Jeg synes det kunne vært spennende om Dag S. kunne spisse sin kritikk av kunstinstitusjonen, slik at kritikken av utstillingen forsvant helt.
Dag S. sier sitat;
Kunstbegrepet utvides, kunstnerrollen endres og kunstnerutdanningen har ikke lenger forankring i et håndverk eller materiale, men i konseptuelle og relasjonelle ferdigheter.
Hvis dette er ment som en konstatering, og ikke som en kritikk, noe jeg antar at det er i lys av kontrasteringen med de lykkelige amatørene, så burde den vært sann, det er den ikke. Faktisk er de mest vellykkede av de kunstnerne som jeg har studert sammen med, de som behersket teknologien best. Videokunst, internettkunst og generelt alt som har med computerkunst å gjøre er avhengig av svært gode teknologiske ferdigheter for at de konseptuelle mulighetene skal åpne seg for kunstneren. Selv var jeg svært missunnelig på andres teknologiske ferdigheter, min ferdighet begrenset seg til et program, nemlig illustrator. Måten jeg brukte teknologien på lignet mer på et gammeldags håndverk, dermed begrenset de konseptuelle mulighetene til å kommentere teknologien seg. Faktisk synes jeg ikke at en mer konseptuel, teoretisk og relasjonell kunstutdanning er så ille i lys av at det i alle fall for en tid, var slik at ny teknologi i kunsten var det samme som ny og god kunst. Ja da har vi vel noen mulige ting å diskutere her, altså en kritikk av en utstilling der kunsten ble usynlig i lys av kontrasteringen til den profesjonelle byråkratiserte entartete institusjonen. Og aktualiteten/sannheten i at kunstnerrollen ikke har forankring i et håndverk.
synd kritikken kom så sent. hilsen im