Blant utstillingene som sparket i gang kunstsesongen i Oslo et par uker ut i det nye året, var det særlig én som syntes å ta opp i seg den urolige verdenstilstanden vi befinner oss i. I Juan Andrés Milanes Benitos Microwave for One på Galleri Riis blir en dyster samtid og en voldsom, mulig fremtid forent i noen få enkle, men kraftfulle arbeider.
En massiv, bulkete betongstruktur ligger endevendt på gulvet med armeringsjern hengende ut fra klumpene som på en rotvelt. Når man runder kolossen viser det seg at det er et svømmebasseng, som ved en umulig manøver har blitt røsket opp fra grunnen og forflyttet til galleriet, helt intakt, bortsett fra noen løsnede fliser. Det er lite til basseng å være, men som skulptur i et forholdsvis beskjedent galleri som Riis er det enormt. Den rustne badetrappen og de avskallede flisene antyder at bassenget ikke har vært i bruk på lang tid. Er det en ruin fra fortiden, eller et glimt av fremtiden? Svaret er kanskje at det er begge.
Verket, Microwave for One, har gitt den mistrøstige tittelen til utstillingen, og deler også navn med en kokebok fra 1980-tallet. For meg fremstår tittelen som noe av et sidespor. Svømmebassenget stammer fra 1950-tallets Cuba, rekonstruert av Milanes Benito gjennom et nitid arbeid med maling, kunstharpiks og fiberglass. Ifølge utstillingsteksten ble alle private bassenger ødelagt eller fylt igjen etter Castros revolusjon i 1959. Milanes Benito er selv født på Cuba, men er utdannet og bosatt i Norge.
Som estetisk motiv har ruinen alltid vært et paradoksalt fenomen, en fragmentarisk overlevning fra fortiden som tegner konturene av en tapt verden, men som dermed også fremmaner forestillingen om at man selv lever i en fremtidig ruin. I kunsten hviler derfor ruinen som regel på en nostalgisk og mollstemt grunntone. Heller ikke Milanes Benito er fri for dette. I hans forrige utstilling på Riis i 2011 lå en kopi av en gravemaskin brutalt veltet på gulvet, med vinduene i styrhuset slått inn. Nå vises gravemaskinen igjen, denne gang malt på lerret i akvarellaktig, uttynnet akryl (Party at the Funeral). Det voldelige som heftet ved skulpturen forsvinner i tidsforskyvningen i denne annengrads avbildningen, og i den forgjengelighetens melankoli som ruinmotivet tynges av.
Men det private svømmebassenget har ikke blitt noe mindre egnet som symbol på klasseprivilegier i dag enn det var på 1950-tallet. På bunnen av Milanes Benitos basseng har flisene løsnet og hullene danner et stigende trappetrinnmønster, en graf som angivelig tilsvarer arbeidsledighetsstatistikken i Europa i de tre årene (2013 – 2016) Milanes Benito arbeidet med skulpturen. Her er fortolkningsnøkkelen bokstavelig talt meislet inn i skulpturen. Om dette ikke akkurat er et subtilt grep, fremhever det i hvert fall skulpturens aktualitet, gir den et preg av å være et varsel om en kommende oppstand.
En annen installasjon, The Treasure Room, er en lang og klaustrofobisk korridor med et alarmsystem som leder inn til et tomt rom. Alarmen utløses først når besøkerne passerer den på vei ut. I en tredje, Chroma Key, ligger diverse hudblekingsprodukter for mørkhudede kvinner på en blåfarget backdrop. Tittelen refererer til en postproduksjonsteknikk som brukes for å redigere inn spesialeffekter på film og tv. Der The Treasure Room iscenesetter en ytre kontroll av kroppen og dens bevegelser i rommet viser Chroma Key til en internalisert kontroll som bokstavelig talt går under huden.
Samlet utgjør Milanes Benitos utstilling et amalgam av forskjellige tider, estetisk og politisk: Mens det omkalfatrede svømmebassenget er spent mellom en postrevolusjonær fortid og lignende, mulig fremtid, er de andre installasjonene mer tydelig plassert i samtiden. Men slik Milanes Benito tegner den, er dette en samtid som allerede bærer dystopiens kjennetegn.
