«Feilgrep fra Nasjonalmuseet» er tittelen på Jonas Ekebergs kommentar i Kunstkritikk mandag 30. april, med henvisning til omorganiseringen vi i Nasjonalmuseet holder på med i disse dager. Den primære årsaken til betegnelsen «feilgrep», er at Ekeberg savner en avdeling for utstillinger, i tillegg er han skeptisk til at ansvaret for Nasjonalmuseets program legges i ledergruppen og hos direktør.
At Kunstkritikk følger Nasjonalmuseets organisasjonsendringer tett og kritisk, er naturlig. Og selv om museets nye modell ennå ikke er ferdigstilt, er det positivt at det inviteres til diskusjon rundt museets kommende struktur, planer og satsninger.
Et samlet museum
Nå som vi kommer stadig nærmere åpningen av det nye Nasjonalmuseet, har det vært nødvendig og naturlig å se nøye på hvordan museet er rigget. Det for å komme i mål med en omfattende flytteprosess, men også for best mulig å løse vårt samfunnsoppdrag i årene fremover. Hovedtrekkene i den nye organisasjonsmodellen handler om å forløse det flerfaglige potensialet som ligger hos museets ansatte og samling, ved å organisere fagene sammen. Vi ønsker å løfte publikumsperspektivet, markedsarbeidet, samlingsarbeidet og forskningen innen de ulike fagene i museet. Fra flere mindre enheter skal vi bli ett stort samlet museum.
Nasjonalmuseets utstillinger blir naturligvis en helt sentral del av dette arbeidet. Utstillingsprogrammet er den viktigste identitetsmarkøren for Nasjonalmuseet. At det overordnende, strategiske ansvaret for dette ligger i ledergruppe og hos direktør, mener jeg er naturlig. Det betyr ikke at direktør skal detaljstyre dette arbeidet, tvert imot. Hele den overordnede ideen med Nasjonalmuseets fremtidige organisering er på best mulig å måte tilrettelegge for flerfaglig samarbeid, at ideer og samlingsarbeid skal kunne vokse frem fra museets mange dyktige fagfolk. Utviklingen av utstillingsideer vil i høy grad ligge hos de ulike kuratorene og avdelingsdirektører, det samme gjelder gjennomføringen av utstillingene.
Legge til rette for faglig arbeid
Med den nye modellen er ønsket å plassere ansvaret for den faglige utviklingen bredere ut i organisasjonen. Ledelsens oppgave vil være å skape rom for de gode ideene, legge til rette for solid faglig arbeid i dybden, men samtidig tenke strategisk rundt et helhetlig program for et nytt og samlet museumsbygg. Det nye Nasjonalmuseet skal ha én felles identitet og i enda høyere grad ivareta samhandling på tvers av samlingen og museets rike og sammensatte fagkompetanse.
Dette var en forutsetning for konsolideringen av Nasjonalmuseet i sin tid, og ved stortingsvedtaket om å bygge det nye museet på Vestbanen. Ikke minst er det internt i Nasjonalmuseet et sterkt ønske om å utforske og utvikle arbeidet mellom fagfeltene. Derfor opprettes nå to nye avdelinger, på tvers av tidsperioder og sjangre, én for «samling» og én for «formidling og publikum». I Nasjonalmuseet finnes det to typer kuratorer: «kurator samling og utstilling» og «kurator formidling», som nå blir å finne i hver sin avdeling. Slik vil vi også kunne løfte formidlingsfaget og måten vi møter publikum på. Vi skal nå nye og flere målgrupper og styrke kunstforståelsen i Norge.
At «kurator samling og utstilling» og «kurator formidling» samarbeider om utstillinger, er imidlertid viktig. Utstillingene organiseres derfor som prosjekter, som går på tvers av de ulike avdelingene. Her involveres også ressurser og kompetanse fra hele museet: i tillegg til det kuratoriske og formidlingen, er for eksempel utstillingsteknikk, konservering, sikkerhet, kommunikasjon og økonomi viktig. Slik sikrer man bred samhandling og involvering, noe vi mener vil gi de beste sluttresultatene.
Samhandling og involvering
Ekeberg bekymrer seg for at direktøren for Nasjonalmuseet er politisk styrt og at vi i den nye organiseringen har et sterkt fokus på marked. I mine øyne bør direktøren for Nasjonalmuseet så vidt det er mulig ha et godt forhold til departementet til enhver tid, det er tross alt herfra Nasjonalmuseet henter sitt primære tilskudd. Det betyr ikke at man er politisk styrt eller skal dele politisk ståsted eller noe annet med hverken regjering eller opposisjon. Nasjonalmuseet er en stiftelse og er uavhengig. For øvrig må vi styrke vår egeninntjening: for å finansiere det omfattende tilbudet vi ønsker oss i det nye museet, men også for å henge med i en generell markedsutvikling og profesjonalisering av museer og kulturinstitusjoner i Europa. Derfor opprettes det en ny avdeling for marked og forretningsdrift.
Uansett vil Nasjonalmuseets utstillingsprogram til enhver tid defineres innefra. Det er utrolig mange dyktige mennesker i Nasjonalmuseet, og en av mine aller viktigste oppgaver er å legge til rette for at de skal kunne jobbe så godt de kan. Som fagperson synes jeg selv at utstillingsproduksjon er noe av det aller mest givende og spennende i et museum, og det er flott og inspirerende å være involvert i dette arbeidet på et overordnet plan, men det kommer altså ikke til å være min primære jobb å produsere utstillinger eller arbeide med de enkelte detaljene.
Obs på historikken
Kunstkritikk har alltid fulgt godt med på Nasjonalmuseet. Organisasjonens mange faser er godt dokumentert over mer enn ti år, og Ekeberg trekker paralleller til tidligere organiseringer av Nasjonalmuseet. Vi er obs på historikken, slik man er nødt til når man organiserer en hvilken som helst institusjon og bedrift, samtidig som man ikke må være redd for å følge med i tiden og utvikle seg.
Jeg er glad for at Kunstkritikk følger med og utfordrer oss, men ser det som en feilslutning av Ekeberg at arbeidet med utstillinger ikke står sentralt i den nye modellen. Tvert om har jeg stor tro på at grepene vi nå gjør, er noe som vil komme kunsten, forskningen, museet, publikum og utstillingsprogrammet til gode.
