Kunsthøsten startet for min del med Hanne Grieg Hermansens og Anna Gudmundsdottirs utstillinger på Tegnerforbundet. Gudmundsdottir viser dunkle, forrevne collager og malerier som gir fornemmelsen av å stirre gjennom et av Daniel Burens strekbilder spent foran inngangen til en ugjestmild grotte. Hermansens arbeidskrevende blyantgjengivelser av lys gir òg en semisublim følelse, som kontrasterer det mer forvaltende naturforholdet som virker å være de rigeur i den norske samtidskunsten denne høsten. Det er nesten så man gjenvinner et snev av tro på kunstbildets selvtilstrekkelighet.
Ingrid Lønningdal åpnet forrige uke en utstilling på Kunstnerforbundet, der industriarkitektur har gitt inspirasjon til malerier av silikatmaling påført strie. I overlyssalen på samme adresse har Fredrik Værslev rekonstruert brystpanelet og over det hengt en serie malerier innrammet i valnøtt utformet som karmer og sprosser. Vindusillusjonen får flekk- og prikkmaleriene hans til å ligne blomsterenger. Et mer integrert naturmaleri ble servert i Mikael Øye Hegnars utstilling i kunstnerens egen kolonihage tidligere denne måneden, organisert av det husløse galleriet 1857, som nå går inn i sitt siste halvår. Glidningen mellom ute og inne, landskap og bilde, er òg omdreiningspunkt i utstillingen Skjermdump av Jan Freuchen, som åpnet på Billedhoggerforeningen forrige uke.
Samtidig med Freuchen viser Billedhoggerforeningen Jannicke Låkers lakoniske videoportrett av en ensom kvinne som, omgitt av mørkt hav, forgjeves kaver for å komme seg opp i en båt. Mikael Brkic’ Fire and Forget som åpnet på Unge Kunstneres Samfund forrige uke, kretser eklektisk rundt et norsk sjømålsmissil fra 60-tallet. Urelatert til Brkic’ utstilling, men likevel verdt å merke seg, er at UKS i samarbeid med Billedkunstnerne i Oslo og Akershus onsdag denne uken arrangerer «kulturpolitisk roast» på Kunstnernes Hus, der lokale politikere skal svare for sine respektive partiers kunst- og kuturpolitikk, i forkant av kommunevalget seinere i høst.
Kunstnernes Hus begynte høsten med et nytt innslag i film- og videoprogrammet Silver Series, der turen er kommet til den britiske kunstneren Ed Atkins’ morbid-melankolske animasjonsfilmer. Koblingen til Maria Pasenaus instagrampåvirkede fotografier, som blir å se på Fotogalleriet fra og med denne helgen, er kanskje ikke åpenbar, men her òg inviteres en refleksjon over (medie)teknologiens innvirkning på menneskets selvforhold. Vil man tøye strikken, kunne man assosiere videre til fotografiene til Thora Dolven Balke, som åpner utstilling på galleri Melk uken etter, der menneskekroppen stadig vekk fremstilles på oppløsende og fordreiende måter. Med den usminket sentimentale tittelen Human Touch fremstår årets utgave av Tegnetriennalen, som åpner på Kunstnernes Hus i begynnelsen av november, intendert som motvekt til dette akselererende integritetstapet; kurator Helga-Marie Nordby vil fremheve tegningen som «grunnleggende menneskelig uttrykk».
I september viser 222T, et av de siste tilskuddene til den kunstnerdrevne floraen i Oslo, den norske grafikeren og tegneren Albert Jærns (1893-1949) tresnitt fra okkupasjonstiden, beskrevet som et materielt vitnesbyrd til kunstens motstandskraft. Fra midten av september presenteres den danske tekstilkunstneren Inge Bjørn (f. 1925) i en utstilling med arbeider fra helt tilbake til hennes samarbeid med Asger Jorn på Blaker gml. meieri, utenfor Oslo.
Mellom kategoriene
Munchmuseet i bevegelse holder frem med sin prisbelønte kombinering av queerpolitikk og graving i Oslos geografi og historie. Først ut er en filmkabaret signert duoen Maria Bordorff og Kirsten Astrup som tar utgangspunkt i det sosiale og kulturelle livet i Oslo på 1930-tallet. Filmen som henter inspirasjon fra blant annet Nasjonalteatrets fotoarkiver, Rainer Werner Fassbinders Querelle (1982) og Per Krohgs veggmalerier på Oslo Sjømannsskole, har premiere denne helgen.
Med utstillingen Edvard Much og Käthe Kollwitz som åpnet før sommeren og står ut september, avslutter Kunsthall Oslo (foreløpig) samarbeidet med Munchmuseet. I midten av september åpner Euronoize i lokalene deres i Rostockgata. Utstillingen er del av et samarbeid med Reading Univeristy, Pil & Galia Kollectiv og visningsrommet ARE fra Praha hvor de ser nærmere på eksperimentelle musikkuttrykk som befinner seg mellom kunst- og musikkfeltet. En stor videojukebox med kunst- og musikkprosjekter fra rundt omkring i Europa ledsages av et program med livemusikk som løper gjennom oktober.
Kunsthall Trondheim åpner i begynnelsen av september en utstilling med Anna Daniell, som antakelig vanen tro vil forsøke å vekke skulpturene sine til liv gjennom å kaste om på koordinatene for møtet med publikum. Parallelt stiller kunsthallen ut dansk-grønlandske Pia Arkes (1958-2007) fotografier og filmarbeider, som behandler kolonialismens avtrykk på grønlandsk landskap og identitet. Kunsthall Stavanger åpner 12. september en utstilling med irsk-kanadiske Ciara Phillips, kjent for sin interesse for grafikkens politiske og sosiale potensial.
Slutting og flytting
I sommer kunngjorde Astrup Fearnley Museet at Gunnar Kvaran fratrer stillingen som direktør etter nyttår. I et intervju med Kunstkritikk, understreket han at museet er mer enn en vitrine for internasjonal kunst; de vil også utdanne offentligheten. Deres hovedutstilling denne høsten er den turnerende Gilbert & George-retrospektiven The Great Exhibition, som var å se på Moderna Museet i Stockholm i fjor. Kunstkritikks anmelder beskrev utstillingen som en «satirisk multikulturell fornøyelsespark» som ga betrakteren en pause fra det «institusjonelle overjeget». Et anstrengt forhold til dette insitusjonelle overjeget virker – til tross for museets selvforståelse som utdannelsesaktør – som fellesnevneren for sjiktet av kunstnere som museet har lagt sin elsk på i Kvarans periode: Jeff Koons, Takashi Murakami, Damien Hirst, Alex Israel.
En annen hendelse verdt å merke seg denne høsten er at Prosjektrom Normanns i Stavanger legger ned etter åtte års drift. Før en utstilling med Tegneklubben setter punktum i desember, presenterer de Jon Benjamin Tallerås, som har slått seg opp med en slags jovialanarkistisk hybrid av dérive og parkour. Rogaland Kunstsenter, som har hatt et noe labert utstillingsprogram i overgangen mellom avtroppende daglig leder Geir Haraldseth og etterfølgeren Helga Nyman, planlegger denne høsten en utstillling med Herman Mbamba og Christian Tony Norum, sannsynligvis i starten av oktober. Det ville overrasket om ikke maleriet i nybohemsk tapning spiller hovedrollen.
I Oslo skjer det også rokkeringer; både VI, VII og kunstnerdrevne Destiny’s tar pause frem til de er på plass i nye lokaler. Destiny’s gjeninnvies etter planen i Bogstadveien i november med en utstilling med maleren Liv Ertzeid. Når og hvor VI, VII gjenåpner er ennå usikkert.
Akershus kunstsenter – som òg skal flytte om ikke lenge – har to utstillinger på programmet denne høsten, mest iøynefallende den oppfinnsomt titulerte Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by, der Slavs and Tatars og Lawrence Abu Hamdan opptrer i selskap med London-baserte Nils Normann og Oslo-kjenninger som Andrea Bakketun, Sara Christensen og Allyce Wood. Hva tanken bak denne gåtefulle sammensetningen er, vites ikke.
Vekk fra denne verden
Om man bortser fra biennalene og triennalene, er det langt mellom de idéstyrte gruppeutstillingene ved norske institusjoner; solomønstringer med midtkarrierekunstnere er det dominerende formatet. En av dem er Sandra Mujinga, som stiller ut på Noplace i Oslo i september og i november dukker opp igjen på Bergen Kunsthall, med sin hittil største utstilling. Denne rommer både nye og eldre arbeider, inklusive en storskala videoinstallasjon. Utstillingsteksten lover kokett, postdigital identitetslek og higen etter politisk endring.
«Den grønne økonomiske veksten er en illusjon», hevdes det i traileren til videoen Den veganske tannbørsten av Trygve Luktvasslimo, å se på hjemmesiden til Lofoten International Art Festival med åpning til helgen. Kurator Hilde Mehti gjorde seg bemerket med det treårige programmet Dark Ecology, en rekke utflukter og arrangementer i grenseområdet mellom Norge og Russland tydelig inspirert av økokritiske og objektorienterte tenkere. Det er grunn til å anta at LIAF 2019, som «henter inspirasjon fra mylderet av innvånere, materialer, strabaser og prosesser som holder til og foregår innenfor tidevannssonen som omslutter Lofotøyene», òg er inngående opptatt av eksistensvilkårene til det ikke-menneskelige.
Minst like engasjert, om enn med et mer humant fokus, er årets utgave av triennalen Bergen Assembly. Strengt tatt har denne allerede pågått en stund, men hovednedslaget er lagt til 5. september. Da brer den seg ut over nær på alle tilgjengelige visningssteder i byen, fra kunstnerdrevne gallerier til kunsthaller og kunstsentre. Biennalen har i år en særlig handlingsklar profil og vil til livs det den i karakteristisk uforsonlige ordelag beskriver som «den fremherskende dødspolitikken» – en dysfemisme for usolidarisk høyrepopulisme kombinert med habitatdestruerende kapitalisme.
I samarbeid med Bergen Assembly viser bergensgalleriet Entrée i september kunstnerne Anne De Boer og Eloïse Bonneviot, fulgt av en utstilling med Kristin Austreid i midten av november, presumptivt bestående av nitid utførte og optisk forvirrende figurasjon med sterk appell til berøringssansen, lik den hun viste på Landsforeningen Norske Malere i Oslo i fjor. I slutten av november våkner Hordaland kunstsenter opp etter Assembly-samarbeidet med en utstilling med norsk-svenske Ingrid Furre, som også har gjort seg bemerket som poet. Jeg forventer nøkternt arrangerte materialansamlinger som minner om demonterte møbler. Før det kan man fra 20. september se Cristina Lucas behandle luftangrepets historie i en trekanals videoinstallasjon på Kunsthall 3.14.
I tillegg til uttalt fokus på det offentlige rommet som skueplass for kunsten, er Oslobiennalen, lik sin konkurrent i Bergen, smurt ut i tid. Første del fant sted i slutten av mai og prosjektene er ennå å se rundt omkring i byen. Flere av deltakerne fra forrige runde er med videre til bolk to, som tar til i begynnelsen av oktober. Dermed er det grunn til å glede seg til neste oppsetning i kollektivet Rose Hammers Nasjonale epsioder, som gjenforteller utdrag fra norgeshistorien i form av lærestykker inspirert av Brecht, samt Øystein Wyller Oddens musisering med suset fra strømnettet. Sistnevnte kan oppleves allerede i slutten av september når Kraftbalanse, en komposisjon for vekselstrøm, piano og orkester, oppføres på Ultimafestivalen.
