Under en forelesning i New York i 1949 kommer Willem de Kooning med en kuriøs metafor for kunsthistorien: han beskriver den som millioner av mennesker som går på et togspor som strekker seg tilbake minst 5000 år, helt til de første bosetningene i Mesopotamia. Men som de Kooning påpeker, ekskluderer denne prosesjonen mange kulturer og folkegrupper. Samtidig er han påpasselig med å nevne at kunstnere som Duchamp, Picasso, Giacometti, Cézanne og Mondrian er med. Det alle i rekken har til felles, er ifølge de Kooning at de bruker sin egen kroppshøyde som målestokk. For han er det organiserende prinsippet i den europeiske kunsthistorien – det som binder alle disse kunstnerne sammen – at alt innad i bildet er målbart relativt til en menneskelig skala.
Robel Temesgens utstilling Eye of a Water – ዐይነ–ውሃ på Nitja i Lillestrøm oppleves som et korrektiv til slike idéer om kunsthistorien og historien som én lang linje. Det er en innfallsvinkel som kan høres selvfølgelig ut, men den lineære fortellingen lever tross alt i beste velgående, for eksempel i Nasjonalmuseets samlingspresentasjon. Mer oppsiktsvekkende – og kanskje viktigere – oppleves utstillingen også som et korrektiv til idéen om kroppen som kunstens absolutte målestokk.
Hele veggarealet i Nitjas gallerirom er dekket av et omtrent 4 meter høyt og 60 meter langt maleri på et lappeteppe av flere hundre krøllete, ru og gjennomskinnelige pergamentark laget av geiteskinn. Det hele er holdt sammen med sløyfer av skinnstrimler og festet til veggen med nåler. Selve bildet består hovedsakelig av store og ovale felt med bronsefarget blekk og gul, grønn og grå akrylmaling. På og mellom ovalene er det tegnet bølgende streker i blå og rød pastell og enkelte steder henger det små bøker, også laget av pergament; disse brukes visstnok til åndelig beskyttelse i Etiopia, hvor Temesgen er født og oppvokst.
Omtrent i hodehøyde, langs hele bildet, løper det en smal frise hvor det er tegnet inn blant annet beholdere, kaffebønner, røkelse, musikkinstrumenter, dyr, mennesker og bygninger. Ved første øyekast fremstår motivene i frisen som tilbakeblikk til det jeg antar er grunnelementer i etiopisk kultur. Men her og der blir det klart at det ikke er snakk om en lineær historiefortelling eller en retur til en idealisert fortid. Temesgen blander epoker og kanskje også kulturer: plastflasker, noe som ser ut som en romersk akvedukt og tradisjonelle etiopiske objekter eksisterer på samme billedplan. I motsetning til gresk-romerske friser, har denne ingen klar leseretning, tydelig narrativ eller klar begynnelse og slutt. Hos Temesgen er ikke historien én lang rekke, men et mylder av linjer som krysser hverandre, deler seg, smelter sammen – litt som en elv.
Som i Temesgens utstilling på Kunsthall Oslo i 2023, Practising Water: Report #1, er utgangspunktet Den blå Nilen – den mytomspunnede elven som springer ut fra Tanasjøen i Etiopia, løper gjennom Sudan og har næret sivilisasjoner i årtusener. Fargene og formene som dominerer maleriet korresponderer visstnok ikke med det omliggende landskapet, slik man kanskje kunne tro, men med elvebunnen, slik den skimtes gjennom vannet. Elven fremstilles på Nitja som en kilde til kultur (frisen, bøkene og pergament som materiale) men også liv, farger, tro og samfunn.
På Nitja spenner Temesgen opp på veggen det som ellers ligger flatt – elvebunnen. Bildet må leses på en annen måte enn man er vant til, hvor betrakterens kropp gjerne er målestokk og bildets fysiske flate er et vindu eller en horisont. Her får vi dessuten vite at kunstnerens intensjon er at vi skal tenke at vi er i vannet, at vi er vanndråper. Slik forskyver Temesgen det faste punktet – kroppen – som maleriet vanligvis er konstruert rundt. Med ett er vi ikke lenger det faste punktet som måler verden: vi er del av elvens økologi, dratt med av strømmen sammen med alt det andre som finnes der. Orienteringen i bildet er ikke rett opp og ned, men flytende, multidireksjonell.
På gulvet på hver sin side av rommet ligger det to bøker, begge med ark av pergament og uten innhold. De refererer til et prosjekt hvor Temesgen er i gang med å lage en kopi av Enochs bok, en apokryf tekst som visstnok er del av kanon i den etiopisk-ortodokse kirken, men ikke i de fleste andre variantene av kristendommen. Kopien skal etter planen forbli i Etiopia, ettersom de eldste bevarte versjonene av manuskriptet i dag befinner seg i europeiske museumsamlinger – ekspropriert fra landet av en skotsk oppdagelsesreisende på 1700-tallet.
Ifølge utstillingens kuratorer har Temesgen etter lang tid og mye strev fått tilgang til det manuskriptet som befinner seg i Oxford. Denne delen av verket handler dermed ikke bare om repatriering, men også om hvem som kontrollerer tilgangen til historien, og kunne fint vært en egen utstilling. De tomme bøkene forsvinner litt her, tatt i betraktning at det monumentale maleriet allerede er et meningstett og komplekst verk. Kanskje kommer grepet mer til sin rett i sammenheng med Temsgens parallelle utstilling på Guttormsgårds arkiv, hvor han blant annet viser bøker han har laget og latt ligge i Glomma i flere måneder, og som nå er hentet opp igjen.
Det er ikke så ofte man ser en utstilling som byr på et like sofistikert samspill mellom formalestetiske virkemidler, ikonografi og det konseptuelle. Temesgen lykkes med å holde disse dimensjonene sammen uten at det oppleves kvelende, i den forstand at det er mye rom for betrakterens fortolkning og estetiske erfaring, tross tettheten i meningsbærende materiale. Den vertikale orienteringen av elvebunnen som motiv destabiliserer hvordan man er vant til å orientere seg i bildet, vekk fra normen om den oppreiste kroppen som målestokk. I det hele antyder utstillingen at hvordan vi ser og måler er tett forbundet med hvordan vi forstår historiens gang og vår plass i verden.
Artikkelen ble endret mandag 10. november kl. 13.30 for å rette faktafeil.
