Avi Mograbi er en av kunstnerne som bidrar til utstillingen Details på Bergen Kunsthall i september og oktober. Utstillingen er satt sammen av det kroatiske kuratorteamet What, How and for Whom (WHW), kjent for Istanbul-biennalen i 2009, hvor Mograbi deltok med doku-fiksjonen Z32. Den tar utgangspunkt i en diskusjon mellom en israelsk soldat og hans samboer, digitalt maskert for å beskytte soldatens identitet, om en brutal hevnaksjon soldaten tok del i og hvor seks palestinske politimenn ble drept. Ved hjelp av disse karakterene, og spesialkomponert kabaret-aktig, Brechtiansk orkestermusikk, problematiserer Mograbi ikke bare krigshandlingene, men også de moralske implikasjonene ved å lage en slik dokumentar.
Du opptrer ofte selv i filmene dine?
– Ja, de fleste. Mange av filmene mine har blitt sin egen making of. «Backstage» blir plassert i forgrunnen, og faktisk er de fleste filmene slik at dersom man forsøker å beskrive dem, så ender man fort opp med å beskrive prosessen ved å lage en slik film. Først i prosessen med å lage filmen dukker de virkelige spørsmålene opp. Jeg vil jo ikke ekskludere publikum fra de virkelige dilemmaene. Spesielt i dokumentarer som handler om politikk, etikk og verdier, er dette det viktigste: Hvordan behandler man sannheten, hva er din egen etiske rolle? Denne formen for filmskapning startet med How I learned to overcome my fear and love Arik Sharon (diminutiv form av Ariel Sharon – forf. anm.), og utviklet seg derfra. Forhåpentligvis er dette en måte å formidle noen av temaene og dilemmaene jeg ønsker at publikum skal behandle.
Mograbis prosjekt Details består av utdrag, eller detaljer fra hans andre filmer. Noen, som Details 2 and 3 – to subjektive dokumentasjoner av Mograbis konfrontasjoner med israelske soldater, filmet med håndholdt kamera – er hentet fra Avenge but one of my two eyes fra 2005. Dokumentaren avslører hykleriet i det israelske samfunnet: Vi får overvære diskusjoner på pilegrimsaktige ferieleirer for jødisk ungdom fra USA og guidede turer der Samsons heroiske selvmordsaksjon mot filistinerne minnes og feires, og dette stilles opp mot hissige avfeielser av palestinernes «feige» selvmordskultur på en bitende ironisk måte.
– Details-serien startet da jeg laget Avenge but one of my two eyes. Lenge før filmen ble ferdig, innså jeg at jeg hadde samlet en mengde scener og situasjoner som kunne ha et liv på egen hånd, uten nødvendigvis å henge sammen med den ferdige filmen. Så jeg startet å gi ut detaljer, ikke som et markedsføringsgimmick, men på grunn av en dyp kunstnerisk interesse. De har en påvirkningskraft som kanskje er sterkere når de står alene enn når de er en del av en helaftens film. Helaftensfilmen har et mer komplekst narrativ enn én enkelt scene, og av og til har den enkeltstående scenen et skarpere budskap. Jeg kalte dem detaljer fordi jeg tenkte på dem som deler av et større bilde, litt som detaljfoto av malerier i en kunstbok. Dette var også en måte å gi dem titler som ikke handlet om det konkrete innholdet.
Hva er innholdet i de andre detaljene?
– Mange av dem er scener fra Avenge but one of my two eyes, slik som situasjonene med soldatene, og telefonsamtalen der jeg diskuterer Israel-Palestina-konflikten med en palestinsk mann. Noen er uavhengige filmer som aldri har vært en del av en bredere kontekst, andre er ubrukte scener. I Bergen Kunsthall skal jeg prøve ut en ny visningssituasjon: Et utvalg på 15-20 detaljer vil bli vist simultant. De vil ikke være isolert fra hverandre: De vil vises i samme rom, og siden hver loop har forskjellig lengde, vil hver runde skape forskjellige sidestillinger mellom de forskjellige.situasjonene, og slik skape nye assosiasjoner. Lyden vil også blandes sammen i rommet, til en slags lydskulptur som skaper en kaotisk atmosfære. Jeg håper dette vil bli en kroppslig, sanselig opplevelse.
Utstillingen er oppkalt etter prosjektet ditt. Hvordan føles det?
– Det er WHWs valg, og jeg har ikke diskutert det i detalj med dem. Jeg er bare en av utstillerne, men det er selvfølgelig veldig hyggelig å kunne bidra på denne måten til prosjektet. Idéen er at detaljene maler et større bilde, men det er ikke tilstrekkelig å se på det store bildet alene. Det blir altfor lett reorganisert og manipulert for oss. Det er viktig å se på detaljene.
Hvordan blir det store bildet manipulert?
Når jeg ser på media i Israel, ser det ut til at media og politikken samarbeider om å fremstille verden på en måte som tjener deres hensikt, og ikke nødvendigvis er tilknyttet den egentlige virkeligheten. Det som presenteres er spesifikke, politisk motiverte tolkninger av virkeligheten. Dersom vi konstruerer verdensbildet vårt utelukkende gjennom informasjonen vi får fra mediene og politikere, oppdager vi ofte senere hvor villedet vi har blitt. Selvfølgelig kan man ikke oppleve alt, men fra tid til annen er det bra å gå inn i detaljene på noen emner, og skape sin egen tolkning. Å gjøre en slags shake-down av ens tidligere konsepter. Et eksempel er det som har skjedd i kjølvannet av spenningsforholdet mellom Tyrkia og Israel de siste dagene: Israel nektet å unnskylde for drapene på ni tyrkiske aksjonister i flotilla-angrepet, og nå har Tyrkia frosset alle relasjoner med Israel. For noen dager siden ble en gruppe Israelske turister på vei inn i Tyrkia adskilt fra de andre reisende, og det ble gjennomført en røff sikkerhetskontroll, inkludert avkledning. De ble sjokkerte over måten de ble behandlet på, men dette er jo akkurat det arabisk-ættede Israelere – 20% av befolkningen – går gjennom hele tiden i sitt eget hjemland. Kanskje slike opplevde detaljer kan fungere som vekkere.
Hvem er filmene dine laget for?
– Normalt ønsker jeg å kommunisere med israelere. Men filmene mine blir sett mest utenfor Israel. Det er veldig hyggelig at filmene vekker interesse i utlandet, men samtidig er det enormt frustrerende, fordi folket jeg henvender meg til, og samfunnet jeg er opptatt av, er uinteressert i det jeg prøver å si til dem.
Hvorfor er ikke det israelske samfunnet interessert?
– Kanskje de er interessert i «gode» filmer, og jeg lager stort sett «dårlige» filmer. Det er jo forståelig. Ellers kan det tenkes at de finner det problematisk å se alternative tolkninger av virkeligheten. Tolkninger som undergraver mainstream-narrativet. Dette er tolkninger som roper etter handling og forandring; ikke minimale, men dype, forandringer.
Hvordan blir filmene forstått og opplevd av et ikke-israelsk publikum?
– Jeg er sikker på at filmene mine fungerer på forskjellige måter på forskjellige steder. Nøyaktig hvordan publikum opplever filmene har jeg ikke kapasitet til å vite, men av og til kreves det en del kunnskap om historie, kroppsspråk og slang. Måten folk snakker fungerer på forskjellige nivåer om man forstår språket eller ikke.
Det er da hundene begynner å bjeffe i bakgrunnen.
– Liker de ikke det jeg sier? sier Mograbi. Jeg svarer at jeg ikke vet om de forstår engelsk.
– Aha, de er norske hunder? spør Mograbi. Jeg svarer at de er norsk-japanske.
– Fins det en spesifikk norsk hunderase? spør Mograbi. Jeg svarer at jeg ikke tror det. (Nå, i etterpåklokskapen, vet jeg det: Elghund, lundehund og buhund.)
– Hvorfor kaller du dem norsk-japanske da? spør Mograbi. Jeg forklarer at de er av japansk rase, men født og oppvokst i Norge.
– Nå forstår jeg, sier Mograbi.
Hva snakket vi om?
– Vi snakket om hunder.
Noen av filmene dine, som August, som handler om hvor ubehagelig det er å være i Tel Aviv i august, er utpreget morsomme selv om den tar opp alvorlige tema. Hva betyr humor for deg?
– How I learned to overcome my fear and love Arik Sharon fra 1997 var den første filmen jeg lagde med utstrakt bruk av humor. Den handler om en filmskaper som går inn for å lage en film som avslører Mr. Sharons notoriske karakter. I prosessen oppdager han at Mr. Sharon er høflig og vennlig, full av humor og selvironi, så han ender opp med å bli en tilhenger av Sharon. Filmskaperens kone blir forferdet av forandringene som skjer, og forviklinger oppstår. Det humoristiske kommer helt naturlig, og ikke fra en utspekulert intensjon. Det har sitt utspring i min personlighet. Jeg tenderer mot å se de morsomme, ironiske og absurde sidene ved ting, og dette penetrerer filmene på en naturlig måte. Dessuten er det bra for tilskueren. Noen politiske dokumentarer er så seriøse at det blir tørre og kjedelige. Man kan takle alvorlige tema på forskjellige måter. Jeg har ikke gått gjennom en tung prosess for å inkorporere humor i filmene, det kommer naturlig, og jeg liker at publikum kan le mens de ser filmene mine. Kanskje gjør dette at de alvorlige temaene blir med videre i publikums virkelighet, fordi filmen blir et godt minne.
Hva bør man passe seg for når man spøker med alvorlige tema?
– Jeg vil ikke ydmyke uskyldige mennesker som dukker opp i filmene mine. Jeg er fornøyd når folk i filmene mine er morsomme, at man kan le med dem, men å le av dem er ikke hensikten min. Men å få politikere til å virke dumme er en velsignelse.
Det er kanskje en del av politikerens jobb å bli gjort narr av.
– Vel… Joda.
Kan politisk kunst bidra til å forandre samfunnet?
– Jeg er noe desillusjonert når det gjelder kunstens mulighet til å delta i den sosiale diskursen på en effektiv måte. Slike prosesser tar mye lenger tid enn det vi, de utålmodige kunstnerne, er villige til å utstå. Vi vil selge billetter fort, og vi ønsker å se omsetning umiddelbart: Ikke omsetning i kroner og øre, men i sosial effekt. Men virkeligheten tar stadig uventede vendinger: Det som foregår nå i den arabiske verden, var en stor overraskelse, og i det siste har det også oppstått en massiv protestbevegelse i Israel, et samfunn jeg trodde gav opp å prøve å forandre seg selv for lenge siden. Selv om det bare dreier seg om prisen på cottage cheese, må man jo begynne et sted.
