Første utstiller på Kunsthall Svalbard er Joan Jonas (f. 1936). Jonas er en innflytelsesrik og merittert kunstner som tidlig på 1970-tallet var blant de første til å kombinere en kroppslig orientert performancekunst med en mediebevisst og eksperimenterende videokunst. Et tidstypisk eksempel er Vertical Roll fra 1972, der et feedback-forstyrret bildet av en poserende, avkledd kvinne flimrer stakkato over monitoren. Allerede i hennes formalt utforskende og feministisk grunnede tidlige arbeider kan man se en interesse for det rituelle og mytiske, og med Volcanic Saga fra 1989, basert på en islandsk saga, får det mytiske aspektet ved Jonas’ arbeider en narrativ vending.
Utstillingen i Longyearbyen har fått navn etter videoverket Glacier fra 2010, som vises som en større projeksjon på veggen. Både Glacier og en av de fire utstilte tegningene tilhører Nordnorsk Kunstmuseums samling. I tillegg vises en annen video, Reanimation fra 2012, som er delvis innspilt i Lofoten.
I likhet med Volcanic Saga er Glacier komponert som en montasje, med digitalt bearbeidede bildefragmenter plassert i 2-3 lag over polare landskapsbilder og arkivfotografier av breklatring. Det er et vakkert verk med en uanstrengt veksling mellom feltopptak, arkivfotografier og mytiske tablåer, bundet sammen av krasse, digitale cutout-effekter. Dessverre var volumet så lavt at det var nærmest umulig å høre kunstnerens opplesning av utdrag fra romanen Under breen av den islandske forfatteren Haldor Laxness – en sentral del av verket.
Det er en påfallende kontinuitet i Jonas’ kunstnerskap. Resultatene fra én performance dukker senere opp som råmateriale til et nytt verk. Gjenopplivede fragmenter vandrer fra det ene arbeidet til det andre og legger seg lagvis over nye bilder. Dermed oppstår en polyfon og foranderlig helhet som strekker seg over tiår. Kanskje bør Jonas’ interesse for «levende» naturformasjoner som vulkaner og isbreer tolkes gjennom verkenes kontinuerlige metabolisme? I denne presentasjonen ligger imidlertid vekten på det regionale: snø, isklumper, breer, Lofoten, Island. Andre kunstneriske problemstillinger kommer i bakgrunnen.
Kunsthallen på Svalbard åpnet den 6. februar i nærvær av Dronning Sonja og kulturminister Thorhild Widvey. Det ligger med andre ord en politisk vilje bak dette prosjektet. Når kullindustrien på Svalbard svekkes, er Norge innstilt på å finne nye strategier for å opprettholde sitt nærvær i regionen; forskning, kultur og reiseliv er dermed åpenbare satsningsområder. Det er vel ikke annet enn passende at NKMs egen presentasjon av den nye kunsthallen – der det heter at «etableringen av en filial på Svalbard signaliserer at institusjonen ønsker å være sterkere tilstede i Nordområdene» – lyder som en betenkning fra Utenriksdepartementet.
Foreløpig losjerer kunsthallen i et mindre sideværelse i lokalhistoriske Svalbard Museum. Det er et flott lokale, kledd i et gulglødende furupanel og med delvis hvelvet tak, men det lille rommet får betegnelsen «kunsthall» og den bakenforliggende idéen om en politikk for nordområdene til å fremstå som overdimensjonert.
