Med den kunstneriske utsmykningen av den nye Edvard Munch videregående skole i Oslo har Olav Christopher Jenssen levert et monumentalt arbeid som kan se ut til å spille på mange av de strengene som inngår i mye annen såkalt «integrert kunst». Men utsmykningen av den tidligere høyskolen rommer egentlig en helt annen agenda. Rent fysisk består arbeidet med tittelen Slik livet er av en femten meter høy vegg i metallisk sølv, og ulike sjatteringer av grå. Linjene bukler seg i ulike sirkler, langs lengre og kortere mønstre som alle har det til felles at de inngår i en stor, sentrumsløs helhet. Det føles som om man ser det sølvglinsende resultatet av et samarbeid mellom Jackson Pollock og Andy Warhol.
De overveldende, detaljerte, men likevel organiske linjene fremstår som en demonstrasjon av, og invitasjon til, en visuell opplevelse. Det er et eksempel på den erkemodernistiske «all over-effekten» som gjerne tolkes som en erkjennelse av menneskets opplevelse av verden: ikke kun langs en lineær akse, men også som en type forflatning av tid og rom. Forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid passerer alltid gjennom et bevissthetens nåløye, som eksempelvis også kan bestå av maleriet som fortettet virkelighet.
Denne tematikken gjøres dessuten eksplisitt i tittelen. Slik livet er er en metafor, samtidig som verket utgjør en visuell modalitet hvis primære egenskap er den direkte, hovedsakelig ikke-reflekterende, opplevelsen, altså en slags oversvømmelse av umiddelbar billedlighet som utsletter både betrakteren og arkitekturen. Selv om lysforhold og muligheten til å bevege seg i rommet endrer betrakterens synsopplevelse fra et øyeblikk til det neste, så fremstår verket likevel alltid enhetlig, solid, konstant og ubevegelig.
Jenssen benytter seg av en monumentalitet han vanligvis ikke har til rådighet og hamrer gjennom en radikal postulering av kunstverkets autonomi. Innenfor et kunstfelt hvor flertydighet og uforpliktende tankevekkere til stadighet idealiseres er kunstverket hos Jenssen sin egen virkelighet, og det trenger strengt tatt ikke å aktiveres av noe blikk fra utsiden. Verket hevder sin egen bevissthet overfor oss som betraktere og drar oss inn i en virkelighet som er definert av maleriet, og det uten relasjon til andre typer mer teknologibasert billedkultur.
Oslo kommune viderefører et gjennomgående trekk i måten Jenssens utstillinger vanligvis presenteres ved å publisere dokumentasjon av kunstneren i arbeid. I ett av bildene finner vi kunstneren iført røde tøfler, liggende på gulvet mens arbeidet blir til som frihånds tusjtegning. Til forskjell fra en stor del av det som produseres av kunst i dag har altså ingen CAD-rendering inngått i prosessen med å skape dette arbeidet. (Originaltegningen vises for øvrig på visningsstedet Billedrommet i Tønsberg frem til 13. september.) Disse detaljene er typiske for Jenssen som aldri frykter det fokus på skaperakten som mange kunstnere forsøker å unngå. Han har aldri vært redd for å benytte et heroisk begrep som grenser mot det svulstige. I en rekke tidligere titler, som The Protagonist (Galleri Riis, 2010) og Donasjonen (Nordnorsk kunstmuseum 2014) plasseres kunstneren i sentrum. Og, som om ikke dette var nok, så gjør Jenssen seg som kunstner til representant for mennesket i en større sammenheng.
Det er altså snakk om en solid og kompromissløs stillingstagen for en humanistisk verdensforståelse, det motsatte av en av kunstfeltets store trender for øyeblikket. Dermed utgjør Jenssens kunstnerskap ikke bare en formalistisk, men også en ideologisk modernisme. Han insisterer på maleriets autonome posisjon og uproblematiske eksistensberettigelse. Dette er ikke uten betydning når verket presenteres på det som fra nå av skal være flaggskipet innen estetisk utdannelse på videregående nivå i Norge. For det er ikke mer enn tre til fem år til flere av elevene ved Edvard Munch videregående skole, hvis de er flinke og heldige, befinner seg på den andre siden av Akerselven og møter Kunsthøgskolens «laboratorium for den utøvende og skapende kunstens praktiske og konseptuelle øvelser». Der vil en frihånds tusjtegning med tittelen Slik livet er kanskje ikke bli like godt mottatt. Olav Christopher Jenssen leverer imidlertid et overbevisende argument for at det holder.
