Dans for voksne

I hele høst har et prosjekt med et litt teit navn arrangert noen av de mest interessante konsertene i hovedstaden. Det begynte i august med amerikanske Kevin Blechdom og avsluttes med julekonsert 11. desember.

Konsertserie i Oslo

I mellomtiden har man vært innom norsk Improv, kanadisk platespillermanipulasjon, massive New Zealandske droner og belgisk frifolk.

Av ymse årsaker har det imidlertid hele tiden kommet ting i veien for mine planer om å se disse konsertene, så da jeg endelig kom meg på Spasibar for å se det som egentlig var en slags mini-showcase for det belgiske plateselskapet (K-RAA-K)3, merket jeg raskt at jeg egentlig har vært litt utsultet på denne typen konserter. Ultima er vel og bra, men det er noe eget med konserter der artistene sover på sofaer rundt i byen. Heller ikke et vondt ord om Blå, men jeg har inntrykk av at det utover jazz’en blir mest hip hop og klubbkonsepter der nå for tiden. Det virker litt som om de har mistet taket på mer eksperimentell undergrunnsmusikk fra det utvidede ”Wire-feltet”, og ettersom det er der mange av de mest spennende tingene skjer i dag, så er det ikke bare gledelig, men faktisk prekært at Dans for voksne har tatt opp tråden på dette området. En av styrkene deres er dessuten har de gjort det til en vane å flytte på seg mellom ulike scener, noe som gir en fleksibilitet i hva som kan bookes som man ikke har når man må forholde seg til det samme rommet hver gang. Dette gjør at Dans for voksne kan hente inn alt fra veldig små til ganske store prosjekter.

Konserten på Spasibar var utvilsomt et eksempel på det første. Dette var en gjennomført undergrunnsaffære, og med unntak av kveldens hovedgjest Greg Malcom, var ingen av artistene kjente navn for meg på forhånd. Det skulle likevel vise seg at det musikalske terrenget de forsøkte å traske gjennom var relativt godt kjent. De siste årene har sjangeren free folk eller New Weird America begynt å få et ganske stort nedslagsfelt også utenfor innvidde kretser; grupper som Sunburned Hand of the Man og No Neck Blues Band, som tidligere nærmest utelukkende spilte rundt på loft og tak på Manhattan, har turnert Europa, og Devendra Banhardt er blitt for popstjerne å regne også i Norge.

Det er åpenbart at både Ignatz og Kiss The Anus of a Black Cat (for et navn!) har fulgt med på dette. Dessverre har ingen av dem vært i stand til å omgjøre kunnskapen til et selvstendig bidrag til musikkens utvikling, og spesielt Ignatz fremstod mest som et pubrock-band som plutselig har begynt å høre på skeive folkskiver fordi de har lest at det er hipt. Jeg kan knapt huske å ha sett noe som var så utstudert riktig men samtidig så hårreisende feil. Hvis Ignatz er et tegn på noe som er i vente, så frykter jeg at frika folk er den nye grungen.

Greg Malcom fra New Zealand fremstod derimot i større grad som ekte vare. Man kan ofte kjenne igjen de mest interessante artistene på at de ser ut som kontorarbeidere og regnskapsførere. Tom Rapp fra gruppa Pearls Before Swine er en av den nye folkens bestefedre, og han arbeider i dag som advokat innen sivilrett mens han spiller konsert sånn omtrent annenhvert år. Og selv en galning som Jandek har jo visstnok også en ganske døll corporate jobb til daglig. Greg Malcom føyer seg pent inn i denne rekken, og er dessuten et eksempel på New Zealands langvarige status innen eksperimentell gitarmusikk. Formatet for solosettet hans var noe så sjeldent som tre gitarer- en i hende og en per fot, hvor gitarene på gulvet ble brukt til å skape droner, feedback og elementer av perkusjon. Malcom åpnet med en ganske spektakulært nedtonet coverversjon av Ornette Colemans ”Lonely Woman” og fortsatte så å bevege seg langs en akse der referansepunktene utgjøres av folk som John Fahey, Loren Mazzacane Conners og Alan Licht.

Det som kanskje først og fremst preger Dans for voksne er troen på at smal musikk ikke nødvendigvis trenger å være utilgjengelig for uinvidde lyttere. Og det var mange som ble sittende hele kvelden gjennom selv om de nok egentlig bare var ute på Spasibar for å drikke øl. Det tyder på at strategien funker, og at folk har høyere smerteterskel enn hva andre spillesteder i byen ser ut til å tro.

Dans for voksne

K-RAA-K