Consumer Electronics, Blå, 27.oktober
Det blir jo ikke bestandig sånn som det var tenkt. Tanken var at jeg enda en gang skulle se Whitehouse på Blå, og at jeg enda en gang skulle true med å slutte hvis jeg ikke fikk skrive om det. Men så datt jo en av gutta og slo seg og brakk noen bein og greier. Ellers hadde vi jo kunnet begynne å kalle dem for Norgesvenner, siden de har vært her en gang før.
Så da ble det soloprosjektet til Philip Best i stedet. Consumer Electronics har et nesten like langt rulleblad; de første utgitte tingene daterer seg til 1982 og er, selvfølgelig, den dag i dag rimelig ondskapsfulle saker. Et eller annet sted har jeg en kassett fra denne perioden med ytterligere ett av mannens sideprosjekt, med det velklingende navnet Male Rape Group – en fullstendig rasende knitring og brumming på den ene siden og total stillhet på den andre. Coveret er et avisutklipp med bilde av en stakkar som fått hodet delt i to. Med andre ord, tradisjonelt stuff, bra greier, old school.
25 år senere står denne visjonæren – som jeg fortsatt mener man best beskriver som en pedofil speiderleder på veldig dårlig humør – på scenen med en laptop og blåser lokalet fullstendig rent for de som ikke skal være der. Kanskje det er så mye som 50 pers som står igjen etter de første minuttene. Volumet er vanvittig, neseborene mine flagrer av basslyden, og jeg vet instinktivt at hvis man tar det ett hakk videre vil folk begynne å kaste opp eller få hjertestopp. Lyden er så tyrannisk at molekylene som holder kroppen på plass i desperasjon begynner å søke etter en vei ut av den – og det er jo sikkert ikke bra, sånn egentlig. Men det gir da jeg faen i siden jeg er så tøff, og denne merkelige truende loopen av rytmisk støy som begynner å etablere et repetitivt mønster har tross alt noe i denne sammenhengen så obscent utenkelig som en groove. Ustabil, truende, og ikke nødvendigvis publikumsfriende, eller engang spesielt catchy, men likefullt en groove. Og når han så endelig tar fatt i mikrofonen og begynner å herje så høres det jo omtrent ut som Whitehouse, i grunnen. Forskjellen er bare merkbar for de av oss som lytter til disse sakene daglig.
 |
| Consumer Electronics på Blå. Mobilfoto: Tommy Olsson |
Hvorfor liker jeg dette? Egentlig? Fordi jeg er så sær. Men også fordi jeg har vokst opp med det som en konstant – i likhet med Best, som faktisk er noen år yngre enn meg. Noe som gjør at jeg relativt ofte kan ane den fanatiske lille 14-åringen som ser ut gjennom den voksne mannens øyne der han står og sliter i brystvortene sine til den kakafoniske lydmatten bak seg. Så det som sikkert kan virke truende og uhåndterlig for en nybegynner er nesten konservativt betryggende sett fra mitt ståsted. For det er ikke mange overraskelser i dette, altså, det er omtrent som det alltid har vært. Forskjellen er bare at laptopen har erstattet synthene. Og det er noe pussig med at det fortsatt fungerer som det skal. Kanskje det rett og slett ligger i at dette mer og mer etablerer seg som nettopp en tradisjon, samtidlig som det beholder sitt ståsted i nær sagt alle former for ekstremisme. Det forblir utenkelig for de fleste å befatte seg med dette, enn mindre lytte til det.
Men so what? Det er lite som tyder på at dette noen gang var beregnet på et større publikum, og den ekstasen som ligger i fundamentet for denne støyen er helt uimotståelig for noen av oss. Selv blir jeg bestandig i et strålende humør av å høre slikt. Og der jeg står og ikke kan kontrollere mine vibrerende molekyler, med den rasende lille engelsmannen der framme som sliter av seg skjorta og triumferende strekker armene mot taket, vet jeg at dette er jo slett ikke så skummelt som noen skal ha det til – dette er jo ikke noe annet enn ren glede. Men det visste jeg jo allerede. Dagen etter ligger jeg dekket i influensa og har mistet stemmen, og så begynner jeg å mase meg mot Bergen, og på Gardermoen passerer jeg tilfeldigvis en kollega (vel, han er faktisk redaktør i en av avisene jeg jobber for), som sier noe om at jeg må huske på at man ikke orker så mye nå som da man var yngre. Det er noe av det dummeste jeg hørt. «Nonsens» hveser jeg med sprukken stemme, og mener det alvorlig. Når alt kommer til alt er det forskjell på Gardermoens lyddusjer, og det å virkelig bli dusjet i lyd. Man blir stor og sterk av det, og holder seg ung og pen lenger. Det er helt sant. Og stillheten blir aldri mer den samme.
