Med ujevne mellomrom denne høsten vil medlemmene av kunstkritikk.no sin redaksjon være gjesteredaktører på nettstedet. Førstemann ut er Kjetil Røed med et knippe bokanmeldelser om kunst, litteratur og teori.
En av de mest dominerende figurene i teori og billedkunst er kampen mot motsetningen: dualismen, dikotomien. Dobbeltheten i språk og tanke er et kulturelt angrepspunkt for svært mye intellektuelt arbeid. Den, etter sigende, kunstige opposisjonenen mellom teori og praksis, kvinne og mann, fiksjon og virkelighet, abstraksjon og konkresjon, skal brytes opp. Det i overkant fiffige i denne prosessen, er likevel at når arbeidets mål og bakgrunn smetter inn i mainstreamens naturlighet, blir det som skulle være kritisk i kritikken, det akutte, uklart – ja, borte, og vi beveger oss inn i klisjeen, manierismen, innholdet stivner og blir vanemessig slendrian. Slik blir både relasjonell estetikk, institusjonskritisk kunst, dekonstruksjon og postkolonialisme klisjeer: de blir forskjellige navn på en normaltilstand, snarere enn sunn og produktiv unntakstilstand. De blir navn på slik ting skal være, snarere enn parasitter eller teoretisk kløe i diskursen.
Jörg Heiser opprettholder denne kløen, skal vi tro anmeldelsen av hans bok All of a sudden: ikke minst ved å insistere på sitt begrep om slapstick og revitalisere smaksbegrepet. Marit Paasche påpeker den relasjonelle estetikken som et eminent problemområde i denne anledning: i fraværet av konvensjonelle kategorier – som distinksjonen mellom kunst og kunstens betrakter, verket og dets kontekst – glir tanken ut i et rom hvor ting blir for åpent, for uspesifikt. Nicolas Bourriauds kunstsyn er til de grader uangripelig og diffust, mener Paasche, at det blir meningsløst. For å tenke må man ha friksjon mellom poler og distinksjoner som kan skubbe mot hverandre: hvorvidt disse refererer til noe faktisk eller ikke er i grunnen underordnet.
Anders Johanssons bok Nonfiction, som anmeldes denne uke av undertegnede, viser denne skrubbingen i praksis. Mens den i utgangspunktet er en refleksjon rundt litteratur, er det Johanssons bruk av teori som artikuleres tydeligst: filosofen Gilles Deleuze er hovedinspirasjonen og Johanssons deleuzianisme er befriende fri for deleuziansk dogmatikk og sjargong. I blandingen mellom biografiske refleksjoner, tanker rundt litteratur og kunst settes en praktisk grubling rundt oppisisjoner og konvensjonellle distinksjoner mellom liv og verk, betrakter og betraktet, som anvender teori direkte; noe som spesielt merkes mot slutten av boka hvor språket selv vris inn i en stilistisk idiosynkrasi. Han skriver, bevisst, slurvete – boka invaderes av skrivefeil og unøyeaktigheter – og det er nettopp i denne tilgrumsingen av Johanssons grubling begrepene han undersøker spilles tydeligere ut.
Litteratur og kunst, verk og betrakter, biografi og fiksjon: disse feltene slippes løs i en åpen kamp festet i stilen, en antagonistisk refleksjon hvor de involverte elementene forblir åpne, for å bruke Claire Bishops sentrale begrep – som Marit Paasche siterer i sin kritikk av Bourriaud. Matias Faldbakken arbeider også med en slik relasjonell antagonisme i bøkene sine, ifølge nevnte Johansson. Den «gode» litteraturen er ikke lenger åpenbart begrepslig, snarere åpen per se: forholdet mellom tegn og betegnet vris og vendes på og må settes sammen på en scene innenfor en ramme for å tenkes gjennom. Johansson skriver: «För vad som efterhand blir tydligt är att misantropin, cynismen och inkorrektheten snarast är ett sätt – det enda sättet? – att skriva sig fram till det motsatta: längst inne i det hopplösa finns en hoppfullhet, en tilltro som är så minimal att den inte är synlig med blotta ögat utan bara i litteraturen, och bara i den litteratur som attackerar sin egen godhet.»
Kjetil Røed
