I Hanneline Røgebergs tredje utstilling på Galleri Riis i Oslo, Double Blind, har en serie konturtegninger i tusj hovedrollen. Røgeberg har benyttet det velbrukte grepet der man tegner av et objekt uten å se på arket. Tegningene henger uinnrammede i en rektangulær formasjon på galleriets ene langvegg og er samtlige basert på fotografier. Noen ser ut til å være gatebilder, andre interiører. Utflytende menneskeskikkelser, kjøretøy, vegetasjon og møbler dukker opp histen og pisten – men alle tilløp til bestembar figurasjon strupes i et forvirrende krøll av søkende og upresise linjer.
I utstillingen inngår også en serie mer estetisk iøynefallende monotypier. Tilsvarende tegningene er disse òg stort sett symmetrisk komponerte og fremstiller en spenning mellom illusorisk rom og en materialisme som insisterer på flaten, der pensellignende merker trer frem som nesten tredimensjonale former ved hjelp av enkle kontraster. Røgeberg ser kort og godt ut til å ha løftet blindtegningsmetoden over i et annet medium, latt trykkplaten erstattet arket.
Røgebergs forrige utstilling på Riis i 2021, To the Ground, var viet forseggjorte oljemalerier basert på arkivfoto fremstilt og bearbeidet gjennom lag på lag med maling. Tidvis brøt gjenkjennelige motiver frem bak et slør av mer opake og dramatiske former. Interessen for obstruksjon var tydelig også da, men den manifesterte seg på motivets heller enn bildedannelsens nivå, kunne man si. I Double Blind er det i selve utføringen av bildet hindringen legges inn. En rest av gåtefullhet gjenstår, skapt av usikkerheten om hvilke objekter omrissene beskriver, men fremhevingen av bildet som øvelse presser denne mykere appellen til side.
Å tegne uten å se på arket har en tyngende aura av croquiskurs og forskole. Røgeberg spriter den opp ved at hun tegner med både høyre og venstre hånd samtidig. Slik får tegningene et komisk, skjevt rorschachpreg, i tillegg til den sensuelle sjarmen til en trenet hånd som fanger en form med pennen. Røgeberg er venstrehendt, så høyre side av bildet er mer hjelpeløst. Skjevheten får de to halvdelene av komposisjonen til å snakke med hverandre. Bildenes anliggende er prosessuelt og internt; som en mer beskjeden slektning av Matthew Barneys Drawing Restraint (1987-) handler det om den tegnende organismen under press, om begrensninger i situasjonen der bildet blir til.
Double Blind leses fort som et supplement til maleriets avsluttede, suggererende flate. Røgeberg zoomer inn på kunstneren som persiperende og registrerende mekanisme, og tegningen blir et treningsapparat for samarbeidet mellom hånden og øyet. Oppsetningen hennes av representasjonen som fysisk prosess er introvert – til og med solipsistisk. Resultatet er gjerrig å se til når man er ferdig med å le av høyrehåndens ubehjelpelighet, og det må hente støtte i tematiseringen av bildets teknisk-biologiske forutsetning. Men å nedskrive bilder som er reist på en slik konseptuell grunn ville implisert et eventfiksert krav til kunsten som jeg ikke vedkjenner meg. Utstillinger må ha lov til å bruke parentes!
